Gunnar Alf Larsen Sluttspill

Gunnar Alf Larsen Sluttspill

1990 Tiden Norsk Forlag A/S,

Er min historie verdt en bok? Det vet jeg oppriktig talt ikke, og jeg E har heller ikke hatt noe brennende ønske om at min beretning skulle komme ut i bokform. Når det likevel er blitt slik, har det mange forklaringer. Min bakgrunn og mitt livsforløp har kanskje vært litt spesielt, annerledes enn for de flestes vedkommende. Hvor interessant det er, overlater jeg til andre å vurdere. Jeg har ikke ønsket å skrive en bok om meg selv og min egen inn sats. Så fabelaktig og bemerkelsesverdig er den ikke. Men jeg tror jeg kan si jeg representerer den siste generasjon som var med og for vandlet fattig Norge til det velferdssamfunn vi kjenner i dag. Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Trygve Bratteli var de fremste i dette arbeidet. Jeg traff, opplevde og arbeidet sammen med dem. Jeg tror jeg tør si at jeg kjente dem på godt og vondt, mest det første. Jeg har opplevd Einar Gerhardsens nagende tvil, Haakon Lies innfall og utfall, Trygve Brattelis ulyst i behandlin gen av personalsaker. Ingen gjorde en innsats større enn dem, men de var naturligvis mennesker med både styrke og svakheter. De representerte imidlertid ikke min generasjon. Vi var 10-20 år yngre og tilhørte de som utførte arbeidet, som på mange måter bar poli tikken ut i livet, som sloss mot «borgerligheten og kommunistene på grasrotplanet, som det heter i dag. Det er noen som har betegnet denne gruppa «Sersjantene». Jeg tror jeg kan si jeg tilhørte dem. Det var mange av oss. Vår drøm og visjon var ikke å gjøre politisk karriere, men å være med på å bygge det skrevet more vi karrieres inste arbeiderbevegelsen er de noen av ander bok får være et forsøk på å representere noen av de andre sok für varmeste politiske venner gien fire ble av malf hattisen, Ivar Mathisen og Rolf Hansen. Vi fire ble av mange betez net som den harde kjeme i Oslo Arbeiderparti, Sammen dominen neoslo partiet i en menneskealder med den innflytelse det repre vi Osite. Gudmund Harlem var en annen sentralskikkelse sebeiderparti. Det var «Gubbe» som sørget for årfumeg innla Arhdisen da det ble konstatert at jeg hadde tuberkulose. Min k Falun og jeg var omgangsvenner med «Gubbe og Inga Harlem. Ga Harlem Brundtlands foreldre var meget sterke personligheter Gro har jeg kjent siden hun var småpike. Hun representerte des nye tid, og har etter hvert utviklet seg til en stor politisk leder Hvorvidt hun er like «stor» som ledere i arbeiderbevegelsen fr henne, er det meningsløst å vurdere. Det går ikke an å sammenlikne Det finnes bare én Einar Gerhardsen og én Haakon Lie. Vi lever i en annen tid. Gro er et eksempel på at arbeiderbevegelsen også hår tid vil framskaffe lederskikkelser av stort format, men de vil være annerledes enn de som ble skapt i min tid. Man blir vel på sett og vis et produkt av den tida man lever i. Jeg kommer også inn på mitt forhold til politikere som Reiulf Steen og Thorbjørn Berntsen. Både fordi vi i så mange år arbeides sammen, og av andre mer spesielle grunner, er dette nødvendig. Jeg føler ingen bitterhet mot noen av dem, selv om de var sterkt medvirkende til at min politiske karriere tok slutt noe tidligere enn jeg kanskje hadde regnet med. Men slik er det i politikkens verden I mitt arbeid i Stortinget traff jeg mange av de store borgerlige politikerne. Den største personligheten av dem alle, Carl Joachim Hambro, nedverdiget seg ikke så mange ganger til å snakke med en fersk representant fra Arbeiderpartiet. «Folkelig» kan man ikke akkurat si at han var. Derimot ble forholdet annerledes til John Lyng Per Borten, Bent Røiseland og Jon Leirfall. Min etterfølger i fylkes mannsstolen i Oslo og Akershus, Kåre Willoch, satt jeg sammen med på Stortinget i 20 år.