OLE MÆHLE - «Juninatt Oppdal» 1944. Olje på lerret

Ole Mæhle - (Namsos 1904 - 1990)

—

«Juninatt Oppdal» 1944. Olje på lerret.

Motivmål: 67 x 80 cm. (Rammemål: 74 x 87 cm)

Signert nede: Ole Mæhle 1944

—

Beskrevet verso på blindrammen: Ole Mæhle Juninatt Oppdal

—

• Kan sendes som "Fiks ferdig".

• GRATIS levering i Osloregionen/Østlandsområdet.

• Se andre annonserte kunstverk, klikk på «Trine Tangen» eller «Vurderinger».

• Maleri og rammen i flott stand, maleriet er nyrenset og fernisert.

—

Ole Mæhle vokste opp i Trondheim og gjorde seg tidlig kjent med Kunstforeningens faste galleri og med det rikholdige bibliotek i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Allerede som middelskoleelev fikk han undervisning av Harald K. Stabell. Av malerne i det lokale miljø fikk særlig Annar Eggen og Einar Bothner en viss betydning for ham. Sine jevnaldrende bysbarn Søren Steen-Johnsen og Harald Dal ble han først kjent med i Oslo. Ole Mæhle debuterte på De 7 unges utstilling i Kunstnerforbundet 1926, og stilte året etter ut i sin hjemby, der han bl.a. viste en rekke fargesterke akvareller. Han var i disse første år merkbart preget av Axel Revolds kraftige koloritt og faste formoppbygging. Dette gjelder ikke minst koloritten i noen bilder fra Namdalskysten fra begynnelsen av 1930-årene med fiskere i gule sjøhyrer, båter og krapplakkrøde fiskebuer mot blå-grønn sjø, og det gjelder til en viss grad noen sommerbilder fra Lofoten. Etter hvert ble tonen mer personlig, preget av mildt vemod og tunge mollklanger som i det fine sommernattsbildet fra Ålmansberget (Trøndelag Kunstgalleri). Paris-oppholdet i 1926 med Per Krohg som lærer, markerte slutten på hans egentlige læretid. Han var dette året mye sammen med sitt bysbarn Bjarne Ness, som døde denne vinteren i Paris. Studieåret ble avsluttet med en fottur fra Paris til Roma sammen med Willi Midelfart. Møtet med Sydens sol intensiverte hans skildring av lyset, et trekk som siden skulle komme til å prege hans bilder. I 1932 slo Ole Mæhle seg ned på Lillehammer, og kom til å leve seg inn i det egenartede kunstnermiljø som siden århundreskiftet var grodd fram der. Lars Jorde, Einar Sandberg, Kristen Holbø og Alf Lundeby aksepterte den unge nykomling og ble hans gode venner. Thorvald Erichsen gjestet fremdeles Lillehammer i midten av 30-årene, og trolig fikk hans lysfylte palett betydning for Ole Mæhles koloristiske utvikling. Selv har han erkjent sitt kunstneriske slektskap med både Erichsen, Henrik Sørensen og Alexander Schultz. I Lillehammer fant han sine motiver. En særegen solfylt tone preger hans malerier fra 30-årene, og han nådde fram til en personlig tone og koloritt. Et friere malerisk uttrykk finner vi i en del malerier fra København malt i slutten av 40-årene. I midten av 50-årene var han en tur i Hellas og på Kreta, og dette satte spor i hans arbeider, som han viste på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1959. Ellers forteller hans motiver både om solfylte strender ved Oslofjorden og om høstlige toner fra Bøverdalens fjellverden. Ole Mæhle er naturalist, eller, som han selv sier, en forsinket impresjonist. I løpet av 70-årene har han arbeidet i et mer abstraherende formspråk. Tilnærmet nonfigurativt gjengir han mose, lav og bark på samme måte som Weidemann i sine skogbunnbilder. Ole Mæhle har vært en aktiv kunstskribent i dagspressen og tidsskrifter.