Hvem skal trøste knøttet

Hvem skal trøste knøttet?

Selges billig fordi er tegnet inni med tegnestifter på noen sider. Se bilder. I tillegg slitasje i ene hjørne på utsiden. Ellers i fin stand.

Handlingen i boka foregår i Tove Jansons «mummiunivers», men uten at Mummifamilien deltar.

Hovedpersonen er et knøtt (svensk Knytt), en liten, forskremt skapning som lever ensomt i det store huset sitt.

Knøttet drar ut på reise, og treffer homser [sic], hemuler, filifjonker, hattifnatter og en mumrik, men er for sjenert til å bli kjent med dem. Til slutt finner han en flaskepost fra det like ensomme Nurket, som gjør ham modig og sterk nok til å beseire Hufsa og redde Nurket (svensk Skruttet). Teksten i boken er formet i jambiske vers med enderim. Tegningene er store, utfallende tablåer med rare figurer i slående komposisjoner, utført i svart pennestrek og med grafiske fargeflater. Selv om handlingen i boka forteller om reise og kamp, er bildene stillestående, tablåaktige.

Boka handler om «angst, ensomhet og om det å bryte ut av isoleringen og møte fellesskapet og kjærligheten. […] det at noen har behov for trøst, gjør at knøttet makter å bryte ut av ensomheten».

Knøttets to prosjekter blir til to sider av samme sak: å befri Nurket for så å befri seg selv fra sin egen ensomhet gjennom henne.[6] Redningen er også toveis og gjensidig: «Knyttet och Skruttet ska turas om att rädda varandra, trösta varandra, uppmuntra varandra.»

Hufsa symboliserer det farlige som Knøttet må overvinne for å redde Nurket. I motsetning til andre av mummibøkene er Hufsa her «framstilt som nokså troskyldig. […] hendene henger slapt og initiativløst ned langs siden.»

Hufsa kan derved like gjerne oppfattes som en ytre konkretisering av en indre, abstrakt motstander: Knøttets egen redsel.

I løpet av fortellingen vokser Knøttet i selvsikkerhet, noe som gjenspeiles både i bildene og i fortellingen. «När han hittar flaskposten befinner han sig mitt på ett uppslag. Likaså när han ger sig iväg för att rädda Skruttet. Och för första gången lägger folk märke till honom.»

Motivet med den usynlige som gjør noe aktivt for å bli synlig for seg selv og andre, bruker Jansson også i tittelnovellen i samlingen Det usynlige barnet (1962).

Tove jansson