Illustrert norsk litteraturhistorie. Siste tidsrum. 1890-1904.

Boken "Illustrert norsk litteraturhistorie. Siste tidsrum. 1890-1904." av Carl Nærup. Trykket i Kristiania i 1905. 266 sider. Noe lagringslukt av boken.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------

https://snl.no/Norges_litteraturhistorie

1890-årene markerer en reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. En mer subjektiv og innadvendt diktning og sterkere innslag av dekadanse, (natur)mystikk og nyreligiøsitet er bakgrunnen for begrepet «nyromantikk» som har vært en vanlig betegnelse på epoken. Gjennombruddsforfatterne tar også preg av det nye klimaet. I de to «eventyrsamlingene» Trold fra 1891–1892 bygger Lie på sagn og myter om overnaturlige vesener. En tidstypisk dekadanseroman er Garborgs Trætte Mænd fra 1891. I en rekke senere bøker vender han seg mot en religiøs problematikk, blant annet i romanen Fred fra 1891.

Det kraftigste oppgjøret med litteraturen i 1880-årene står Knut Hamsun for. I stedet for den samfunnsreformatoriske typediktningen ville han sette en moderne psykologisk diktning som skildrer menneskets sammensatte sjeleliv. Dette programmet satte han ut i livet i Sult fra 1890, som også i europeisk sammenheng markerer et litterært vendepunkt. Både i tematikk, menneskebilde og litterær teknikk foregriper den 1900-tallets modernistiske prosadiktning. Enda mer utpreget «modernistisk» er Mysterier fra 1892. Eventyrmotiver, naturmystikk og ubevisst sjeleliv er også viktige elementer hos den andre av 1890-årenes prosafornyere, Hans Kinck, især i gjennombruddssamlingen Flaggermusvinger fra 1895.

- - -

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_litteratur

Hos de etablerte forfatterne kan en merke en dreiing over mot mer individualpsykologisk diktning. Tittelpersonen i Ibsens Hedda Gabler (1890) er en kvinne som er vanskeligere å forstå ut fra sine samfunnsmessige forutsetninger enn for eksempel Nora i Et dukkehjem og Fru Alving i Gengangere. I de seneste stykkene – som i Bygmester Solness (1892) og Når vi døde vågner (1899) – er det en kunstnerproblematikk som opptar Ibsen.

Mens Alexander Kielland gradvis avvikler sitt forfatterskap og Amalie Skram fullfører det strengt naturalistiske firebindsverket Hellemyrsfolket i 1898, skjer det et omslag hos Jonas Lie. I 1891 og 1892 gir han ut de to novellesamlingene Trold I og II, som henter inspirasjon fra eventyr og sagn, og som dertil har et regionalt preg som er nytt i norsk litteratur.

Arne Garborg gir ut dagboksromanen Trætte Mænd i 1891. Her møter vi en hovedperson som verken engasjeres av de skjeve samfunnsforholda eller av moralske eller religiøse spørsmål. Trætte Mænd er et eksempel på dekadanse i norsk litteratur. Etter Trætte Mænd vender Garborg tilbake til Jæren, og skriver den naturalistiske romanen Fred om religiøst grubleri, fulgt av skuespillet Læraren (1896) og romanen Den burtkomne Faderen (1899), som begge tematiserer det religiøse. Utgivelsen av Knut Hamsuns roman Sult sommeren 1890 markerer den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Vekten ligger på en subjektivitet som hadde dominert mindre under realismen. Den navnløse hovedpersonen befinner seg riktignok i en gjenkjennelig geografisk og sosial kontekst – den raskt voksende storbyen Kristiania med sin over- og underklasse og sine trikker, gater og leiegårder, men sosiale problemer er ikke direkte vektlagt i romanen. I stedet er det en studie i jeg-personens ustabile psyke og skiftende innskytelser og sinnsstemninger.

I det offentlige ordskiftet om litteraturen er Hamsuns foredrag Fra det ubevidste Sjeleliv en programerklæring for en ny subjektivitet i litteraturen. Her angrep han forfatterne fra det moderne gjennombrudd, som han mente sto for en enkel psykologi som ikke strekker til for å skildre det moderne «nervemenneske». Han krevde en litteratur «mere svarende til det Sindsliv, som moderne Mennesker i Nutiden lever.» Han stilte krav om at forfattere må begynne å skildre «disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Etter Sult fulgte Hamsun opp med enda to studier av sære sinnstilstander. Mens jeg-personen i Sult ser ut til å finne en utveg, går det verre med Johan Nagel i Mysterier (1893). Mot slutten går han inn i en dyp psykose som uavvendelig fører han inn i sjølmordet. I Pan (1895) er den vanskelige kjærligheten som tema, og den fører også inn i døden. Pan har sterke prosalyriske innslag i skildringene av «nordlandssommerens evige dag», og viser således en tidstypisk trang til å viske ut sjangergrenser.

I lyrikken regnes[av hvem?] gjerne nyromantikken fra opplesinga av Vilhelm Krags dikt Fandango i Studentersamfunnet i Kristiania høsten 1890. Her kan en på ny fornemme den gamle romantikkens dragning mot det eksotiske. Diktet lovpriser en primitiv utfoldelse av livskrefter gjennom dansen, og formidler denne livsutfoldelsen i frie vers. Som et eksempel på vitalisme i diktinga er det representativt for 1890-åra. Både Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder tar i bruk musikkens virkemidler for å skape en form for lyrikk der diktet ikke er en tankebygning, men et samspill av ordbetydninger og klangvirkninger. Her knytter de nye lyrikerne an til den franske symbolismen.

Vitalismen er bare ei side av 1890-tallslyrikken. En annen tydelig trend er den moderne følelsen av angst og fremmedgjøring. Diktet Jeg ser (1893) av Sigbjørn Obstfelder er blitt stående som det fremste uttrykket for den moderne tilstanden: «Jeg ser, jeg ser… / Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt…»

Trass i Krags og Obstfelders utprøving av nye virkemidler i lyrikken, er hovedtyngden av lyrikken som ble utgitt dette tiåret tradisjonell.

I en egen stilling står Garborgs store diktsyklus Haugtussa, som både tar opp sentrallyriske temaer som kjærlighet og sorg, men som også har innslag av samfunns- og kulturkritikk. Haugtussa tar i bruk en lang rekke ulike strofeformer.

Både hos Hamsun, Garborg og Lie ser man en våknende interesse for lokalt og regionalt særpreg. Den er også tydelig i Hans E. Kincks gjennombruddsverk Flaggermusvinger fra 1895, med undertittelen «Eventyr vestfra». Den litterære kartlegginga av landet er en tendens som skal vare ved langt inn i det nye hundreåret. Av andre prosaforfattere i perioden kan nevnes Tryggve Andersen, Ragnhild Jølsen og Hans Aanrud.

I 1890-årene skjer det en fornyelse innenfor lyrikken. Som sjanger får den større betydning enn i den foregående epoken. Et lyrisk hovedverk er Garborgs Haugtussa fra 1895. Mer radikal i sine virkemidler er Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Obstfelder regnes gjerne for den første moderne lyriker i Norge med sin utpregede fremmedgjøringstematikk og sine «frie vers». Den nye, eksperimentelle lyrikken blir imidlertid bare dyrket av en håndfull diktere omkring århundreskiftet. Hvis man ser den samlede produksjonen i 1890-årene i alle sjangere under ett, er nyromantikk en noe misvisende betegnelse. Et stort antall verk ble skrevet i 1880-årenes ånd, og den sterke fremveksten av en heimstaddiktning peker fremover mot en ny litterær periode. Til det samlede bildet hører også at 1890-årene er den første «gullalderen» i norsk barnelitteratur.