Museliv

Boken "Museliv" av Heiderose og Andreas Fischer-Nagel. Utgitt i 1988. 40 sider.

Selges for 70,- kroner

Porto: 38,- kroner (sendt som brev)

------------------------------------------------------------------

Musefamilien, murider, er en familie i ordenen gnagere. Det er den største familien blant gnagerne med 816 arter i 155 slekter. Den inneholder «ekte» mus og rotter, gerbiler og mange flere. Den lange halen er karakteristisk for de fleste artene. Familien har sin naturlige utbredelse i Europa, Afrika, Asia og Australia, men flere arter er innført til resten av verden (unntatt Antarktis). Fem arter lever i Norge.

Fem arter i underfamilien Murinae (som kan kalles langhalemus) lever i Norge: dvergmus, småskogmus, storskogmus, husmus og brunrotte. Svartrotte finnes neppe lenger i Norge, men kan dukke opp nå og da fra skip. Dvergmus er vår minste gnager.

Forholdet til mennesker kan være både positivt og negativt. Flere arter blir holdt i fangenskap og har gitt mektige bidrag til medisinsk forskning. Noen få arter blir også holdt som kjæledyr; husmus, brunrotte og mongoljird, Meriones unguiculatus, er de mest brukte. I Vesten blir rotter gjerne forbundet med sykdom og pest, mens i land som India og Kina er rotter et symbol på klokskap og suksess.

Det er et stort problem at murider spiser av våre avlinger, både før og etter høsting. Enkelte år går den årlige svingningen i bestanden over til en voldsom økning, bestanden kan mangedobles på kort tid. Dette skjer spesielt i jordbruksområder, der tettheten kan blir 1000 dyr per hektar. Frø av korn, ris og mais er like god mat for murider som for mennesker, det samme er rotknoller og grønnsaker. I mange land er dessuten lagrene av matvarer dårlig beskytta mot gnagere, temming av katten til tross. I Afrika kan så mye som 20 prosent av avlingene bli spist eller ødelagt av murider, i Asia 5–10 prosent og noen ganger mer. Sesongmessige monokulturer er en drøm for muridenes formering og kan gi en eksplosiv vekst av bestander.

I mange land brukes gift for å begrense bestandene, men dette kan ha store, negative helsemessige og miljømessige konsekvenser. Det kan føre til at sjeldne og trua arter blir utrydda. Det kan også føre til at andre grupper som også gjør skade, som insekter, øker voldsomt og blir en pest i stedet. Mer kunnskap og bruk av mer økologiske metoder kan gi en mer effektiv og levedyktig kontroll av murider.

Husmusa og svartrotta ble menneskets følgesvenner da vi begynte å dyrke korn og ris for 14 000 år siden, men bestandene ble først store da vi begynte med store kornlagre for 3000 år siden. De to artene har, sammen med brunrotta, spredd seg over det meste av verden med menneskets hjelp. På øyer kan de utgjøre en stor trussel mot det stedegne dyre- og plantelivet, og de er årsak til at flere arter er blitt utrydda.

I mange land i Afrika og Asia bidrar murider til menneskers kosthold. Noen arter er sågar trua som følge av jakt, andre blir trua når habitatet ødelegges. Mange murider gjør viktige økosystemtjenester, ved at de pollinerer blomster og sprer frø. De kan dessuten hjelpe oss ved å spise mengder av insekter og snegler som gjør skade på avlinger. Deres graving i bakken hjelper til med å lufte jorda, og de hjelper til med å bryte ned søppel. Dessuten er de føde for en mengde rovdyr og svært viktige for næringskjeden.

Arter i musefamilien er også bærere av mange sykdommer, og deres nærhet til mennesker i jordbrukslandskap utgjør en risiko for smittespredning. Hele 60 forskjellige sykdommer er oppdaget, flere av disse kan ha alvorlige konsekvenser for mennesker. Et eksempel er bakterien Yersinia pestis, som ga oss svartedauden. Murider kan også gjøre skade ved å gnage på ting, som elektriske ledninger. Husmus og brunrotte lever i stor grad i byer og bebyggelse, der de ernærer seg av søppel og avfall.

Husmus er en smågnagerart i musefamilien. I byer er dette den vanligste musa å få inn i hus og bygninger i Norge. Husmusa er et vanlig og populært kjæledyr og har bidratt enormt til medisinsk og annen forskning.

Husmusa er ei typisk langhalemus, med lang hale, store øyne og store ører. Snuten er spiss med lange værhår. Hale og ører er så godt som helt uten pels. Pelsfargen varierer, men er typisk gråbrun på ryggen og gråkvit på buken. Størrelsen varierer også som en tilpasning til miljøet. Kroppslengde og halelengde inntil 10 cm og vekt inntil 35 g. Den kan fort forveksles med ei skogmus, men skogmusene er mer brune og mindre grå og har pelskledd hale.

I dag lever husmusa i nær sagt alle mulige habitater, både i byer, jordbrukslandskap og i naturen. Den er altetende, virvelløse dyr utgjør en stor del av føden, dernest frø og planter. Formeringen avhenger av næringstilgangen, men er typisk rask og effektiv. Dødeligheten kan være like stor. Den beveger seg mest på bakken og er mest aktiv i skumring og om natta.

Husmusa sin sosiale organisering er veldig fleksibel. Den lever i utvida familiegrupper eller kolonier. Hver koloni har en dominant hann og 2-5 voksne hunner, samt noen underlegne hanner. Den dominante hannen står for flest paringer i kolonien, i det minste halvparten av dem. Kolonimedlemmer er aggressive mot andre kolonier. Den sosiale organisering kan endre seg med tettheten, noe som bidrar til å gjøre formeringen effektiv.

Husmusa har spredd seg over det meste av verden med menneskets hjelp. Dens opprinnelige leveområder var antakelig på grassletter (steppe) i Øst-Europa, Midtøsten og Asia. Arten har sannsynligvis vært menneskets følgesvenn siden vi begynte å dyrke korn for cirka 8 000 år siden. Den er lenge blitt holdt som kjæledyr, og en hvit fargevariant er mye brukt i forskning. Arten har stor genetisk variasjon.

Husmusa er antakelig utbredt over det meste av Norge, i det minste i større byer. Utbredelsen har muligens blitt redusert de seinere år. I Sør-Norge kan den også leve i naturen, det er ikke sikkert at den klarer det i Nord-Norge.