Monty Roberts - "Fra mine hender til dine"

Hesteboken "Fra mine hender til dine. Lærdom fra et liv med trening av vinnerhester." Av Monty Roberts. Utgitt i 2005. 229 sider.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------

Norge har fire nasjonale raser: dølehest, fjordhest, norsk kaldblodstraver og nordlandshest /lyngshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hundre år.

Rasene er utviklet fra den gamle norske hesten, men med større eller mindre påvirkning av utenlandske raser. Særlig fjordhest og nordlandshest/lyngshest er antatt å være mer påvirket av mongolske hestetyper, via en nordlig innvandring. Størst betydning har europeiske hester hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten, og for den norske kaldblodstraveren. Dølehesten ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dekke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800-tallet, med kryssing med særlig danske tyngre hestetyper. Nå er tungdølen, som den opprinnelige rasen også kalles på folkemunne, en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet fra begynnelsen av 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. Dølehest og kaldblodstraver er fra mellomkrigstiden definert som to ulike raser, med individuelle avlsplaner og stambøker.

De to andre norske rasene klassifiseres internasjonalt som ponnier, det vil si hester med mankehøyde under 148 centimeter. Foruten å være en arbeidshest, er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i mange land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjennetegnene vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på bena. Nordlandshest/lyngshesten ble reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en allsidig hobbyrase i konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel.

Mekaniseringen av landbruket reduserte antall hester i Norge fra 238 000 i 1946 til cirka 20 000 på 1970-tallet. Interessen for hobby og sportshester til fritidsbehov, rytter-, trav- og galoppsport gjorde at antallet øke utover mot 2000-tallet. Det var i 2012 anslått å være over 125 000 hester i Norge, med cirka 5000 fødte føll i året. Tallene er usikre, og ifølge nasjonalt hesteregister (2022) viser tallene at om lag hundre tusen hester er registrert der. De viktigste rasene er kaldblodstraver, varmblodstraver, varmblods ridehest, ponnier, islandshest samt de tre andre norske rasene. I tillegg finnes en rekke importerte raser, som har økt i antall de senere årene.

Det var i 2022 registrert følgende antall avlshopper av de nasjonale rasene; 1500 fjordhest, 1300 dølehest, 850 nordlandshest/lyngshest og 5100 kaldblodstraver. Antall fødte føll per år var ca 190 for fjordhest, 170 for dølehest, 120 for nodlandshest/lyngshest og 400 for kaldblodstraveren. Føllprosentene varierer mellom 50 og 60, så antall bedekte hopper hvert år ligger derfor en del høyere.

Mange av de tradisjonsrike avlstiltakene holdes i hevd også i dagens hesteavl. Hesteslipp i fjellet, hesteutstillinger, fellesbeiter og hesteavlslag er fortsatt en del av dagens avlsarbeid og av norsk kulturhistorie. Samtidig er moderne avlsprinsipper med avlsplaner og avlsverdiberegninger tatt i bruk i hesteavlen. I 2022 ble omtrent tusen hester vist på utstilling (hopper og unghest), og 120 hingster møtte til kåring, alt i regi av Norsk Hestesenter.

Som sportsdyr blir hesten brukt i galoppsport, travsport, ridning, kjøring, helseformål som terapi og rehabilitering, turisme og hobbybruk. Det drives totalisatorspill på ti travbaner og én galoppbane i Norge. Totalomsetningen var i 2022 på 3,3 milliarder kroner, av dette blir 500 millioner tilbakeført til hestesport, hestehold og hesteavl i Norge, og de totale overføringene i 2021 landet på 507 millioner kroner. Den halve milliarden går tilbake til hestenæringen, via Norsk Jockeyklub, Det Norske Travselskap og Norsk Hestesenter. Pengene går tilbake til samfunnet gjennom opprettholdelse av arbeidsplasser innen hestenæringen, avl, utdanning, hestevelferd og helse.

Ryttersporten er fortssatt i sterk utvikling, og andre hobby-, terapi- og fritidstilbud med hest øker også sterkt. Antall årsverk knyttet til hestehold er cirka 4500. Norges Rytterforbund har som den største organisasjonen cirka 42 000 medlemmer og noe over 6000 aktive hester. Det Norske Travselskap har rundt 15 000 medlemmer og 5000 aktive hester (av cirka 20 000 travhester totalt). Norsk Hestesenter på Lena på Toten er senter for utdanning av hestepersonell og avl på hest i Norge. De utsteder cirka 1000 hestepass i året på 17 ulike raser.

Sysselsettingen i hestenæringen fordeler seg på mange områder. Trening og konkurranse innen trav og galopp utgjør om lag 25 prosent, rideskole, turisme og helseaktiviterer omtrent det samme, avl og oppdrett samt produksjon av fôr rundt 20 prosent og organisasjoner, banedrift og spill rundt 15 prosent, som de viktigste områdene. Antall sysselsatte i disse feltene var i 2000 opp mot 4500, og var i 2020 antakelig over 5000.

- - - -

Ridesport er hestesport organisert i det internasjonale forbundet Fédération Equestre Internationale (FEI). Konkurransegrener er dressurridning, sprangridning og feltridning (olympiske grener), samt distanseridning, kjøring og voltige.

I hver gren er utøverne inndelt i klasser etter dyktighet med konkurranseprogram av ulik vanskelighetsgrad. Alle klasser er åpne for både menn og kvinner.

Som ridehester benyttes først og fremst raser av halvblodshester, blant annet svensk, dansk, norsk og irsk halvblods, oldenburger, holsteiner, hannoveraner og trakhener. Også fullblodshester (avlet for galoppsport) benyttes i konkurranseridning, i Norge dessuten kaldblodshester (avlet for travsport) til turridning, i rideskoler og så videre, og fjordhest til kjøring. Unge ryttere konkurrerer med ponnier, som er hester med mankehøyde mindre enn 148 centimeter. For ponnirasen islandshest blir det arrangert egne konkurranser i regi av Norsk Islandshestforening (NIHF), stiftet på Hamar i 1970.

Ridesport utøves også mye som fritids- og hobbyridning i rideskoler og på rideleirer, særlig av barn og ungdom, samt som terapi- og konkurranseridning for funksjonshemmede. Andre former for ridesport er kappridning og ballspillet polo.

I dressurridning vises hestens bevegelsesmuligheter og lydighet gjennom ulike gangarter og øvelser. Rytteren styrer hesten via små og nesten umerkelige signaler, slik at den gir inntrykk av å utføre øvelsene av seg selv. Internasjonale konkurransebaner er 20 meter brede og 60 meter lange. Opptil fem dommere gir karakterer fra null til ti, samt eventuelle straffepoeng for feil i programmet.

Obligatorisk i alle dressurprogram er visning av gangartene skritt, trav og galopp, samt holdt, rygging og vendinger og overganger mellom gangarter og tempi. Mer avanserte øvelser er flygende galoppombytter, figurridning i form av sirkler (volter) og halvsirkler forbundet med rette linjer (serpentiner), samt sideøvelser hvor hestens forpart og bakpart følger hvert sitt spor (sjenkelvikning, travers, versade og så videre). De vanskeligste øvelsene er piruett (dobbel helomvending på bakparten i galopp), passage (langsomt trav med høye benløft) og piaff (trav på stedet). I internasjonale mesterskap benyttes ofte selvvalgte program som ris til musikk på en fastsatt tid (kür, fristil).

Til den høyere skole innen dressurridning regnes også øvelser hvor hesten hviler på bakbena eller gjør sprang i luften. Disse øvelsene benyttes ikke i dressurkonkurranser, men vises fremdeles ved Den spanske rideskole i Wien. Slike øvelser er blant annet pesade, levade, mezair, kurbett, krupade, ballotade og kapriol.

I sprangridning skal hindre oppbygd av løse deler hoppes over i nummerrekkefølge med færrest mulige nedrivinger og andre feil. Hindrene er rettoppstående hindre bygd i et vertikalt plan (for eksempel grinder og murer), eller de er lengdehindre hvor hesten må hoppe både høyt og langt (for eksempel oxer). Noen er kombinasjoner av to eller tre enkelthindre plassert etter hverandre med 6–12 meters avstand, slik at passeringen må gjøres i én operasjon med ett eller to galoppslag mellom hindrene. I vanskelige klasser omfatter banen også en vanngrav i markplan.

I vanskelige klasser har banen 10–14 hindre, hvorav flere kombinasjonshindre. Maksimumsverdier er hinderhøyde 1,6 meter, hinderlengde 2,1 meter, vanngravlengde 4,5 meter, og banelengden skal være antall hindre multiplisert med 60. Konkurranser avgjøres vanligvis på grunnlag av feilpoeng: 4 feilpoeng for riv eller nedtramp i vanngraven, 4 for vegring fremfor et hinder (refusade), 8 for gjentatt vegring eller hvis hesten faller. Ved ytterligere vegring eller fall, eller hvis rytteren faller av, blir ekvipasjen diskvalifisert. I alle klasser er det fastsatt et minimumstempo, i vanskelige klasser 375 meter per minutt, og overskridelse av maksimaltiden gir 1 feilpoeng per påbegynt fjerde sekund. Står ledende ekvipasjer likt i feilpoeng (vanligvis 0 i større konkurranser), skilles de gjennom omhopping med færre og vanskeligere hindre. Står noen fremdeles likt, avgjøres rekkefølgen etter anvendt tid. Konkurranser kan også avgjøres direkte på tid ved at feil omgjøres til straffesekunder.

Andre konkurranseformer i sprangridning er høydehopping over kun ett hinder, som er regulerbart i høyden. Høyder på over 2 meter er ikke uvanlig, verdensrekorden er 2,47 meter, satt i 1949 av den chilenske hesten Huaso. I såkalt puissance-ridning er det 4–6 store hindre og ingen tidsbegrensning, kun feilpoeng avgjør. Det er vanlig med flere omhoppinger over to hindre, hvor høyde og bredde økes for hver omgang.

Feltritt er den mest krevende og allsidige gren i ridesport, en kombinert konkurranse sammensatt av en dressurprøve, en utholdenhetsprøve og en sprangprøve. Rytteren rir samme hest i alle tre øvelsene. Feltritt kalles ofte tredagersritt, da et fullstendig feltritt går over tre dager i nevnte rekkefølge. Feltritt arrangeres også over én eller to dager med forkortet utholdenhetsprøve. Prøvenes vanskelighetsgrad skal fastsettes slik at utholdenhetsprøven teller klart mest.

Dressur- og sprangprøven ris etter samme grunnregler som i vanlig dressur- og sprangridning. I sprangprøven er det 10–12 hindre med høyde opptil 1,25 meter. Utholdenhetsprøven er delt i fire faser, som stort sett ris sammenhengende: først landeveisritt på vei og sti, så hinderritt på veddeløpsbane, deretter nytt landeveisritt og til slutt terrengritt.

Landeveisrittene ris i trav eller rolig galopp på optimaltid. I hinderrittet brukes 6–8 rishindre av samme type som i galoppsport (steeplechase). I terrengrittet, den mest krevende fasen, skal man passere opptil 35 faste og mest mulig naturlig utseende hindre oppbygd av tømmerstokker, stenmurer, vanngrøfter med mer. I hinder- og terrengritt tildeles straffepoeng for overskridelse av maksimaltiden, samt feilpoeng for riv eller andre feil ved hinderpasseringer. I OL-programmet er hinderrittet 3–3,5 kilometer, terrengrittet er 7–8 kilometer.

Distanseridning er ridning på kortest mulig tid over lange distanser på veier, stier og i terreng. Konkurransene er oppdelt i etapper og går over én eller flere dager. Ved etappeslutt, eller for hver 40. kilometer, er det obligatorisk veterinærkontroll av hestenes fysiske tilstand (puls, åndedrett, halthet). Hvis hesten ikke tilfredsstiller kravene, blir ekvipasjen diskvalifisert eller tildelt straffepoeng.

I internasjonale mesterskap er totaldistansen minst 160 kilometer på én dag eller minst 100 kilometer per dag i stevner som går over flere dager. I lettere klasser kan distansen være ned til 30 kilometer, og man kan også benytte maksimaltid.

Kjøring er konkurranser i dressurkjøring, maratonkjøring og presisjonskjøring med firehjulet eller tohjulet vogn trukket av én (enspann), to (tospann eller tandem) eller fire hester (firspann) og styrt av en kusk på vognen, i tillegg til én eller flere medhjelpere. Også kombinert konkurranse i alle tre øvelser over flere dager, tilsvarende feltritt. Dressurkjøring er fremvisning av gangarter og figurer på bane og tilsvarer dressurridning. Øvelsen bedømmes av dommere. Maratonkjøring er en utholdenhetsprøve på veier og stier med naturlige og konstruerte hindringer innlagt, og delt i flere strekninger med separate krav til gangart og minimumstempo. Totallengden i vanskelige klasser er høyst 22 kilometer.

Man får straffepoeng for overskridelse av maksimaltiden (på visse strekninger også for å holde for stor fart), for feil gangart eller stopp, samt for feil hinderpassering. I presisjonskjøring skal man passere opptil 20 hindringer på en bane uten å rive sidemarkeringer i form av for eksempel kjegler eller bommer. Det gis feilpoeng som i sprangridning.

Voltige er en form for turn på hesteryggen mens hesten med en 7–8 meter lang line føres i galopp rundt i en sirkel av en longør. Banen er minst 20 x 25 meter stor. Voltige består av både obligatoriske og selvvalgte øvelser. Det konkurreres både individuelt (menn og kvinner kan stille i samme klasse), for par (én mann og én kvinne) og for lag (fire eller åtte deltakere).

Den eldste form for ridesport er polo, som oppstod i det sentrale Asia for rundt 2500 år siden. Kappridning er også kjent langt tilbake, og organiserte konkurranser tok til på 1500-tallet, særlig i England. Samtidig ble også de første rideskolene grunnlagt.

Moderne ridesport ble utviklet i siste halvdel av 1800-tallet i form av terreng- og distanseridning, særlig innen det militære med utspring i depesje- eller meldingsritt. Fra 1860 ble det arrangert militære utholdenhetsritt over lange distanser, og i Norge startet De Norske Officerers Rideklub en form for distanseridning i 1880-årene. Samtidig begynte også konkurranser i høyde- og lengdehopping med grunnlag i jaktridning. Det første feltritt ble arrangert i 1902, og denne grenen benevnes fremdeles military i noen land. Det internasjonale forbundet (FEI) ble stiftet i 1921 og har hovedsete i Lausanne, Sveits. Kjøring og voltige er relativt nye grener.

Dressurridning, sprangridning og feltritt er faste olympiske idretter fra 1912, både individuell konkurranse og lagkonkurranse (dressur lag fra 1928). Under OL i 1900 var det også sprangkonkurranser, samt separate konkurranser i høydehopping og lengdehopping.

VM i sprang er holdt fra 1953 (lag fra 1978), i dressur og feltritt fra 1966, i kjøring fra 1972 og i distanseridning og voltige fra 1986. Tidligere (1965, 1970, 1974) ble det også avholdt separate kvinne-VM i sprang. Nå arrangeres VM hvert fjerde år, midt mellom to OL.

I ikke-olympiske grener er det VM også i OL-årene, mens EM går annethvert år (de resterende år). I Stockholm ble det i 1990 for første gang avholdt VM i alle seks grener samtidig. Det har også blitt arrangert årlige verdenscuper i sprang fra 1979, blant annet med en norsk delkonkurranse i Oslo og i dressur fra 1986.

Det er årlige NM i sprang og dressur fra 1970, senere også NM i feltritt, distanseridning og kjøring. Norges Rytterforbund ble stiftet i 1915 og har rundt 30 000 medlemmer (per 2024).

Det norske laget tok sølv i feltritt under OL i 1928. I OL i 2008 tok laget opprinnelig bronse i sprangridning, men hesten Camiro til den norske rytteren Tony André Hansen testet etterpå positivt for et dopingmiddel (capsaicin), og laget ble diskvalifisert.