Spendor D 7,2 walnut

Spendor D 7,2 walnut!

Selges for kunde.

Frakt avtales!

Lydkvalitet

Alle modifikasjonene har ført til en subtil, men verdifull forbedring av ytelsen, uten å kaste ut Spendors varemerke siviliserte lyd. Det vi hører er mer av musikken og mindre av kabinettet og driverne. Den forrige modellen var allerede gledelig nøytral og åpen, men D7.2 går mye lenger. Det er som om Philip Swift og teamet hans har nullstilt de svakere sidene ved den eldre høyttaleren og sortert dem på en fokusert og kirurgisk måte. Resultatet er en skarp, åpen og jevnt klingende høyttaler som nå er imponerende engasjerende og overraskende dynamisk – spesielt for en gulvstander til denne prisen.

Når det kommer til tonalitet, var ikke originalen den mest gjennomsiktige, men var godt integrert fra bunn til topp og behagelig varm. Den nye modellen vandrer ikke langt fra denne banen, men høres brøkdel lettere og lysere ut; det er litt ekstra gnist over hele frekvensområdet. Yamaha DX7-synthesizeren på Sades The Sweetest Taboo høres mer atmosfærisk ut, med en følelse av at du kan høre harmoniske litt bedre. Det er mer plass rundt vokal og en lettere og mer sprudlende lyd til cymbalene. Alt dette er subtilt, men gir en mer naturtro lyd – til tross for at den forblir jevn og sofistikert.

En av grunnene til at D7.2 låter subjektivt bedre opplyst enn forgjengeren, er en reduksjon i bassoverheng. Det var ikke så mye der før, men det er definitivt tatt ned et hakk; denne subtile reduksjonen i øvre bass/nedre midt-oppblomstring betyr at elektronisk musikk som Living In The Past av Manix er strammere, strammere og mer uttrykksfulle. Kabinettet ser ut til å lagre mindre energi, og derfor starter og stopper basstoner raskere. Dette fungerer også i mellombåndet; reverb-halene til hardt rammede skarptrommer er mer merkbare, med blekksort stillhet mellom taktene. Det er en liten forbedring, men gjør musikken mye morsommere.

Jeg ble imponert over lydbildet til den originale D7, men dette er enda bedre. Det er ikke den mest kommanderende høyttaleren, men kan fortsatt kaste stereobilder rundt i rommet med ekte iver, og den nye versjonen er enda bedre. Instrumenter har en mer definert plassering i den innspilte akustikken, slik jeg oppdager når jeg setter i gang Al Stewarts Year Of The Cat. Pianoverket er mer taktilt med en større følelse av et faktisk instrument i ens lytterom. I tillegg kommer den gledelig livlige måten D7.2 leverer det på – og gir en jevn, men veldig taktil gjengivelse av det som spilles. Jeg er også imponert over hvordan stemmen hans svever i luften på en eterisk måte, og henger ganske mye tilbake – viser at denne nye høyttaleren er i stand til et veldig fint dybdeperspektiv.

D7.2 er også god på mikrodynamikk; viser delikat pianospill med sin ømme aksent. Dette, og dens gjennomsiktige og forbigående hastighet, gir en følelsesmessig kommunikativ høyttaler som imponerer på både et hi-fi og et følelsesmessig nivå. Donald Byrds Street Lady synger virkelig; den tett synkoperte spillingen kan være en "tripwire" for noen større høyttalere, men her forblir fotflåten og har kontroll. Dette er ikke et spesielt euforisk eller til og med sprudlende design, men det er mer engasjerende enn sin allerede anstendige forgjenger.

Konklusjon

Jeg liker D7.2 veldig godt. Noen vil kanskje lengte etter en dypere, mer utvidet og kraftig bass – men det er den større D9.2 for det. Andre vil ha en større, bredere og mer visceral lyd – som Spendor kan selge deg sitt klassiske 200Ti-flaggskip på £19 800 for. Som det står, er dette et flott kompromiss – en beskjeden størrelse, svært dyktig, gjør-det-alt-høyttaler som er vel verdt en audition. DP