Jeg fant Noahs ark (1958) & The ark on Ararat (1976)

2 bøker om Noahs ark:

"The ark on Ararat" av Tim LaHaye & John Morris. Utgitt i 1976, 275 sider. Heftet.

"Jeg fant Noahs ark" av Fernand Navarra. Utgitt i 1958. 191 sider. Innbundet.

Selges samlet for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------

Noas ark, fartøyet som Noa ifølge fortellingene i Den hebraiske bibel (Det gamle testamentet) bygde på Guds befaling. Fortellingen om Noas ark står i 1. Mosebok, kapitlene 6–8. I bibelsk sammenheng kan en ark bety både en stor kiste (paktkisten) eller en stor husbåt. Etymologi av latin arca, ‘kasse, kiste’, hebraisk teva.

Det fortelles at Gud var lei av å se på menneskenes ondskap og angret på alt han hadde skapt. Bare Noa var en god og rettferdig mann og den eneste Gud ønsket å redde. Noa fikk derfor beskjed om å bygge seg en stor ark der det kunne være plass til hele Noa familie, pluss sju par, hann og hunn, av hver ren dyreart og av alle fugler som levde på jorden. Av urene dyr, ett par av hver art, hann og hunn. Noa gjorde i ett og alt som Gud befalte.

Gud sendte så en storflom, som er kjent som syndfloden. Arken lettet fra bakken og fløt, alt levende utenfor arken omkom. Da Gud til slutt lot vannet synke, kunne alle gå ut av arken, som skal være blitt stående på et av Araratfjellene. (Ararat var en betegnelse for hele fjellandet i det sørøstlige Armenia.)

Fortellingen om Noas ark er nært beslektet med langt eldre fortellinger fra Mesopotamia, som fortellingen om Ziusudra i det sumeriske eposet Atrahasis (tavle 3) og den babylonske fortellingen om Utnapishtim. som er en del av Gilgamesh-eposet (11. tavle). I begge disse versjonene er det guden Ea/Enki som gir ordre om å bygge en stor båt. I alle tre versjonene gir guden instruksjoner om hvordan båten skal bygges. Alle versjonene ender med at helten ofrer til Gud eller gudene.

Innenfor forskningen er det bred enighet om at den bibelske fortellingen er inspirert av de tidligere versjonene.

- - - -

Teksten i første Mosebok forteller at det hersket lovløse tilstander på jorden. Noa beskrives som den eneste som «fant nåde for Herrens øyne», og som «en hederlig og rettferdig mann». Noa skulle derfor overleve flommen og bringe menneskeslekten videre. Han fikk i oppdrag å bygge en båt, arken, og ta med seg familien og eksemplarer av alle dyre- og fuglearter inn i den.

Etter flommen, da jorden igjen ble beboelig, bygde Noa et alter og ofret et takkoffer. Gud sa det samme som han hadde sagt til Adam og Eva: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden» (første Mosebok 9,1). Ifølge tradisjonen var Noas tre sønner hele den senere menneskeslektens forfedre. For å markere at han aldri igjen ville forsøke å utrydde menneskene satte Gud regnbuen på himmelen (første Mosebok 9,12–17).

Bibelteksten inneholder noen motsetninger, for eksempel i spørsmålet om hvor mange dyr Noa tok med seg av hver art inn i arken. Ifølge første Mosebok 6,19 er det «to av hvert slag», mens ifølge 7,2 er det sju par av alle rene dyr. Forskerne mener at den bibelske fortellingen antakelig er vevd sammen av to eller flere eldre fortellinger, og at ujevnhetene i fortellingen speiler denne tilblivelsesprosessen.

I bibelteksten omtales Gud med både gudsnavnene Jahve og Elohim.

- - - -

Allerede før utviklingslæren slo gjennom hadde geologer og andre forskere gjort funn som utfordret det tradisjonelle synet på Bibelens fortelling, for eksempel fossilførende lag (strata) som viser hvor gammel jorden og livsformene er. Etter at de mesopotamiske mytene ble kjent for forskerne i løpet av 1800-tallet, var det særlig i tysk protestantisk teologisk forskning en tendens til å oppfatte de bibelske tekstene som mytiske på samme måte som de mesopotamiske. Sammenligner man de første utgavene av det ledende skotske oppslagsverket Encyclopædia Britannica (fra 1771, 1783, 1842 og 1860), ser man at forfatterne gradvis fant det mer vanskelig å forene detaljene i beretningen med disse funnene.

Flere tiår senere, særlig etter 1943, har også kirkelige trossamfunn, med den katolske kirke og de store lutherske kirkene i spissen, tatt i bruk en mer vitenskapelig tilnærming til bibeltekstene. Disse kirkene insisterer ikke lenger på en bokstavelig tolkning av fortellingene om skapelse, syndefall, syndflod og annet i begynnelsen av Den hebraiske bibel (første Mosebok kapittel 1–11).

Såkalte evangelikale kirker – som konservative baptister i USA, pinsebevegelsen, adventismen og mormonske samfunn – fastholder på den annen side ofte at fortellingen er historisk realistisk. Den samme oppfatningen kan man finne i ortodoks jødedom og islam. I den grad man i slike sammenhenger ser behov for å forene bibelfortellingene med et historisk verdensbilde, kan man for eksempel si at fortellingen om syndfloden kan ha opphav i en lokal eller regional storflom som fant sted for mellom 4000 og 10 000 år siden.

Noen mener også at det var en global flomkatastrofe, og man har til og med tidfestet den. Teologer innen Adventistkirken har beregnet årstallet til 2302 f. Kr. , mens ledere innenfor Jehovas vitner vil datere den til 2370 f.Kr., og innenfor Mormonerkirken hevder man omtrent samme tidspunkt. Islam har en parallell beretning der 72 personer overlevde i arken – mot Bibelens åtte – men det er ikke vanlig i islamsk teologi å konkretisere når hendelsen skal ha funnet sted. (Koranen mangler de bibelske ættelistene – se for eksempel 1. Mosebok kapittel 5 – som gjerne er basis for kristne forsøk på å datere syndfloden.)

De som går lengst i å ville bevise historisk og naturvitenskapelig at syndfloden har funnet sted, viser for eksempel til likhetspunkter i de utallige flomlegendene en finner på alle kontinenter, eller til at isen på polene er levninger etter storflommen. Noen vil også problematisere vitenskapelige dateringer av steinmasser og fossiler. Særlig i nordamerikansk religiøs sammenheng har forsøk på å forsvare bibeltekstene mot historisk og naturvitenskapelig forskning en viss utbredelse. Slik teologi kalles gjerne for kreasjonisme.