Antoon Markus (1870-1955) - Hollands landschap

Markus sitt arbeid viser tydelig at han er en landskapsmaler. Portretter og blomsterstilleben ved hans hnd er knapt kjent. I akademiperioden hans interesserte heller ikke figurtegning ham. Hans oppmerksomhet er spesielt trukket til landskapet, pittoreske landsbyer og elveutsikt. Pfallende i hans arbeid er forholdet mellom himmel og land. Hans malerier er preget av hy himmel. "Gud skapte himmel og jord," sa han, "himmel frst og deretter jorden." Hans meget karakteristiske malemte er beskrevet p flgende mte i magasinet 'De Hofstad' av 15. juli 1922, i forbindelse med en utstilling av kunstforeningen 'Artibus Sacrum' i Arnhem: Spesielt gjennomsiktigheten, det atmosfriske, som omslutter det franske landskapet og gjennom hvilke de store linjene skiller seg mer slende ut, mot det som er det som ikke bare uttrykker den hye skien i nederlandsk, men ogs i det nederlandske landskapet lerreter er til stede p denne utstillingen, og hvor spesielt vannet tiltrakk ham. Rom, noen ganger uendelig, og ro, taler til oss fra alle hans verk. Som visjonr setter han "tonen" p lerretene sine, over fargen. Ved se ut til ignorere fargene som naturen tryller fram foran ynene vre, bestemmer Markus sin egen farge, og ofte skapes en veldig fantastisk helhet, helt utenfor naturen, og likevel sann. Den inneholder prinsippet om 'den strste lgnen og samtidig den strste sannheten', 'naturen er et middel, men ikke et ml'.
Og s utvikler Markus en veldig spesifikk, veldig gjenkjennelig stil. Johan Wesselink skriver: Antoon Markus snakker ikke om farger. Han, spesielt maleren av Betuwe, kjenner bare tonene i det fantastiske landet. Farger, sier han, kommer fra rrene, men essensen ligger i tonen og Markus kjenner bare en luft og en jord, himmelen hyt over jorden. Himmelen med turbulente, drivende skyer, jorden i skygge og i stillheten av kontemplasjon og hvile. Alt annet er tilfeldig. Trrne som en enkel pynt; vannet fortsatt i den alminnelige fred, grden, trnet, ruinene som mrke drmmer i den store skyggen over jorden. Markus maler i bl- og grnn-gr, i brun-gr med himmel av perlegr og varm-gjennomsiktig brun. Derfor blir han noen ganger kalt monoton og dyster. Men hvordan i sin dysterhet ligger den store freden, alvoret i kontemplasjonen og refrykten for jordens mrke hemmelighet. Hvordan det i dens monotone er en enkelhet og nkternhet og ogs den knapt merkbare og likevel meget rike stemningsskiftet.