Bildegalleri
Pingvinfamilien
Beskrivelse av varen
Boken "Pingvinfamilien" av Lauritz Sømme og Sybille Kalas. Utgitt i 1989. 50 sider.
Selges for 50,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
"Bli med den norske forskeren Lauritz Sømme på et besøk hos pingvinene på Bouvetøya, et norsk natur reservat sør i Atlanterhavet."
----------------------------------------------------------
Pingviner er en særpreget gruppe av fugler som omfatter 18 arter på den sørlige halvkule, mange omkring selve Antarktis. De kan ikke fly, men er dyktige svømmere.
Pingvinene kan oppnå en undervannshastighet på 30–40 kilometer i timen, og kan være under vann i inntil cirka 18 minutter. Den største arten, keiserpingvin, kan dykke ned til 565 meter.
I biologisk systematikk regnes pingvinene som en egen orden. Ordenen pingviner omfatter kun én familie, pingvinfamilien, Spheniscidae.
Pingviner er den eneste fugleorden som har brystkam i skjelettet, men likevel ikke kan bruke vingene til å fly med. Brystkammen gir feste for vingemuskulaturen, og pingvinene bruker de smale, årebladlignende vingene som effektive svømmeredskaper. Bena brukes til styring under vann og som svømmeføtter i overflatestilling.
Pingvinenes fjær sitter som et tettpakket lag av stive, rette fjærbørster. Halen er svært kort, og bena sitter langt bak, så på land beveger de seg i oppreist stilling. På is kan de skyve seg framover på magen.
Bare keiserpingvinen og den betydelig mindre adeliepingvinen har stor utbredelse på det antarktiske kontinent, i kolonier på opptil flere hundre tusen. Kongepingvinen, som ligner på keiserpingvinen, men er mindre, hekker på subantarktiske øyer. Hele åtte pingvinarter hekker i mer eller mindre antarktiske områder. De ni andre artene hekker lenger nord, og enkelte hører hjemme i Australia, Sør-Afrika og Sør-Amerika helt opp til Galápagosøyene under ekvator.
I 1936 ble ti kongepingviner satt ut på Røst og ved Nordkapp, og i 1938 ble 23 gulltopp- og bøylepingviner satt ut på Røst, men de levde neppe mer enn ett eller to år.
I dagens Norge kan man bare se pingviner i offentlige akvarier: Humboldtpingviner holdes i Atlanterhavsparken i Ålesund, mens Akvariet i Bergen har bøylepingviner (se børstehalepingviner).
- - - - -
Bouvetøya er en ubebodd øy i det sørlige Atlanterhavet tilhørende Norge.
Øya har et areal på 49 km2, og ligger på cirka 54° 25ʹ sørlig breddegrad og 3° 21ʹ østlig lengdegrad, omtrent 2200 kilometer sør for Sør-Afrika og med 1600 kilometer til nærmeste land, Gough Island. Derfor blir Bouvetøya ofte kalt Jordas mest ensomme øy.
Bouvetøya er den sørligste øya på Den midtatlantiske rygg, og ligger på det punktet der denne ryggen møter to andre midthavsrygger, Den sørvestindiske ryggen og Sør-Amerika-Antarktis-ryggen. Øya ble dannet ved at den sentrale vulkanen i en svært aktiv periode på noen få millioner år bygget seg opp fra havbunnen, og Bouvetøya utgjør dermed toppen av en basaltvulkan, som fra et dyp på et par tusen meter hever seg til 780 meter over havet på det høyeste punktet, Olavtoppen.
Øya har fortsatt vulkansk aktivitet både over og under vann, men det er nå lenge siden det var vulkanutbrudd i det sentrale krateret, antagelig flere hundre tusen år.
Bouvetøya har en total kystlengde på snaut 30 kilometer, og hele 93 prosent av arealet er dekket av is. Enkelte steder, særlig på vestkysten, stikker det frem stupbratte fjellsider mot sjøen. Nyrøysa, en terrasse som ble dannet i 1955–1957 langs nordvestkysten av øya, er det viktigste området for dyrelivet på øya og er for øvrig det mest tilgjengelige området. Nyrøysa ble muligens dannet ved et lite vulkanutbrudd eller mer trolig som følge av en stor utrasing av de bratte skrentene.
Det er ikke funnet gress eller andre høyerestående planter på Bouvetøya, men det finnes 12 arter av mose og cirka 40 arter av lav. Vegetasjonen er den samme som på maritime, antarktiske øyer lenger vest.
Faunaen av virvelløse dyr på land er meget fattig. Det er ikke funnet høyerestående insekter, men det finnes tre arter av spretthaler og fire arter av midd. De er spredt til øya med vinden.
Store kolonier med antarktispelssel, og elefantsel preger øya. Pelsselkolonien i Nyrøysaområdet er den nest største i verden, med om lag 64 000 individer. Minst tolv fuglearter hekker på øya, deriblant de to pingvinartene gulltoppingvin og ringpingvin, med kolonier med henholdsvis om lag 4700 og 400 og individer. Av andre hekkende fuglearter kan nevnes sørhavhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo.
Bouvetøya er ett av få steder i verden der det ikke er registrert noen introduserte fremmede arter.
I nærområdene rundt Bouvetøya er det relativt grunt, noe som gjør at det er et rikt dyreliv på havbunnen. Ellers er artsvariasjonen middels høy, selv sammenlignet med mye større sokkelområder i tilgrensende havområder (Weddelhavet og Patagoniahavet).
Bouvetøya ble oppdaget i 1739 av den franske oppdagelsesreisende Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier (1705−1786). Syv år gammel var han blitt foreldreløs, men han fikk utdannelse i Paris etterfulgt av arbeid på skipsverft i Saint-Malo. I tillegg studerte han navigasjon og ble løytnant – i 1731 ble han ansatt i Det franske ostindiske kompani (Compagnie française des Indes orientales).
Bouvet ønsket å utforske det store havområdet i sør og oppdage nytt land. I 1738 ble han gitt denne oppgaven av Kompaniet, og 19. juli 1738 dro hans ekspedisjon sørover med skipene Aigle og Marie. De møtte is og tåke som gjorde seilasen vanskelig, men 1. januar 1739 oppdaget de «et veldig høyt land, dekket med snø, som viste seg gjennom tåken». Bouvet trodde det han oppdaget var Terra Australis Incognita («det ukjente landet i sør») og ga det navnet Cap de la Circoncision. I tolv dager ventet ekspedisjonen ved øya i håp om å kunne gå i land, men til slutt var mannskapet såpass kalde, sultne og syke at de måtte gi opp og returnere til Frankrike. Kompaniet hedret Bouvet allikevel for det han hadde oppnådd.
Bouvets kartfesting av øya var imidlertid ikke korrekt og flere andre oppdagelsesreisende i det samme området klarte ikke å finne landet som Bouvet hadde meldt om. Det var først i 1808 at engelske hvalfangerkapteiner James Lindsay i Swan og Thomas Hopper i Otter gjenfant øya, 6. oktober, uten å kunne lande. Den første landingen fant sted 8. desember 1822, da den amerikanske selfangeren Benjamin Morrell med Wasp greide å få menn på land, hvor de drepte 172 pelsseler. Som en gestus til Bouvet kalte han øya for Bouvet's Island. Tre år senere ble øya igjen sett, av engelsk selfangerkaptein George Norris med Sprightly. Norris omdøpte øya til Liverpool Island og annekterte den for den britiske kong Georg 4 (1762−1830). Anneksjonen ble ikke fulgt opp i praksis og vel hundre år senere annekterte en norsk ekspedisjon øya for Norge 1. desember 1927 og tok tilbake navnet Bouvetøya. Ekspedisjonen var utsendt av Sandefjord-skipsreder Lars Christensen for både selfangst og vitenskapelige observasjoner og kartlegging. Harald Horntvedt var kapteinen på ekspedisjonsskipet Norvegia.
En anneksjonserklæring var bare halve jobben. Anneksjonen måtte også få internasjonalt aksept. Hovedsakelig var det Storbritannia og deres interesser i sør, samt det historiske kravet til øya etter Norris i 1825, som kunne tenkes å stå i veien for en anerkjennelse av kravet, og en annen norsk anneksjon ble trukket inn bak kulissene. Samtidig med øya i sør hadde Norge også øya Jan Mayen i nord å sikre norsk suverenitet over. Storbritannia på sin side ville sikre Canadas krav over de arktiske øyene nord for det kanadiske fastlandet som Otto Sverdrups ekspedisjon i 1898−1902 hadde kartlagt og krevd for Norge, samt sitt eget krav på Sør-Orknøyene i Antarktis. Diplomatiet løste saken ved at begge landene anerkjente hverandres krav i disse områdene på enkelte vilkår, blant annet for Bouvetøyas del at Norge skulle sette i verk tiltak for å regulere og begrense hvalfangsten.
Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet, og i 1930 ble øya gitt status som biland. I likhet med både Dronning Maud Land og Peter I Øy i Antarktis ble Bouvetøya annektert av hensyn til hvalfangsten.
I 1971 ble øya gjort til naturreservat. Naturreservatstatusen på Bouvetøya innebærer at dyrelivet fredes gjennom hele året. Landskapet er også fredet mot tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg og annen virksomhet som medfører inngrep i terrenget. I 2005 ble det i tillegg fastsatt en forskrift om ferdselsbegrensning i Nyrøysaområdet. Forskriftens formål er å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i dette området påvirkes av menneskelig aktivitet i så liten grad som mulig.
Bare noen få steder på øya er det landingsmuligheter og da bare i godt vær. Det er først og fremst strandområdet ved Nyrøysa som fremstår som et tilgjengelig adkomststed. På grunn av sin isolerte beliggenhet og vanskelige tilgjengelighet er det lite menneskelig aktivitet på øya.
Det har imidlertid fra norsk side vært drevet forskning og overvåking her siden 1976, særlig rettet mot antarktispelssel, ringpingvin og gulltoppingvin. Siden sesongen 1998–1999 har data fra Bouvetøya inngått i et internasjonalt miljøovervåkningsprogram i regi av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR).
I 1979 satte Norsk Polarinstitutt, som er ansvarlig for overvåkingsprogrammet på øya, opp tre hytter på Bouvetøya som senere gikk tapt på grunn av vær og vind. Som erstatning ble det satt opp en ny hytte utstyrt som forskningsstasjon i Nyrøysaområdet i 1996, men stasjonen forsvant i havet en gang i tidsrommet 2006–2007. I januar 2014 ble den nåværende feltstasjonen Norvegia satt opp.
Det er svært begrenset skipsfart ved Bouvetøya, noe som skyldes at øya er et lite utbredt reisemål, og at det er lite fiske i de nærliggende havområdene.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 18.3.2025 kl. 14:28 ・ FINN-kode: 398473130
