Yasar Kemal: Tistlene brenner - bokklubben 1977

Innbundet - Bokklubben - 1977 - gulnet i arkene - sender gjerne

Hovedpersonen i beretningen er røveren og folkehelten Magre Mened. Han setter seg opp mot de rike jordeierne og jages på flukt opp i fjellene. Myndighetene frykter denne mannen og setter alt inn på å gripe ham, men hver gang kommer han seg mirakuløst ut av alle trefninger. I de fattige bønders bevissthet fremstår han da som den uovervinnelige. Han blir selve håpet om at de en gang skal få spise seg mette og leve uten denne frykten og overmakten.

***

En bok som begynner så vakkert med de vakreste naturskildringer, han forteller om slettene, myrene med sine utallige dyrearter og den frodige dyrkbare jorden med sine gode avlinger. Det var så godt beskrevet at jeg kunne nesten se for meg svermer med de vakreste sommerfugler.

Da jeg begynte å lese viste jeg ikke så mye om hva den skulle inneholde. Er ikke sikker på hvilket tidsrom forfatteren er i, men siden han debuterte med boka "Magre Mened" i 1953, antar jeg at det dreier seg om femtiårene i Tyrkia. "Tistlene brenner" er en uavhengig fortsettelse av debutboka.

Som leser trekkes jeg inn i livet til Magre Mened, hos de fattige bøndene fremstår han som kjempen med overnaturlige evner, helten som våger å ta opp kampen mot urettferdigheten. De som kjente ham så en liten mager ung mann med intense øyne.

Yasar Kemal skriver om landsbybeboerne, om motløsheten som rår og etterhvert kampen deres for å overleve mot de skruppelløse godseierne og deres undertrykkelse av dem. Godseiere som aldri får nok jord og makt på bekostning av de fattige, noe de tilegner seg på et hensynsløst og voldelig vis.

Gamle Osman er landsbyens eldste, en vel ansett mann som får den store ære å holde Magre Mened i skjul i en periode, han holder nesten på å sprekke av å tie om sin store hemmelighet. Jeg ble så opphengt i dette at jeg stadig var redd for at han skulle røpe seg der han spradet rundt på torget i sin fineste stas.

Yobazoghlu er så dumdristig at han ærekrenker godseier Ali Safa med hesten hans. Han og familien blir straffet hardt.

Ja, så har vi hesten da, den brune hingsten som Ali Safa ender opp med å hate og hvor stakkars Adem får oppdraget med å skyte. Beskjeden er klar, kom ikke hjem før jobben er gjort.

I boken dukker det opp så mange ulike personligheter som jeg har lyst til å nevne for ikke å glemme dem. Kona til Osman, den godhjertede Kamer, mor Huru, moren til Mened, Halte Ali som var litt av en luring, modige Idris Bey, unge vakre Seyran som kom fra fjellene. Spionen Zeynel, skallede Hamza, en tyrann som tok over etter sin bror, skjeggløse Halil som også hjalp Mened, milde og kloke Ferhat Hodja som var en slags Mullah i landsbyen.

Hvordan det hele ender får den som leser boka vite.

En sterk fortelling, men også en høyst aktuell tekst med viktige temaer.

Boken er like aktuell idag med tanke på hva som skjer akkurat nå, med opprør i araberlandene.

En klassiker.