150 kr
![Jerrykanner / drivstoffkanner](https://images.finncdn.no/dynamic/480x480c//2024/5/vertical-0/30/6/355/124/396_56334199-aa08-4e23-9147-3b10f88ecc57.jpg)
Tilstand: Godt brukt – Synlig brukt
53 originale utgaver av avisen "Aftenposten" fra september og oktober 1942. Alle avisene har forsideartikler om kampene i og omkring Stalingrad. Avisene er kun brettet èn gang.
Selges samlet for 600,- kroner
Porto: 135,- kroner
------------------------------------------------------------------------------------------------
Stalingrad var i perioden 1925–1961 navnet på byen Volgograd i Russland. Før 1925 het byen Tsaritsyn. Byen ble oppkalt etter Sovjetunionens regjeringssjef fra 1924 til 1953, Josef Stalin.
Stalingrad er mest kjent for slaget ved Stalingrad under andre verdenskrig, der Tyskland led sitt første store nederlag. Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen.
Kampen om Stalingrad i det daværende Sovjetunionen høsten og vinteren 1942–1943 er et av de mest kjente slagene under andre verdenskrig. I en seig og oppofrende kamp mot angripende tyske styrker klarte sovjetiske stridskrefter å holde fast ved noen nøkkelstillinger inne i byen. En større sovjetisk motoffensiv som omsluttet og isolerte de tyske styrkene, tvang til slutt fram en tysk overgivelse. Slaget om Stalingrad hadde stor symbolsk betydning. Byen var oppkalt etter Sovjetunionens diktator Josef Stalin og framstod som et sovjetkommunistisk og tungindustrielt idealsamfunn. Nå hadde byen stått imot det tyske nazi-regimets angrepskrig. Den sovjetiske seieren demonstrerte også hvordan Tysklands offensive kraft definitivt hadde passert sitt høydepunkt. I ettertid er slaget om Stalingrad blitt stående i allmennhetens bevissthet som et avgjørende vendepunkt, ikke bare i krigen på Østfronten, men også i hele andre verdenskrig.
Bakgrunn
Bakgrunnen for slaget om Stalingrad var den tyske offensiven på Østfronten sommeren 1942. Offensiven hadde kodebetegnelsen Fall Blau (operasjon blå). Den tok utgangspunkt i Ukraina, var rettet mot Kaukasus og hadde som strategisk mål å erobre de sovjetiske oljefeltene i Baku i dagens Aserbajdsjan. Oljeproduksjonen i Baku var avgjørende for den sovjetiske krigsinnsatsen og viktig å slå ut. Samtidig kunne Tysklands skrikende behov for olje til sin egen krigsøkonomi dekkes dersom Baku ble erobret. Stalingrad utgjorde et om lag 30 kilometer langt byområde langs elven Volgas vestbredd. Som industrisentrum og transportknutepunkt hadde byen en viss strategisk betydning for sovjetisk krigsproduksjon. Men Stalingrad var fra først av ikke påtenkt som et eget strategisk mål for den tyske offensiven. Opprinnelig utgjorde hele området rundt Stalingrad mellom elvene Don og Volga en flanke som tyskerne måtte kontrollere for å sikre angrepet mot Kaukasus og hovedmålet Baku.
Hitler griper inn
23. juli 1942 grep Adolf Hitler inn og endret planene for offensiven. Nå skiftet fokus fra Kaukasus til Stalingrad. De tyske styrkene ble delt i to grener. Den ene delen skulle som før rykke inn i Kaukasus, mens den andre skulle ta Stalingrad. Hitler mente at den psykologiske betydningen av å ødelegge Stalingrad, langt oversteg den rent strategisk-militære verdien. En erobring av Stalingrad ville svekke Sovjetunionens kampmoral og demonstrere Nazi-Tysklands styrke, både overfor motstandere så vel som landets forbundsfeller. Også ideologiske aspekter spilte inn i den tyske diktatorens vurdering. Stalingrad var et kommunistisk mønstersamfunn som måtte utslettes. Den mannlige befolkningen skulle tilintetgjøres og kvinnene deporteres. Selv da felttoget i Kaukasus gikk i stå i september, trodde fremdeles Hitler og den tyske overkommandoen at Stalingrad raskt kunne erobres. Når det var gjort og flanken sikret, skulle Kaukasus-felttoget gjenopptas.
Den sovjetiske taktikken
Høsten 1942 hadde den sovjetiske militærtaktikken utviklet seg i en mer dynamisk retning. Dersom de ble stilt overfor en overmektig fiende, fikk de sovjetiske stridskreftene nå adgang til å trekke seg tilbake. Dermed kunne styrkene omgrupperes, samtidig som de unngikk å bli omringet og nedkjempet, slik det ofte hadde skjedd tidligere under krigen på Østfronten. Men det var en grense for denne taktikken. Når det kom til Stalingrad satte Stalin foten ned. Den sovjetiske diktatoren slo fast at byen utgjorde en endelig forsvarslinje. Den skulle holdes til siste mann. Den røde hærs 62. armé fikk ansvaret, mens den senere sovjetiske statslederen Nikita Khrusjtsjov sto for kommunistpartiets politiske ledelse av operasjonene i området. Befolkningen ble mobilisert til forsvar. Militære reserver ble kontinuerlig fraktet over fra østsiden av Volga for å forsterke stillingene i byen.
Det tyske angrepet
Angrepet på Stalingrad startet med en voldsom luftbombing den 23. august. Hele den tyske Luftflotte 4 med sine over 1200 fly ble satt inn. Gjennom september og oktober erobret tyskernes 6. armé det meste av Stalingrad. Men de sovjetiske styrkene bet seg fast i noen lommer. Taktikken var å «omfavne» tyskerne, det vil si å stå så tett oppi angriperne at de tyske luftstyrkene ikke kunne brukes uten å risikere å treffe sine egne. I de sammenraste ruinene av boliger og fabrikker utviklet det seg en intens nærkamp. Tapene var store på begge sider. Den krigsrelevante industrien i Stalingrad ble utslettet. Fra tysk side lå det ingen videre militær betydning i det å erobre byen, men Hitler var fiksert på at det måtte skje. Den 18. november beordret Hitler et fornyet angrep mot de gjenværende sovjetiske stillingene i Stalingrad. Dersom byen falt, kunne tyske styrker derfra omgrupperes til andre frontavsnitt, der de var sårt tiltrengt som følge av økende sovjetisk press. Hele den tyske offensiven mot Kaukasus var nemlig i ferd med å falle sammen.
Sovjetisk motangrep
Den 19. november startet Den røde armé operasjon Uranus. Nordvest for Stalingrad krysset omfattende sovjetiske styrker elven Don og angrep den rumenske 3. armé som holdt dette området. Dagen etter kom et tilsvarende angrep sør for Stalingrad. Også her var hovedtyngden rettet mot rumenske avdelinger, som ble ansett for å være dårligere utstyrt og ha svakere stridsevne enn sine tyske forbundsfeller. Operasjonen var en stor knipetangmanøver som tok sikte på å inneslutte de tyske styrkene i Stalingrad. Dermed anvendte Den røde armé tyskernes foretrukne taktikk på Østfronten mot dem selv. Den 23. november møttes de to sovjetiske fremrykningsaksene i den frigjorte byen Kalatsj. Tyskerne i Stalingrad var omringet.
Skulle den 6. armé forsøke å kjempe seg ut av Stalingrad for å forene seg med resten de tyske styrkene, eller holde stillingen? Hitler befalte at fronten skulle holdes. Det var uaktuelt med en tilbaketrekking fra Stalingrad. Samtidig ble det utformet en urealistisk plan om å forsyne de innesluttede styrkene via en luftbro. Den 12. desember satte tyskerne også i gang en unnsetningsekspedisjon som skulle slå seg igjennom til Stalingrad. Forsøket strandet raskt, da en ny sovjetisk offensiv gjorde at de tyske styrkene måtte omdirigeres. Den innesluttede 6. armé ble stadig svekket. Forsyningene stoppet opp. Luftbroen falt sammen. Imens insisterte Hitler på at det skulle kjempes til siste mann.
Da tyskerne avviste et tilbud om kapitulasjon, satte det endelige sovjetiske angrepet inn 10. januar 1943. Den 31. januar utnevnte Hitler den tyske øverstkommanderende i Stalingrad, general Friedrich Paulus, til feltmarskalk. Hensikten var at Paulus skulle begå selvmord istedenfor å overgi seg. Kampen var over den 2. februar. Da kapitulerte de siste tyske stridskreftene i Stalingrad. Om lag 113 000 mann ble krigsfanger, feltmarskalk Paulus inkludert. Rundt 140 000 tyske og rumenske soldater var drept. På sovjetisk side var tapene enorme. Foruten sivilbefolkningens grenseløse lidelser var nærmere 500 000 sovjetiske soldater døde eller sårede.
Seieren innebar at Sovjetunionen hadde sikret Kaukasus med de viktige oljekildene. Samtidig hadde Den røde armé overtatt initiativet på Østfronten. Et siste tysk forsøk på en offensiv sommeren 1943 førte ikke fram. Etter Stalingrad var det sannsynlig at Nazi-Tyskland kom til å tape krigen. Sovjetunionens prestisje vokste, samtidig som kampmoralen steg hos både de allierte og i motstandsbevegelsene rundt om i de tyskokkuperte landene. Entusiasmen blant Hitlers forbundsfeller i krigen mot Sovjetunionen falt tilsvarende. Internt i Nazi-Tyskland bidro imidlertid nederlaget til å øke krigsinnsatsen. Tidligere forventninger om en rask seier på Østfronten hadde snudd til en kamp på liv og død. Under slagordet «total krig» utløste Hitler-regimet nå en massemobilisering og intensivering av krigsproduksjonen.
- - - - -
Østfronten var krigskueplassen eller fronten for krigen som ble kjempet mellom Tyskland og Sovjetunionen under andre verdenskrig. Krigen pågikk fra 1941 til 1945 og er kjent som «Østfronten» i vestlige land og «Den store fedrelandskrigen» i Russland. Østfronten var en avgjørende del av andre verdenskrig.
Den tysk-sovjetiske krigen begynte med Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 og endte med det nasjonalsosialistiske regimets sammenbrudd og tysk kapitulasjon 8. mai 1945. Krigen førte til katastrofale tap, særlig på sovjetisk side der anslagsvis 26,6 millioner mennesker mistet livet, blant dem over 15 millioner sivile. På tysk side døde om lag 5,2 millioner tyske og tyskallierte soldater. Krigens utfall medførte sovjetisk dominans i Øst-Europa, en dominans som bidro til å utløse den kalde krigen.
Tysklands angrep på Sovjetunionen ble planlagt som en erobrings- og utryddelseskrig. Adolf Hitlers (1889–1945) mål var å tilintetgjøre den sovjetiske staten og erobre Sovjetunionens vestlige grenseområder (Ukraina, Belarus og Baltikum) samt hele den europeiske delen av Russland. Planen var så å befolke dette territoriet med germanske nybyggere. Ifølge tyske planleggere ville flere titalls millioner slavere måtte fordrives eller sulte i hjel som følge av germaniseringen av de erobrede områdene.
For Hitler og nasjonalsosialistene var krigen mot Sovjetunionen også en krig mot den såkalte «jødebolsjevismen», en konspirasjonsteori som gikk ut på at jøder og kommunister samarbeidet om verdensherredømme. Det var innenfor rammene av den tysk-sovjetiske krigen at Nazi-Tysklands antijødiske politikk utviklet seg til å bli et folkemord, først ved masseskyting og senere gjennom bruk av gasskamre.
Omkring 2000 norske soldater kjempet på tysk side ved Østfronten. Disse ble kalt frontkjempere og fikk straff som landssvikere etter krigen.
- - - - - - - - - - -
Andre verdenskrig anses som den siste av to verdensomspennende væpnede konflikter, oftest regnet å utspille seg i årene 1939–1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig. Totalt førte andre verdenskrig til mellom 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.
I forkant av krigen hadde Tyskland innlemmet og invadert nabolandene Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938–1939 og Japan var allerede i krig med Kina fra 1937 av. Andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. I henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia, støttet av samveldestatene, ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika, så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet.
I juni 1941 igangsatte Tyskland med sine allierte i aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen. Angrepet utviklet seg til å bli den største landbaserte krigskampanjen i historien, og bandt opp størsteparten av aksemaktenes militære styrker. Størstedelen, omtrent tre fjerdedeler, av tyske militære tap under andre verdenskrig, var i kamper mot sovjetiske styrker. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over det østre Asia og Stillehavet, angrepet på Pearl Harbor samt invasjon av europeiske kolonier og territorier.
Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter tapet i det avgjørende slaget om Stalingrad, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; de allierte invaderte det fascistiske Italia, amerikanere erobret øyer og styrket dominansen av Stillehavet, og Kiev ble frigjort av Den røde armé mot slutten av året. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.
Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen – Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike – ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri var blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.
Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939. Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937, mens den britiske historikeren Richard Overy anser 18. september 1931, hvor japanske styrker begynte sitt fremstøt i Mandsjuria.
Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Münchenavtalen av 29. september 1938 var begynnelsen på andre verdenskrig for Tsjekkoslovakia. Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.
Eksakt dato for krigens slutt er ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. All tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23:01 sentraleuropeisk tid. Den tyske regjeringen under ledelse av Dönitz (med sete i Flensburg) fungerte under alliert tilsyn til 23. mai da lederne ble arrestert av de allierte. I Tsjekkoslovakia pågikk kamper til 11. mai. Den endelige fredsavtalen med Japan ble ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingSist endret: 31.7.2024, 05:37 ・ FINN-kode: 350205962