"Småviltsjakt" - Arnulf Arnesen

Boken "Småviltsjakt" av Arnulf Arnesen. Utgitt av Norges Jeger- og Fiskerforbund i 1983. Trykket på Landbruksforlaget. 191 sider. Heftet. Illustrert av Thorvald Ravn.

Selges for 90,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------------------------------------

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet.

Den historiske utvikling av jakt har artet seg ulikt i forskjellige land avhengig av sosiale og politiske strukturer. Vanligst er det at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. Siden jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater og så videre.

For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark. Jakt er likevel en betydelig binæring. Samlet verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge utgjorde for eksempel over én milliard kroner i 2004. Dette tallet har holdt seg relativt stabilt.

I Norge er jakt strengt regulert og kun tillatt på bestemte arter i gitte perioder, for det aller meste om høsten. Totalt er det i Fastlands-Norge åpnet jakt på 37 fuglearter og 21 pattedyrarter (se tabell i bunnen av artikkelen). På Svalbard er det åpnet jakt på seks fuglearter (havhest, kortnebbgås, polarlomvi, polarmåke, teist og svalbardrype) og fire pattedyrarter (svalbardrein, fjellrev, ringsel og storkobbe). På Svalbard er det litt ulike bestemmelser for hvilke arter som kan jaktes på av fastboende og tilreisende.

De mest vanlige jaktmåtene er jakt med jakthund, jakt med drivere (drivjakt), posteringsjakt, støkkjakt, åtejakt, smygjakt og fellefangst.

I Norge er det mange instanser som organiserer jakt, fra den lovgivende forsamling til den enkelte jeger. Myndighetene består av Stortinget (bestemmer jaktlovens utforming), regjeringen (legger fram forskjellige forfatninger, for eksempel om nye jakttider), Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet (oppsyn med jakt og viltstell, gir råd i anledning forslag om nye bestemmelser og lover), statsforvalteren (viltforvaltere for hvert fylke), Politidirektoratet (ansvar for våpenloven), og politikammeret (jaktoppsyn, kontrollerer våpenkort, med videre).

Jegerens interesseorganisasjoner er utbygd både nasjonalt, regionalt og lokalt (Norges Jeger- og Fiskerforbund med fylkes- og lokallag).

Jakten i Norge foregår for det aller meste om høsten. Jakt og fangst er ikke tillatt i uken fra og med 24. desember til og med 31. desember (julefredning) og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag (påskefredning).

Alt vilt i Norge er i utgangspunktet fredet året rundt, men myndighetene åpner for begrensede perioder med jakt i bestemte områder og felling av arter som gjør skade. Jakten reguleres særlig av viltloven, samt en egen forskrift om jakt- og fangsttider som revideres hvert femte år og en forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst.

I Norge deles jakt inn i storviltjakt og småviltjakt ut fra hvilken art det jaktes på. Det er ulike bestemmelser for de to jaktformene.

Storviltjakten omfatter i hovedsak jakt etter klovvilt som elg, hjort, villrein og rådyr. Denne jakten bygger på prinsippet om kvoter etter minsteareal per dyr. Arealets størrelse fastsettes etter antall dyr i kommunen, tilgang på mat og eventuell skadevoldelse. Det trengs spesiell tillatelse fra kommunen eller fra Miljødirektoratet for å jakte på storvilt.

Småviltjakt omfatter jakt på hare, rev, rype, skogsfugl (tiur, røy, orrhane og orrhøne), jerpe, rugde, gjess, ender og vadefugler. Slik jakt drives praktisk talt over hele landet.

For rovvilt som bjørn, ulv, jerv, gaupe og kongeørn, gjelder det spesielle bestemmelser (se rovviltforvaltning). Det er også egne bestemmelser for lisensfelling.

Elgjakt kan drives med løshund, det vil si at hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Jegeren forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av vedkommende. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», det vil si at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold.

De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

Villreinjakt i høyfjellet foregår som smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og forsøker å komme på skuddhold ved å stille innpå mot vinden uten å bli sett. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, forsøker å beregne hvor flokken vil passere, og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt Troms og Finnmark og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor han eller hun av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter og lignende for å beite.

Rådyret, Norges minste klovvilt, jages ofte med lavbent hund av rasene beagle, drever eller dachshund (tillatt boghøyde er 41 centimeter). En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier («veksler») til og fra beiteplassene, åkrer, enger og lignende. For voksen rådyrbukk gjelder egen jakttid fra 10. august (mot vanlig 25. september), og kun med rifle.

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert (lukt) av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som «trykker», det vil si gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden – den tar stand for fuglen – og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger.

På kommando «reis», «frem» eller lignende jager så hunden fuglen på vingene («reiser fuglen»), og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren («apportere»). De mest brukte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i de nordligste fylkene.

Harejakt foregår som regel med hund som «søker» (leter opp) viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals («losen går»). Jegerne, ofte mellom tre og fem personer, inntar sine poster på steder hvor haren pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet.

Fritidsfiske er blant Norges mest populære friluftsaktiviteter. Gjennom Levekårsundersøkelsen har Statistisk sentralbyrå med jevne mellomrom kartlagt deltakelse i fritidsfisket. I perioden 1997–2014 var andelen fritidsfiskere i den norske befolkning på mellom 44 og 50 prosent. I 2014 opplyste 43 prosent av den voksne befolkning at de hadde fisket i løpet av de siste tolv måneder. 33 prosent opplyste at de hadde fisket i saltvann, mens 27 prosent hadde fisket i ferskvann. Til tross for at slike undersøkelser har stor usikkerhet, er det helt klart at Norge har den høyeste andelen fritidsfiskere i Europa.

I 2013 ble det landet 91 789 laks (283 tonn) i lakseførende elver i Norge. Fangstdata for laks og andre anadrome arter i elver samles inn via egenrapportering av de som kjøper fiskekort i lakseførende vassdrag. Derimot er ingen data tilgjengelig på fangst av anadrom fisk i sjøen, med unntak av fangst med lovlige faststående redskap (se lakse- og innlandsfiskeloven).

I ferskvann, utenom lakseførende vassdrag, er fangstdata høyst varierende og det er ingen nasjonale data på fangst.

I sjøen er det kun tilgjengelige nasjonale fangstestimater på turistfiskesektoren fra 2009. Det er på nåværende tidspunkt ingen oversikt over hvor mye som blir fisket i sjøen i Norge. Men studier fra Sørlandet viser at fritidsfiskere kan dominere fangstene for både hummer og kystnær torsk.

Fritidsfiske på marine arter er lovregulert gjennom havressurslova. Fiskeridirektoratet er regulerende myndighet. Hovedregelen i Norge er at fritidsfiske i sjøen med stang og håndsnøre er fritt for alle. Fastboende i Norge kan også fiske med en maskindrevet jukse, dorg, garn med samlet lengde på inntil 210 meter (med unntak), liner med inntil 300 angler og inntil 20 teiner eller ruser. Fritidsfiskere har også lov til å omsette fisk gjennom lovlige salgskanaler for opptil 50 000 kroner. Det er ingen fiskekort (med unntak av hummer- og kongekrabbefiske) for å fiske i saltvann i Norge. I 2010 ble det innført minstemål på en rekke arter for fritidsfiske i saltvann. Minstemål er de samme som i kommersielt fiske, med noen unntak.

Fritidsfiske på anadrome arter (som laks, sjøørret, sjørøye) og i ferskvann er lovregulert gjennom lakse- og innlandsfiskeloven. Miljødirektoratet har ansvar for lovverket. For fiske etter anadrome fisk i elver og ferskvann, samt med faststående redskap i sjøen, må det betales fiskeravgift.