"Aktuell" - bilekstra fra 1964 & 1969

Ukebladet "Aktuell"s bilekstra utgaver fra hhv. 1964 (nr. 16) og 1969 (nr. 13b). Tilsammen 112 sider med bilreportasjer m.v. fra de aktuelle årene. Bl.a. lister, med bilder, over alle nye biler fra de to årene.

Selges samlet for 100,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

"Aktuell var et norsk ukentlig billedblad med aktuelle reportasjer og intervjuer; utgitt fra 1945 til 1974 av blant annet LO. Bladet, som hadde sterke bånd til arbeiderbevegelsen, var kjent for sine gode reportasjer fra arbeidsplasser og næringsliv. Den første redaktøren var fram til 1956 Per Bratland. Deretter overtok Asmund Rørslett. Redaktør fra 1959 var Jostein Nyhamar. Opplaget i 1950 var cirka 120 000, rundt 1970 var det imidlertid falt til cirka 70 000."

-------------------------------------------------------------

Bil er kjøretøy (motorvogn) med minst fire hjul og motor. I dag er det vanlig både med biler som drives av forbrenningsmotor, elektrisk motor (elbil) og en kombinasjon av disse to motortypene (hybridbil). Det finnes også biler med brenselcelle, med hydrogen som drivstoff.

De første personbilene så dagens lys på slutten av 1800-tallet, og i løpet av 1900-tallet fikk bilen en stadig mer sentral plass i industrialiserte samfunn. Få andre fenomener har preget samfunnsutvikling og menneskers livsbetingelser i like stor grad som personbilen. Den har gitt en mobilitet som tidligere var ukjent, men har samtidig bragt med seg problemer som ulykker og forurensing.

Ordet bil er en forkortelse for automobil, som betyr noe som kan bevege seg av seg selv. Når man sier «bil» uten noe tillegg, tenker man ofte på personbil, altså mindre kjøretøyer hovedsakelig beregnet på transport av personer på vei. Men ordet brukes også om andre typer motorvogner, som varebiler og lastebiler. Det norske ordet bil har dermed en videre betydning enn for eksempel «car» på engelsk. Det engelske ordet «car», er et gammelt engelsk ord for vogn. Når bilene begynte å komme på markedet, ble de kalt «motor car» (vogn med motor). Dette ble forkortet i daglig tale til «car». På engelsk brukes begrepet «car» om mange kjøretøy/transportmidler, mens på norsk brukes ordet bil mer spesifikk om personbil. Lignende kjøretøyer som busser, traktorer og elektriske rullestoler eller skinnegående kjøretøy regnes heller ikke som biler.

Vegtrafikkloven bruker først og fremst andre betegnelser enn «bil», for eksempel kjøretøy, motorvogn, personbil, lette kjøretøy og lastebil. For hver av disse finnes presise definisjoner.

For biler med forbrenningsmotor er de vanligste drivstoffene bensin og diesel (fossile brensler) samt ulike typer biodrivstoff. Det finnes også noen få forbrenningsmotorer som bruker hydrogen som drivstoff.

Motoren i elbiler drives derimot med elektrisk energi fra et batteri som kan lades opp med strøm fra strømnettet. Kraften fra motoren overføres til underlaget ved hjelp av drivhjul.

Brenselcelle er også brukt som energikilde til fremdrift. Brenselcellen produserer elektrisk energi, som brukes til drivkraft til en elektrisk motor til fremdrift av bilen.

I dag pågår en storstilt omlegging av transportsystemet fra fossildrevne biler til elbiler og andre nullutslippsenergikilder til fremdrift av kjøretøy. Denne omleggingen har kommet lenger i Norge enn i andre land, som følge av en aktiv politikk fra myndighetenes side. I 2022 var om lag én av fem personbiler i den norske bilparken helelektriske.

Bilen består av mange komponenter – blant annet karosseri, drivverk, hjuloppheng, bremser, motor, diverse styreenheter, komfort- og sikkerhetssystemer og innredning for å nevne noen. Totalt inneholder en gjennomsnittlig bensinbil rundt 30 000 komponenter.

Bilens ytre deler kalles karosseri. Det er vanligvis laget av stål men kan også lages av aluminium, plast eller ulike legeringer. Formen bestemmes til dels etter plassbehov, dels etter hva som egner seg best aerodynamisk sett og dels etter ønsker om design.

Bilens karosseri blir også omtalt som overstell. Før cirka 1980 var det vanlig med todelt karosseri, og overstellet var da den delen som stod øverst. Overstellet var satt oppå et understell, også kalt chassis eller ramme, hvor motor, hjuloppheng og drivverk var montert. Rammen var da viktig for styrken på bilens konstruksjon.

Eldre biler hadde en stålramme som drivverk, hjul og karosseri ble festet til, kalt ramme/chassis.

For å redusere bilens vekt har selvbærende karosseri (også kalt monocoque-konstruksjon) etter hvert blitt det vanlige på personbiler. Disse er konstruert slik at styrken ligger i selve karosseriet. Motor, drivverk og hjuloppheng er montert direkte i karosseriet.

De kjøretøyene som fortsatt har ramme, er stort sett store biler som enkelte større SUVer, pickuper, lastebiler og busser.

Bilens drivverk består av en girkasse (manuell/automat), differensial, drivaksel og drivhjul. I bakhjulsdrevne biler går drivkreftene fra motoren – girkassen – mellomaksel – differensial som gir kraft til de drivende bakhjulene. I forhjulsdrevne biler er motor og drivverk samlet i en pakke over forhjulene. Det finnes også biler med en kombinasjon av disse, det vil si firehjulsdrift. Som kraftenhet/motor brukes en forbrenningsmotor, brenselcelle eller elektrisk motor. Ved bruk av en elektrisk motor eller brenselcelle trengs det ikke en girkasse.

Bilens styring består av et føreroperert ratt som virker på en mekanisme som vrir forhjulene, slik at bilen svinger dit fører ønsker. Alle personbiler i dag har en form for servostyring som gjør det lettere for fører og svinge på rattet.

Bremsene er skiveformet fremme og bak. I noen tilfeller er det trommelbremser bak i stedet for bremseskiver.

Hjulene består av felg og dekk, der dekkene blant annet har som målsetning og oppnå best mulig grep på underlaget.

Bilens elektriske anlegg består av en kraftprodusent (generator), et energilagrer/akkumulator (bilbatteri) og et ledningsnett til komponentene som drives av elektrisk kraft, for eksempel lys, kupevifte, viskermotor, sentrallåser, elektriske vinduer, varmetråder i speil, bakrute og seter med mer. Dessuten består systemet av en rekke releer, dioder, transistorer og transformatorer (omformere) og styreenheter.

I takt med at datamaskinene blir mindre og raskere og kravene til bilens forbruk, utslipp, komfort og sikkerhet blir større, øker bruken av elektronikk for å overvåke og styre prosesser. Eksempel på disse enhetene er motorstyring, til overvåking av ABS-bremsene (Anti Blockier System), komfortsystemer (klima), media/kommunikasjon, cruisekontroll, sikkerhetssystemer, lys, filvarsling, fremkommelighet (Antispinn) og stabilitet (ESP, Electronic stability Program), kjørecomputer med flere.

Bilens sikkerhet deles inn i passiv og aktiv sikkerhet.

Aktiv sikkerhet er komponenter som skal hindre at en ulykke skjer, som god sikt, gode dekk, blokkeringsfrie bremser (ABS), nødbremseassistanse (bilen bremser selv for en hindring som fører ikke har sett), presis styring og hjuloppheng med mer.

Passiv sikkerhet er sikkerhetsdetaljer/utstyr som aktiveres når en ulykke har inntruffet, som airbag, bilbelte, forsterket karosseri rundt kupeen, kollisjonssoner med mer.

Søkelyset på utviklingen av sikkerhet har blitt sterkere, spesielt etter år 2000.

Tanken om å konstruere et selvbevegelig kjøretøy kan spores helt tilbake til oldtiden. Heron fra Alexandria etterlot seg skisser av en dampbil. Isaac Newton gjorde forsøk med en vogn drevet av en utstrømmende dampstråle.

Som historiens første bilist regnes imidlertid franskmannen Nicolas-Joseph Cugnot, som i 1769 laget en dampdrevet vogn. Dampvogner ble videreutviklet i Storbritannia og Mellom-Europa, og på begynnelsen av 1800-tallet ble det startet rutekjøring med dampdrevne busser. Disse var godt konstruert for sin tid, men på grunn av veienes beskaffenhet var ikke kjørefarten større enn cirka 20 km/t. Passasjerkomforten var liten, idet bussene var utstyrt med jernbeslåtte hjul, og støv og sot virvlet rundt de nye kjøretøyene der de larmende kjørte på de humpete landeveiene.

I Norge ble det i 1871 gjort forsøk på å sette i gang rutekjøring med dampdrevet «landeveistog» mellom Lillehammer og Trondheim og også mellom Levanger og riksgrensen. Disse forsøkene strandet imidlertid – særlig på grunn av veiforholdene.

Den moderne bilen

Som den moderne bilens fedre regnes tyskerne Gottlieb Daimler (1834–1900) og Carl Friedrich Benz (1844–1929), som uavhengig av hverandre bygde de første kjøretøyene drevet med forbrenningsmotorer (i 1883).

Dyrlegen John Boyd Dunlop (1840–1921) fremstilte i 1889 de første pneumatiske gummiringene, en oppfinnelse som franskmannen André Jules Aristide Michelin (1853–1931) utviklet til bruk for biler.

De første bilene så ut som hestekjøretøyer uten drag. Fra denne tiden stammer for eksempel ordet karosseri, som er avledet av fransk carosse, stor, firehjulet stasvogn.

Selv om bilen så dagens lys i Europa, var det USA som kom til å bli selve «billandet». Denne utviklingen skyldtes i første rekke Henry Ford. Han laget i 1896 en bil drevet med en bensinmotor på fire hestekrefter og startet i 1903 Ford Motor Company.

Ford var svært fremsynt og så tidlig hvilke muligheter bilen hadde. Han gikk inn for å få produksjonsomkostningene ned blant annet ved standardisering av typene og bruk av samlebånd. Velkjente er Fords A- og T-modeller. Sistnevnte type ble produsert i et antall av 15 millioner i årene 1908–1928.

Serieproduksjon av denne modellen reduserte produksjonstiden fra 12 timer til 90 minutter. Bilens pris falt fra 950 til 290 dollar til tross for økt utstyrsmengde, og arbeidernes lønn ble samtidig fordoblet.

I Europa ble det i årene 1890–1910 grunnlagt en rekke bilfabrikker, men det var ikke tale om noen masseproduksjon. Fremstillingen var nærmest håndverksmessig, og hver enkelt vogn ble nøye prøvd før den ble levert. Den økonomiske depresjonen i tiden mellom første og andre verdenskrig satte en bremse på «motoriseringen», spesielt i Europa, men etter andre verdenskrig utviklet bilismen seg eksplosjonsartet. Bilproduksjon hører til de produserende landenes største næringsgrener og har også gitt ringvirkninger til en lang rekke andre områder.

Gjennom 1900-tallet spilte bilen en stadig mer vesentlig rolle i det moderne, industrialiserte samfunn. Knapt noe annet enkeltfenomen har satt slikt preg på livsform og livsmiljø i vestlige land som bilen har gjort fra midten av 1900-tallet og fremover. Personbilen har endret menneskers livsbetingelser og la grunnlaget for en tidligere helt ukjent grad av mobilitet og frihet, samtidig som den har skapt en rekke nye problemer, ikke minst i form av ulykker, støy og forurensning.

Den enkeltes reisevaner, forbruksvaner og tidsbruk er påvirket av bilen, på samme måte som bilismen legger forutsetningene for svært mye av samfunnsplanleggingen, blant annet når det gjelder arealbruk og bosettingsmønster.

De store bilkonsernene er blitt blant de viktigste aktører i samfunnsøkonomien, og bilfabrikkene og bilrelaterte virksomheter er blitt noen av de største arbeidsplassene i mange land. I tillegg kommer oljebransjen med alle dens forgreninger, og man ser at bilismen har ført til en virksomhet av helt fundamental betydning for industrilandene.

Bilindustrien gjennomlevde i 1980-årene en økonomisk krise fordi bilsalget gikk kraftig ned på grunn av bankkriser. Bilindustrien måtte redusere utgifter blant annet ved reduksjon av antall produsenter gjennom oppkjøp, allianser og andre strukturendringer. Japansk bilindustri fikk stor fremgang på bekostning av amerikanske biler. Krisen medførte også en større automatisering av produksjonen med utstrakt bruk av roboter.

Tesla er blitt Norges mest populære bil. Bilen på bildet, Tesla Model Y, var Norges mest solgte bil i 2022.

På begynnelsen av 1900-tallet framsto elbiler som et reelt alternativ til biler med forbrenningsmotor. Elbilene var særlig populære i USA, men også i Europa og Norge ble det produsert og solgt et betydelig antall personbiler og lastebiler drevet av elektrisitet.

Det er flere grunner til at elbilene forsvant fra markedet. Tidens batteriteknologi og manglende infrastruktur for lading hemmet utviklingen. Fra andre verdenskrig og fram til årtusenskiftet var biler med forbrenningsmotorer drevet av bensin eller diesel dominerende både i Norge og i verden som helhet.

Høsten 1995 startet man serieproduksjon av elektriske biler i Frankrike, og i løpet av de påfølgende tiårene ble elbiler mer vanlig, særlig i byene.

I Norge er det flere ganger gjort forsøk på å få i gang bilproduksjon, men det er bare ved Strømmens Værksted det har lykkes å holde produksjon i gang i noen tid. I 1917 ble Norsk Automobilfabrik A/S stiftet for å fremstille person- og lastebiler i samarbeid med svenske Scania-Vabis og skiftet senere navn til Norsk Automobilfabrik Scania-Vabis A/S. Bedriften lå på Kambo ved Moss. Foretaket strandet og ble avviklet i 1923.

Stavern Bilfabrikk laget i begynnelsen av 1920-årene cirka 100 2,5 tonn lastebiler, overveiende av amerikanske standarddeler, før virksomheten ble nedlagt. A/S C. Geijer & Co. begynte i 1925 fremstilling av personbiler. Ramme, fjærer, radiator og karosseri var av eget fabrikat. Etter at om lag 20 biler var laget, ble fabrikasjonen innstilt.

Et interessant forsøk ble i 1935 gjort av Tandhjulfabriken, Oslo, som bygde en lastebil med norsk motor (Real) og ramme, girkasse, fjærer, bremser og styring av egen fabrikasjon.

I 1925 begynte Strømmens Værksted A/S å bygge busskarosserier av duraluminium. Den første bussen med flat motor ble bygd i 1934 og den første trolleybussen i 1940. Med selvbærende karosseri av aluminium, uavhengig fjærende hjul og flat motor var Strømmens' busser et produkt som vakte oppmerksomhet også utenfor landets grenser.

Etter andre verdenskrig har det vært gjort forsøk med norsk produksjon av plastbiler. Troll-bilen ble laget i noen få eksemplarer i 1957/1958 ved en fabrikk i Telemark. Bilen hadde tysk motor.

Den norskproduserte elbilen Think City hadde aluminiums- og stålramme, og karosseri av termoplast.

I begynnelsen av 1970-årene ble det produsert tre elektriske biler med plastkarosseri av firmaet El-bil A/S. I 1999 startet firmaet Pivco serieproduksjon av elektriske biler under merket City Bee i Aurskog-Høland. Senere samme år ble bedriften kjøpt av Ford og fikk da navnet Think Nordic AS. I 2002 solgte Ford fabrikken til det sveitsiske elbilselskapet Kamkorp Microelectronics, som fortsatte produksjonen.

En rekke norske bedrifter er underleverandører av bildeler til fabrikker i utlandet. Fra 1990-årene gjelder dette blant annet Kongsberg Automotive (girkasser), Raufoss Automotive (i 1997 overtatt av Norsk Hydro) (støtfangere), Dyno Industrier (bensintanker), Hydro Aluminium Fundo (lettmetallfelger) og Sensonor (sensorer til kollisjonsputer).

Lasteplan og busskarosserier lages ved norske verksteder, norske tilhengerfabrikker er fullt ut konkurransedyktige med utenlandske og det finnes norske spesialbedrifter som fremstiller motordeler og stempler, foruten diverse bilrekvisita.