25 000 kr
![Ønsker å kjøpe krus fra krigen](https://images.finncdn.no/dynamic/480x480c//2024/8/vertical-0/06/6/364/438/316_49cd16d7-0ca6-41f6-9a0e-2317c1ee8c8d.jpg)
Tilstand: Godt brukt – Synlig brukt
2 originale utgaver av avisen "Friheten" fra hhv. 29. og 30. mai 1945.
Selges samlet for 100,- kroner
Porto: 36,- kroner (sendt brettet som brev)
----------------------------------------------------------------------------
Friheten er en norsk avis og hovedorgan for Norges Kommunistiske Parti.
Friheten ble etablert som illegal avis under unntakstilstanden i Oslo 10. september 1941, kjent som «melkestreiken». Etter andre verdenskrig kom Friheten ut som dagsavis, og var lenge Norges største kommunistiske avis.
I 1998 lanserte Friheten sin første nettutgave. Fra 2016 fikk avisen økt distribusjon og et større nedslagsfelt.
Etter etableringen i 1941 ble Friheten utgitt ukentlig i stensilert utgave fram til våren 1942. I løpet av denne perioden hadde avisen flere redaktører, med Christian Gottlieb Hilt som den første, etterfulgt av Erling Heiestad, Ola Hofmo og Kåre Selnes.
Fra og med nummer 25 i 1942 ble avisen trykt på Kai Møllers trykkeri i Drammen, noe som gjorde den til en av de få illegale avisene som ble produsert i et trykkeri. Dette økte både kvaliteten og distribusjonsmulighetene av avisen.
I 1943 overtok Jul Kvale som redaktør før Adelstein Haugen og Otto Sommerstad besetter redaktørkrakken i 1944. Etter at avisen hadde færre utgivelser en periode i 1944, stiger utgivelsesfrekvensen i månedene frem mot frigjøringen.
Under andre verdenskrig er det estimert at det ble trykket rundt to millioner eksemplarer av Friheten. Mange i kretsen rundt avisen ble arrestert under krigen. Blant annet døde Ola Hofmo i tysk konsentrasjonsleir.
Jørgen Herman Vogt (1900–1972) var redaktør i Friheten i perioden 1946–1961 og 1965–1967. Professorsønnen Vogt var født i Oslo, men bodde i Trondheim fra 1911 til han flyttet tilbake til hovedstaden for å studere i 1919. Studiene ble satt til side til fordel for arbeid i ulike marxistiske aviser. Først som journalist og redaktør (1923–1924) i avisen Klassekampen. Da den gikk inn, arbeidet han i NKP-avisene Norges Kommunistblad og Arbeideren, før han i 1929 ble journalist og senere redaktør i Ny Tid i Trondheim. Under andre verdenskrig var han leder av den såkalte «Vogt-gruppa», som ble rullet opp av Rinnan-banden i 1941. Vogt ble satt i fangenskap på Falstad og på Grini til krigens slutt. Fra 1945 til 1949 representerte han NKP på Stortinget, og var medlem i partiets sentralstyre fra 1946 til 1967.
Etter frigjøringen kom Friheten ut som dagsavis og tok over rollen til Arbeideren fra mellomkrigstiden. Avisen fungerte som Norges Kommunistiske Partis hovedorgan i Oslo. På grunn av den sterke posisjonen til kommunistene rett etter etter krigen, opplevde Friheten en betydelig økning i opplag, med 130 000 eksemplarer høsten 1945.
Allerede i løpet av 1946 sank opplaget til avisen betydelig. Tilbakegangen hang sannsynligvis sammen med Frihetens tvungne omlegging fra morgen- til middagsavis på grunn av påståtte kapasitetsproblemer i det DNA-kontrollerte Arbeidernes Aktietrykkeri.
Mot slutten av 1940-årene ble Frihetens nedslagsfelt ytterligere begrenset. Avisen fungerte som talerør for kommunistene, en gruppe som i konteksten av den kalde krigen ble stadig mer utstøtt. Fra 1951 var Friheten NKPs eneste dagsavis.
Utgivelsen av avisen ble delvis finansiert gjennom årlige innsamlingsaksjoner blant abonnentene og NKPs medlemmer. I 1954 ble det etablert en ukentlig avlegger av Friheten som fikk navnet Ny Tid. Ny Tid ble distribuert til distrikter som i liten grad var dekket av Friheten. Redaktør i perioden fra 1946 til 1957 var Jørgen Vogt.
I et forsøk på å bedre de kontinuerlige økonomiske problemene ble Friheten i 1958 lagt om fra morgen- til ettermiddagsavis. I 1959 tok Reidar T. Larsen over som redaktør og satt til 1968. I 1967 forsvant avleggeren Ny Tid, og Friheten ble redusert til ukeavis. Driften av Friheten fikk et oppsving etter 1969 da pressestøtten ble innført. Avisen ble dermed mindre avhengig av donasjoner og innsamlinger.
Som et ledd i samlingsprosessen mellom partiene SF og NKP, ble det lagt planer om at Friheten og SF-organet Orientering skulle fusjonere i 1975 og bli til et nytt partiorgan for det samlede SV. Samlingen ble imidlertid mislykket. NKP fortsatte som et selvstendig parti og Friheten som partiets hovedorgan. I 1977 økte Friheten utgivelsesfrekvensen til to utgaver ukentlig.
Samtidig med kommunismens internasjonale sammenbrudd ble Frihetens stilling svekket. Sommeren 1989 ble Friheten redusert til ukeavis, før den ordinære avisdriften ble nedlagt etter at avisen nesten gikk konkurs i 1992. Gjennom lån og innsamlinger ble avisen likevel opprettholdt. I perioden 1992 til 1995 kom den ut én til to ganger i måneden.
Høsten 1995 ble Friheten igjen innlemmet i pressestøtteordningen, da avisen ble vurdert som viktig for å opprettholde mangfoldet i norske media. Som en følge av dette ble Friheten igjen utgitt ukentlig fra 1996. Det ble i 2009 vedtatt å trappe ned pressestøtten, og avisen gikk over til å komme ut hver 14. dag.
I 2010 ble Harald Øystein Reppesgaard ny redaktør. I 2011 gikk avisen over til fargetrykk på bedre papir. Samme år fikk avisen også tilbake pressestøtten og lanserte en ny nettutgave.
- - - - -
Den 8. mai er Norges frigjøringsdag. Dagen markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945, under andre verdenskrig.
I den globale krigen kapitulerte Tyskland natt til 7. mai 1945. Frigjøringen av Norge startet imidlertid allerede da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark den 18. oktober 1944, etter at de tyske styrkene tilhørende 20. Gebirgsarmee hadde trukket seg tilbake fra Petsamo-området og Kirkenes. De sovjetiske avdelingene stoppet opp ved Tanaelva, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.
Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overgav seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kong Haakons tilbakekomst 7. juni ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945, der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.
Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket politikernes og offiserenes handlinger før og under krigen og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret. Mer enn 90 000 nordmenn fikk opprettet sak under rettsoppgjøret, og mer enn 46 000 fikk straff i form av tvangsarbeid, fengsel, bøter og/eller rettighetstap, i tillegg ble også økonomiske straffer som inndragning og erstatning benyttet. 25 nordmenn og 12 tyskere ble dessuten dømt til døden og henrettet.
Ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 ble det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsatt til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskerne i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.
Frigjøringen av Norge var det endelige målet. Planleggingen startet allerede da de lovlige myndighetene måtte forlate landet i 1940. Det ble likevel tidlig klart at Norges skjebne var uløselig knyttet til begivenhetene på de sentrale krigsteatrene i Europa. Riktignok eksisterte tidlige planer om en invasjon i Norge, men disse ble stadig mindre aktuelle. Det mest sannsynlige scenariet var en frigjøring knyttet til et alminnelig tysk sammenbrudd og en påfølgende kapitulasjon.
For norske myndigheter og hjemmefrontens ledelse ble planlegging av frigjøringen et hovedanliggende. De viktigste oppgavene var å hindre tyske ødeleggelser i sluttfasen, gjenopprette lovlige styringsorganer og ta hånd om de nordmennene som hadde stilt seg på fiendens side. Selvtekt og rettsløshet var noe man måtte unngå. Gjennom en serie forordninger skulle dette bli sikret.
Norges frigjøring startet imidlertid allerede høsten 1944 i forbindelse med de dramatiske hendelsene i Nord-Norge. Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater, samtidig som tyskerne tvangsevakuerte befolkningen lenger vest. Erfaringene derfra gjorde at det ble et hovedmål å hindre en videre rasering av store deler av landet. Det ble etter hvert klart at det ikke ville stå vesentlige allierte styrker til disposisjon i den mest kritiske overgangsfasen. Styrkene som i utgangspunktet var avsatt, ble stadig redusert, og den britiske generalen Andrew Thorne, som hadde det militære ansvaret for Scottish Command, ble betegnet som «generalen uten tropper». Avdelingene som faktisk ble disponert, gikk under navnet Task Force 134, og selve operasjonen fikk navnet Doomsday.
Det var under disse betingelsene hjemmestyrkene skulle utføre oppgavene de møysommelig hadde trent på de siste årene. Gjennom disiplinert opptreden skulle kontrollen bli overtatt fra okkupasjonsregimet fram til ordinære myndigheter igjen kunne tre i funksjon. Parolen var «Verdighet, ro, disiplin». Alt dette var planlagt, og spørsmålet var bare om alt ville gå etter planen.
Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyske rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Natten til 7. mai fulgte Tysklands endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa.
Kommandant for Wehrmachts styrker i Norge, general Franz Böhme, forholdt seg imidlertid til ordrene han fikk fra Wehrmachts fortsatt operative hovedkvarter. Da han om kvelden 7. mai 1945 fikk melding fra admiral Karl Dönitz, Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, fulgte Böhme instruksen om å ta imot en alliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var dessuten etablert en hemmelig kontakt fra den norske motstandsbevegelsen til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert og korrekt.
En detaljert prosedyre åpnet for den allierte kommisjonens ankomst. Et sjøfly skulle samme dag komme opp Oslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer, som landet på Fornebu i et Dakota-fly og ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret på Lillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.
En annen viktig faktor og ressurs var de norske polititroppene i Sverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensk nøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannen Harry Söderman ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger med tyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger på Grini og andre steder.
9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division på Gardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde tre brigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.
For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestere SS-personell og væpnede norske NS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side, slik at de tyske avdelingene rykket inn på de tildelte reservatene i henhold til planen kort tid etter frigjøringen.
For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet. Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai. Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe, gitt de sterke følelsene som var i sving og alle våpnene som var i omløp. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge, men særlig kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater, og såkalte tyskerbarn kunne få gjennomgå når fem års innestengt aggresjon mot okkupanten nå skulle få utløp.
Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste nordmenns drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Da kronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kong Haakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgte Stortinget i desember samme år.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingSist endret: 8.8.2024, 16:55 ・ FINN-kode: 364805204