Demon's Souls til PlayStation 5 (PS5) - som nytt!

Svært pent brukt. Ripefritt deksel og disk. Hentes på Hasle i Oslo eller sendes med Fiks ferdig. Sendes innen 24 timer.

Meldinger om bud eller bytte besvares ikke.

Anmeldelse fra NRK.no:

En mørk og mektig spillklassiker

Det kullsvarte kult-spillet «Demon’s Souls» har endelig fått det hjemmet det fortjener.

Terningkast 6

«Demon’s Souls» fremstår som en slags interaktiv Lovecraft-bok. En «Ringenes herre» du kan spille. Fryktinngytende monstere, livsfarlige verdener, borger og slott fra Middelalderen, magi og brutale våpen. I sentrum: en spillfigur du bygger selv, med fokus på magi, rå styrke eller lynkjapp smidighet.

Originalen fra 2009, utviklet av japanske From Software, er kun tilgjengelig på PS3. Men nå har Blupoint Games gjort det samme som de gjorde med en annen Playstation-klassiker, «Shadow of the Colossus»: De har bygd opp «Demon's Souls» på nytt.

Noe av råskapen fra opphavet går muligens litt tapt i den kriminelt nydelige grafikken, 4K-oppløsning og 60 bilder i sekundet på PS5, men i praksis er dette det samme spillet. Stein for stein, øks for øks, monster for monster.

Fra flopp til frelse

«Demon’s Souls» er nå fanebærer for en helt ny generasjon spillkonsoller. Det er like fortjent som det er underlig.

For spillet floppet da det ble lansert i Japan i 2009. From Software trodde ikke på noen suksess. Ikke Sony heller. Det ble lagt ut for salg helt uten markedsføring og «hype», og spillerne trakk på skuldrene.

Selv ikke de få som kjøpte spillet, forstod hva de hadde kastet seg ut i. Men så knekte noen koden. Ryktet om spillets genialitet begynte å spre seg.

Halvannet år senere var «Demon’s Souls» – mot alle odds – klar for lansering i Europa. Denne gangen med et betydelig høyere hype-nivå enn da det ble lansert i Japan. «Demon’s Souls» var et fenomen. Og den hypen var det hovedsaklig entusiastiske fans som sørget for.

Det var som om et mytisk beist dundret inn i stuene våre. Brutalt vanskelig. Utilgjengelig. Frustrerende. Ulikt alt annet. Terskelen for å nedkjempe dette beistet ble for høy for mange, inkludert meg selv.

Men det lå og gnagde på bevisstheten min i årevis. De spillerne som kom seg over terskelen, ble en slags nyfrelst kult som forsøkte å forklare verden hva som befant seg på den andre siden.

En gavepakke

Denne kulten vokste seg større og mer frenetisk med «Dark Souls» (2011), «Dark Souls II» (2014), «Bloodborne» (2015) og «Dark Souls III» (2016). Først da våget jeg å kaste meg ut i dette mørke spilluniverset.

Og jeg ble umiddelbart et entusiastisk medlem av kulten. Det å oppdage at disse spillene faktisk var noe for meg også, var en slags åpenbaring. Mestringsfølelsen var ekstrem. Det å dykke ned i noen av spillhistoriens beste verdener føltes som å bli inkludert i noe helt, helt spesielt.

Jeg spilte ikke bare disse spillene. Jeg slukte dem. Badet i dem. De har blitt en del av min identitet som spillentusiast, kanskje i større grad enn noen andre spill.

Når jeg bare kom meg over den terskelen vanskelighetsgraden faktisk er i disse spillene, var det åpenbart at vi snakker om eksepsjonelt veldesignede spillopplevelser. Brilliant verdendesign. Herlige fiender. Storslagen musikk. Et helt vanvittig tilfredsstillende kampsystem. Alt var fra øverste hylle.

Alt dette ble født av eksperimenteringen og nyskapingen i «Demon’s Souls», som nå kun var tilgjengelig på en spillplattform jeg hadde stuet bort i boden.

For en gavepakke det derfor er at Bluepoint Games nå har laget denne nye versjonen. Det er det samme spillet, nesten til punkt og prikke, men moderne animasjoner, flyt og grafikk gjør det like spillbart som resten av serien.

«Demon’s Souls» er nå solid plantet i 2020-tallet. Og jeg har fått muligheten til å se tilbake.

Reddet av et tilfeldig geni

Det heter seg at små tilfeldigheter kan få enorme utslag. Og det var nettopp tilfeldigheter som skapte Souls-spillene til From Software – en av tidenes aller beste og mest innflytelsesrike spillserier.

Katalysatoren var «Ico» på Playstation 2, et spill som presenterte vakker melankoli og minimalisme som et alternativ til konstant action og moro. Hidetaka Miyazaki jobbet som programmerer for Oracle i Japan da han spilte Fumito Uedas stillferdige mesterverk. Han var 29 år gammel og innså at han måtte gjøre et karriereskifte. Det var nærmest et kall.

Etter mange avslag fikk han til slutt jobb som programmerer «på gølvet» i From Software. Noen år senere var et av deres prosjekter i ferd med å havarere, og Miyazaki så sin mulighet.

Han tok over styringen av det dødsdømte prosjektet og fikk frie tøyler til å gjøre hva han ville med det. Resultatet ble altså lanseringen av PS3-spillet «Demon’s Souls» i 2009, og allerede her ble Miyazakis filosofi som spillskaper etablert.

Hovedprinsippet er å gi spillerne mulighet til å grave seg gjennom de mange lagene i opplevelsen på egen hånd. Det er mange systemer du må lære deg. Intrikate sammenhenger mellom rollefigurer. Forklaringer på hvor du er, og hva du faktisk gjør der. Det er minimalt med fortalt historie i «Souls»-spillene, men et berg av bakgrunnshistorie som kun avdekkes for de som leter etter det.

Dette var også et grunnprinsipp i «Ico», og det speilet Miyazakis erfaring fra barne- og ungdomsårene med å lese tegneserier og bøker han egentlig var for liten til å forstå fullt ut. Tegningene han studerte ble et utgangspunkt for historier han lagde selv.

Konsekvensen av alt dette innholdet mellom – og ofte langt under – linjene, er at du føler du «eier» disse spillverdenene når du begynner å forstå sammenhenger. Det oppleves som om du er med på å skape verdenen du spiller i.

Miyazaki ville også lage sammenhengende verdener, fulle av snarveier man kan låse opp, hemmeligheter og gripende omgivelser. Følelsen av tilstedeværelse må være sterk for spillerne.

Her er Miyazaki tungt inspirert av europeisk arkitektur – «Dark Souls»-verdenen Anor Londo er for eksempel basert på det franske slottet Château de Chambord fra 1500-tallet.

Du vil dø – mange ganger

«Souls»-serien dyrker også følelsen av å være alene i kamp mot umulige odds, men de begrensede flerspiller-mulighetene er samtidig utrolig effektive.

Du ser «spøkelset» til andre, faktiske spillere i korte glimt, du kan lese beskjeder og oppmuntringer fra andre spillere, eller legge igjen dine egne, du kan påkalle hjelp fra andre spillere til å ta ned bosser, du kan trykke på blodpøler og se hvordan andre spillere har dødd. Du kan bli invadert av andre spillere, eller invadere andre selv.

Alt dette gir opplevelsene et snev av lek og moro, uten at det kommer i veien for din ensomme utforsking. I «Demon’s Souls» på PS5 har du dessuten en skikkelig morsom fotomodus, som ofte blir et glimt av lys og glede.

Det synes jeg passer godt. For Miyazaki er ondskapsfull på den aller beste måten når man snakker om spilldesign. Verdenene han lager er livsfarlige.

Alt kan drepe deg, fra kjempebosser til plutselige feller, skjeletter som dytter deg ut i avgrunnen, rullende kjempesteiner, ildsprutende drager og så videre og så videre.

Man dør mye og ofte i «Souls»-spillene. Mye av innholdet man møter virker umulig vanskelig. Man kan stå og stange mot den samme bossen igjen og igjen og igjen.

Men så løsner det. Du nedkjemper bossen og kan fortsette den blodige reisen.

En drømmeversjon

Beruselsen og mestringsfølelsen er sterkere enn i noe annet spill. For selv om innholdet i disse spillene er designet for å være vanskelig, er vanskelighetsgraden også rettferdig. Du kan lære deg disse spillene. Du kan mestre dem.

Når mestringen først sitter, senkes også terskelen for resten av spillet betydelig. Du går fra å være et skjelvende aspeløv til å bli en mektig monsterjeger. «Power fantasy» er bare forbokstaven.

Her er vi nok ved en av de viktigste grunnene til at spill blir så viktige for folk. Jeg flyter på gleden over å ha nedkjempet bosser i «Souls»-spillene i dagevis. Den følelsen betyr mye for meg.

Det løfter også gleden over å få denne nye versjonen av «Demon’s Souls» i 2020. Jeg har fått et nytt Souls-spill, rett og slett, en ny anledning til å surfe gjennom hverdagen på en bølge av spillglede og mestringsfølelse.

Det er en godtepose av kule fiender, stilige våpen, vakre verdener, herlige hemmeligheter og storslagne opplevelser. Det tar dessuten et fjellstøtt skritt ut av skyggen fra den fantastiske serien dette spillet var opphavet til.

«Demon’s Souls» er en av spillhistoriens viktigste klassikere. Og på PS5 har vi fått den versjonen av denne klassikeren jeg har drømt om.

https://www.nrk.no/kultur/xl/anmeldelse_-_demon_s-souls_-1.15293534