Da Norge ble oppdaget.

Boken "Da Norge ble oppdaget. Europeernes utrolige opplevelser og inntrykk i det mangslungne fjellandet Norge på 1700- og 1800-tallet." av Arngeir Berg og Arne Johan Gjermundsen. Utgitt i 1992. 233 sider. Illustrert. NB: Tidligere biblioteksbok.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------

https://www.forskning.no/historie-humaniora-turisme/da-turistene-inntok-norge/2266431

Da turistene inntok Norge

På 1800-tallet fikk utenlandsturistene øynene opp for Norge.

Som et nokså ufremkommelig land tok det sin tid før Norge ble en stor turistdestinasjon.

– Det var ingen lystreisende før de første turistene rundt 1800, sier professor emeritus Bjarne Rogan til forskning.no.

Men da turistene først dukket opp fra utlandet, fikk de oppleve svært eksotiske reisemåter og overnattingssteder, forteller Rogan.

Som kulturhistoriker ved Universitetet i Oslo (UiO) har Rogan forsket på samferdselshistorie, reiseliv og turisme på 1800-tallet.

Turister i Stalheim.

– På midten av 1800-tallet blomstret turismen, forteller Rogan.

Fjorder og fjell på Vestlandet var populært.

Vossevangen, hester og skysskarer ved Vangsvatnet, Fleischers hotell i bakgrunnen.

Turistene måtte ofte finne seg i å fraktes av vrange skyssbønder.

Skyssbonden hadde ansvar for å frakte reisende innenfor et visst område og delte på oppgaven med andre bønder.

Det tok fortsatt tid før det ble virkelig mange turister.

Den andre bølgen kom et par-tre tiår senere, etter at vi hadde fått jernbane og dampskip.

– Mange utlendinger var lei av antikkens Roma eller fjellene i Sveits, forteller professoren.

Det var ofte engelskmenn, tyskere og franskmenn som tok turen til Norge i stedet. Her fikk de vakker natur – men det var elendig med herberger, ifølge Rogan.

Igjen var det bøndene som fikk ansvaret for å ta seg av turistene. Ikke bare skulle de ha skyss.

Røisheim Hotell i 1885.

– Bøndene måtte selv losjere lorder, forretningsfolk og tjenestemenn, forteller Rogan.

Slagbenk

Turistene sov i halmfylte senger, kalt loppekasser, eller på en hard benk i en røykfylt stue.

De fikk bondekost som ørret, graut, saltmat, flatbrød og sur valle.

Turister i Valdres.

Det gjaldt enten den reisende var lord eller hertuginne, professor eller general, norsk eller fransk.

Om de engelske lordene hadde sansen for det norske landskapet, var de ikke imponert over norsk bondemat og sengehalm.

Turistene lærte seg relativt raskt hvor det fantes bedre vilkår for overnatting. Da oppsøkte de presten.

Sosialt sett stod han langt over vanlige folk.

«[...] embetsgårdene lå som små øyer i et hav av bondekultur», beskriver Rogan i et kapittel i det ennå upubliserte festskriftet «Tid og historie».

– Prestene var overlykkelige over å få besøk av dannede mennesker. De var isolert ute på landsbygda, og det kunne gå måneder mellom hver gang de så fremmedfolk og år mellom hver gang de hadde gjester.

På prestegårdene fikk reisende dundyner å sove i - og gjerne god mat og noe godt i glasset.

Ifølge Rogan begynte det til og med å stå i enkelte reisehåndbøker på midten av 1800-tallet at prestegårdene var verdt å oppsøke.

– Unngå bondesenger, eller loppekasser, og søk presten – han tar imot deg. Det gjorde de faktisk med stor glede.

Han skriver videre at trikset kunne være å banke på prestens dør og spørre om nøkkelen til kirken, som om det man ønsket, var å ta en kikk på den.

Det ble valget mellom loppekasser og dundyner. Til slutt ble turistene en byrde for prestene, det ble svært mange av dem.

Turistene kom ikke så lenge etter at nordmenn selv hadde fått øynene opp for kvalitetene ved norsk natur og landskap.

– Synet på landskapet har forandret seg ganske kraftig, forteller Torild Gjesvik. Hun er førstelektor i kulturhistorie og museologi ved UiO.

Gjesvik har skrevet både doktorgradsavhandling om veimotiv i kunsten og boken «Knud Knudsen – Veien, reisen og landskapet» om fotografen som reiste rundt og tok bilder av Norge.

– Går man noen hundre år tilbake, var den ville naturen stygg, forteller Gjesvik.

Men på 1700-og 1800-tallet begynte folk å beundre den brutale naturen.

I boken sin har Gjesvik et eksempel fra Åsmund Olavsson Vinje. Han var på reise i Rondane i 1860 og snakket med lokale om naturen og fjellene.

«Med karakteristisk tvisyn skildrer Vinje hvordan hans egen dragning mot Rondane møter standhaftig motstand fra de lokale bøndene», skriver Gjesvik i boken.

«Du seier at ronden er fager, du», sa ei kone på Stavsbuøy til Vinje. «Nei, stygg er han som den vonde sjølv», skal hun ha kontret med.

– De nye veiene som ble bygget utover på 1800-tallet, ga mange flere folk tilgang, sier Gjesvik.

Ikke minst gjaldt det malere som malte vill natur. Nye veier gjorde at de kunne komme seg til natur som ellers ville vært utilgjengelig.

– Selv om veiene ikke nødvendigvis ble avbildet i maleriene deres, vet man at kunstnerne brukte de nye veiene på studiereisene sine, sier Gjesvik.

– Kunstnerne bidro også til at allmennheten fikk øynene opp for å reise gjennom den storslagne naturen.

Blant nordmenn selv var det de velstående som først brukte landet som turister, ifølge boken «Turismens paradokser. Turisme som utvikling og innvikling».

Forfatteren er Arvid Ingmar Viken, professor i reiseliv på UiT Norges arktiske universitet. Kapittelet om reiseliv gjennom historien har han skrevet sammen med Ola Sletvold.

«Det begynte med at overklassemennesker fra Oslo var blitt inspirert av sine engelske klassefrender til å dra opp i fjellene», skriver forfatterne.

Engelskmennene hadde gjerne reist til skotske høyfjell eller, som Rogan også nevner, til Alpene. Der drev de med fjellsportaktiviteter som fjellklatring.

Nordmenn ble derimot ikke bitt av klatrebasillen.

De fant andre former for fjellsport av den mindre ekstreme sorten.

De gikk i fjellet, besteg topper og begynte fra 1860-årene å vandre fra hytte til hytte, forteller forfatterne.

I begynnelsen fikk de velstående nordmennene lokal hjelp og opplæring.

«De første fjellturistene benyttet seg mye av fjellførere, helst fjellbønder som var kjent i områdene.»

Visstnok ble fjellførerne både beundret og kritisert for at de gjerne viste vei der de var kjent, men var mindre villige til å gå inn i ukjent terreng.

Turismen i Norge har ikke bare handlet om fjell.

Det første cruiseskipet til Norge skal ha lagt fra kai i 1882, skriver Sletvold og Viken. Da skal skipet ha reist fra England til vestlandsfjordene og videre til Nordkapp.

Det var ikke før i 1926 at verdens første spesialbygde cruiseskip ble sjøsatt.

Skipet fra Det Bergenske Dampskibsselskab het MY «Stella Polaris» og seilte verden rundt, også langs norskekysten.

Sjøfartshistoriker Bård Kolltveit omtalte det som et av de vakreste skipene som noensinne er skapt, skrev Bergens Tidende i 2020.

Odda var en av byene som ble forandret av cruisetrafikken.

32 turistskip inntok Odda sommeren 1904, skriver Torild Gjesvik i boken sin.

Det gikk fra å være et lite handelssted på Vestlandet til en viktig nasjonal turistdestinasjon, skriver hun.

I juni skrev E24 at Norge ligger an til å få nærmere 3.400 cruiseanløp, altså stoppesteder for cruisebåtene, innen året er omme. Det er ny rekord.

- - - - - - -

https://www.aftenposten.no/norge/i/5Gq9O/da-turistene-oppdaget-norge

Da turistene oppdaget Norge

«Lugten og stanken er næsten uutholdelig.» «Damene stort seet heller ikke videre vakre.» «Egnen er yderst vild og rædsom».

Jo, de første turister som modig ga seg i kast med Norge på våre tipp-tippoldeforeldres tid kunne komme med nokså spontane hjertesukk om sine mer ubehagelige opplevelser her i Europas periferi. På den annen side var det noe som trakk dem hit til vår avsides steinrøys av et land: «Vilt, trolsk, poetisk». Slik skildres Norge i flere franske reiseskildringer fra disse riktig gamle dager. Og den engelske globetrotteren Charles Elliot som besøkte Norge i 1830, erklærer efter en strabasiøs ferd over vidda at utsynet ved stupet ut mot Sørfjorden i Hardanger overgikk selv det han hadde sett i Himalaya. . .

Det var i første halvdel av forrige århundre at de første egentlige turister kom til Norge. Nå var jo fremmed ferdsel ikke noe nytt fenomen. Utallige var de pilegrimer som i vår katolske fortid hadde valfartet mot Nidaros. Men denne «turiststrømmen» fortok seg jo brått da Luthers nye lære ble innført i 1537. Efter den tid hersket nok en betydelig stillstand i den del av reiselivet.

Sære bergensere

Noen fremmede vandrefugler kom innom i mellomtiden, men det skulle faktisk gå over 250 år før Norge begynner å bli et reisemål av en viss interesse. En av de tidlige utenlandske «oppdagelsesreisende» i Norge er den britiske demografen og sosialøkonomen Thomas Robert Malthus, som via Halden foretok en ekspedisjon til Trondheim i 1799, og sammenfattet sine inntrykk i en reisedagbok. Dagbok skrev også franskmannen Jacques Louis de Bourgrenet de la Tocnaye under sin tur hit samme år. Hans «promenade» strakk seg fra Christiania i sør til Alstadhaug i nord — med en avstikker til Bergen, hvor han gir bergenserne denne karakteristikken: «I virkeligheten besitter disse fiske- etere ikke et eneste trekk som kjennetegner den sanne nordmann. De kler seg annerledes, de oppfører seg annerledes. Selv dialekten er noe helt for seg selv. . .»

Rikt på eiendommeligheter

I år er det altså 200 år siden disse to herrer besøkte Norge, men nevnes bør også en representant for spinnesiden: Den engelske Miss Mary Wollstonecraft utga i 1776 sine reisebrev fra en rundreise i Skandinavia året før. Hun beskriver Norge som et land «rikt på eiendommeligheter og karakter, og hvor ingen britisk turist eller kunstner har satt sin fot». Brevene vakte betydelig oppmerksomhet, og en som kan ha lest hennes beskrivelse av Norge, var landsmannen John William Edy, som i 1800 og 1801 besøkte Sør- og Østlandet og laget skissene til den kanskje første egentlige billedbok fra Norge: «Boydell's picturesque Scenery of Norway». Den utkom i 1820, og har nok bidratt til å åpne briter og andre nasjonaliteters øyne for et eksotisk reisemål langt der nord.

Men hvorfor denne plutselige reiselyst?

Rousseau spøker godlynt i kulissene - enten det var ham som utbasunerte slagordet «tilbake til naturen» eller ei: Den nye åndsretning romantikken stimulerte interessen for det folkelig-nasjonale, og i så måte kunne jo Norge være en reise verd. . .

At det kunne ligge penger i å ta seg av turister, fant for eksempel den norsk-britiske forretningsmannen Thomas Bennett (1814-98) ut. Han grunnla Det Norske Carjol-Compagnie i 1850, og utga dessuten Handbook for Norway fra 1859 og i årene fremover.

På «reklamesiden» fikk Edy snart følge av hjemlige kunstnere. En innvandret danske, Johannes Flintoe (1786-1870), ble en veiviser innen norsk landskapsmaleri. Men det ble først og fremst århundrets fremste norske landskapsmaler, I. C. Dahl (1788-1857), som satte Norge på verdenskartet og for alvor fikk utlendingenes øyne opp for hva norsk natur hadde å by på.

Sveiterstil

Og så begynte turistene smått om senn å komme, som sommerlige trekkfuglflokker. Ikke bare «Tre i Norge ved to av dem» og andre vandrere og fluefiskere, men også de «finere reisende» som ikke tok til takke med primitive husvære i fjell og finne. Mange av de gamle skysstasjoner utviklet seg i siste halvdel av 1800-tallet til riktig mondene hoteller, bygd av fremsynte gjestgivere som så tegnene i den nye tid. Praktfulle anlegg i tidens sveitserstil, med kontinentalt tilsnitt på både service og servering. Bra nok ikke bare for alminnelig velsituerte turister, men også for konger og andre fyrstelige. Som kom tildels langveis fra! Kong Chulalongkorn av Siam lot seg besvimle av Stalheimskleivene, og keiser Wilhelm II nøt sin eftermiddagskaffe på Kviknes hotell i Balestrand da et ilbud meddelte majesteten at det dessverre var brutt ut en verdenskrig og at han kanskje burde bryte opp.

Og med det samme vi snakker om gjester fra de kanter: Der Führer besøkte vestlandsfjordene våren 1934 med et noe egenartet turistfartøy, nemlig panserskipet «Deutschland». Losen understrekte efterpå overfor pressen at Adolf Hitler var «en hyggelig og gemyttlig mann.»

Fra skyss til damp

Det ser ut til at reisende i turismens barndom gjerne brukte hovedstaden som innfallsport, før de ga seg de indre bygder og eventuelt fjellheimen i vold. Men snart seiler Bergen og resten av Vestlandet opp som hovedmål. Ikke bare er naturen en smule mer dramatisk på de kanter, men fra 1850-årene er turistene ikke lenger henvist til primitiv ro-skyss. I 1858 begynte det første dampskip i rute å trafikere Nordre Bergenhus Amt - det som i dag er Sogn og Fjordane. «The scenery of Sognefjord is grand and impressive and beyond any power of language to describe», heter det i en av de utallige reisebeskrivelser som fant veien herfra og utover i Europa.

Men det var ikke bare den voldsomme naturen som trakk. Norsk ren luft og rent vann ble regnet som særskilt helsebringende, og dermed kommer sanatoriene i skuddet. Den medisinske ekspertise anbefalte som regel en lokalisering av disse innretningene som sjelden kunne kalles sentral, og gir mye av forklaringen på norske høyfjellshotellers ofte gåtefullt avsides plasering.

Med et jernbanenett i rask vekst, stadig nye dampskipsruter både fra utlandet, langs norskekysten og de største innsjøene østpå begynner vi ved forrige hundreårsskifte å se konturene av en kommende turistindustri.

Men ennå en turisme bare for de utvalgte: De med penger og de med fritid.

100 ganger flere på ett hundre år

På hundre år har turiststrømmen til Norge vokst fra 30000-40000 til 3,3 millioner. Reiselivet er dermed blitt en av våre viktigste næringsveier: Bransjens førstehåndsomsetning var i 1998 på 20 milliarder kroner, og da er altså ikke «overrislingsvirkningene» tatt med.

De første turistene ble skyllet i land av nasjonalromantikkens bølgeslag. Så sent som i 1930 ble det ikke registrert flere enn 80000 utenlandske turister.

Men så kom «feriebølgen».

Folk flest hadde nå fått lovbestemt ferie. Vi kan trygt snakke om en begynnende «demokratisering» av reiselivet. I tiårene efter krigen gjør den teknologiske utvikling sin virkning også for «almuen»: Bilen blir efterhvert allemannseie, og fergemarkedet tar smått om senn av. Viktigst blir flyene. Dermed er det duket for turismens store gjennombrudd på verdensbasis.

Forskrekkelige avgifter

Om turisttrafikken i Norge har økt formidabelt siden karjolenes tid, er utlendingenes begrunnelse for å besøke oss meget av de samme som da de første dristige oppdagelsesreisende dro til denne ukjente utkant av Europa: Imponerende og variert natur - og et vennlig og oppriktig folkeferd her nord, blir fremhevet i spørreundersøkelser som blir foretatt løpende av Nortra .

— Derimot blir turistene forskrekket over vårt avgiftsnivå på alkohol og drivstoff, sier Håvard Saunes, konsulent i markedsdata hos Nortra.

— På plussiden fremhever dagens turister rent miljø, samt nordmenns generelt gode sprogkunnskaper.

For norsk reiseliv er himmelen likevel ikke skyfri: - Norge er forholdsvis dårlig kjent som nasjon og reisemål utenfor Norden, medgir Saunes. - Vi er ikke en del av EU, og registrerer i økende grad at europeiske mediers interesse for Norge og norske forhold synker. Vi har nok mange trend-riktige fortrinn, som for eksempel vakker og uberørt natur, med rike muligheter til aktivitets- og opplevelsesferier. Men det hjelper lite hvis ikke markedene vet nok om oss. Mange av verdens «nye» reisemål nedlegger vesentlig større ressurser i markedsføring enn det Norge gjør idag, presiserer Håvard Saunes.