Kampen om Kaken. Historien om håndverksarbeiderne ved Norske Skog Saugbrugs.

Boken "Kampen om Kaken. Historien om håndverksarbeiderne ved Norske Skog Saugbrugs." av Svein Olav Hansen. Utgitt i 2004. 303 sider.

Selges for 200,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------------

Norske Skog Saugbrugs AS er en norsk treforedlingsbedrift som ble dannet i Halden i 1859 under navnet Saugbrugsforeningen.

Det ble anlagt høvleri i 1866, tresliperi i 1888, kraftstasjon i 1907, cellulosefabrikk i 1908, papirfabrikk i 1915, kunsttrykkfabrikk i 1936, kartongfabrikk i 1951, spritfabrikk i 1955i og magasinpapirfabrikk mellom 1963 og 1968. I 1983 ble Saugbrugsforeningen overtatt av rederi- og industriselskapet Kosmos, som i 1989 solgte bedriften videre til Norske Skogindustrier, også kjent som Norske Skog. Bedriften byttet da navn til Norske Skog Saugbrugs.

Etter store investeringer i 1990-årene i ny papirfabrikk, nytt anlegg for mekanisk masse, renseanlegg og nytt havneanlegg, ble Norske Skog Saugbrugs en av verdens største produsenter av satinert magasinpapir. I 2015 vedtok Norske Skog å investere 150 millioner kroner i bygging av et biogassanlegg i tilknytning til sitt renseanlegg på Saugbrugs. Anlegget ble åpnet i april 2017.

Virksomhetens produksjonskapasitet var i 2021 på 360 000 tonn. Samme år omsatte selskapet for cirka 1,8 milliarder kroner og hadde omtrent 500 ansatte.

Saugbrugsforeningen ble dannet i Halden i 1859 som et svar på at sagbruksprivilegiene skulle oppheves i 1860. På 1800-tallet var næringsfrihet det prioriterte målet innenfor økonomisk politikk, og for trelastnæringen betydde det at det skulle bli fritt fram for alle å opprette sagbruk. Langs elva Tista ved Halden gikk de gamle sagbrukseierne sammen og stiftet aksjeselskapet Saugbrugsforeningen i 1859 for å møte den nye konkurransen innenfor næringen.

Allerede fra slutten av 1600-tallet hadde det vært et formalisert samarbeid mellom de fredrikshaldske sagbrukere, på 1700-tallet gjennom Saugbrugscorporationen, men nå ble samarbeidet enda tettere. Driften ble samlet i tre større sagbruksenheter på sørsiden av Tistedalsfossen for å oppnå en mer rasjonell virksomhet, samtidig som det nye selskapet skulle stå for tømmerkjøp, handel og eksport av trelasten.

Saugbrugsforeningen skulle etter hvert satse mindre på sagbruksdrift og bli en av landets største treforedlingsbedrifter. Et tresliperi ble bygget i 1888-1889. Planene forelå allerede i 1872, men dårlige markedsforhold for tremasse gjorde at iverksettingen ble utsatt. Kombinasjonen av sagbruksvirksomhet og treforedling ga en rasjonell utnyttelse av tømmeret.

Trelastnæringen krevde grov og rettvokst virke, spesielt furutømmer, mens treforedling både kunne nyttiggjøre seg granskog og mindre virkesdimensjoner. De 11 sagbrukseierne som stiftet Saugbrugsforeningen hadde overlatt sine bruk til det nye selskapet, men ikke sine skogeiendommer. Selskapet begynte fra 1860-årene å skaffe egen skog, flere hundre tusen mål både på norsk og svensk side av riksgrensa. Mye av råstoffet måtte likevel kjøpes. Kanaliseringen av Haldenvassdraget, Mangenvassdraget og bygging av overføringsanlegg for tømmer fra Stora Le-vassdraget i Sverige, gjorde et stort skogrikt omland tilgjengelig for industrien i Tistedalen.

Tremassefabrikken til Saugbrugsforeningen hadde fem slipeapparater med en kapasitet på 11 000 tonn per år, og det ble levert både våt og tørr tremasse. 60 arbeidere var sysselsatt på to skift i fabrikken. Ved århundreskiftet 1900 ble det bestemt at tresliperiet skulle utvides og i tillegg få kokeri for framstilling av brunmasse. Samtidig gikk styret inn for å anlegge sulfittcellulosefabrikk. Dette krevde også at det ble bygget kraftstasjon i fossen for tilførsel av nok energi. Satsingen var et resultat av dårlige framtidsutsikter for trelastnæringen. Utsiktene for cellulose- og papirindustrien var derimot gode. I 1906 var sliperikapasiteten utvidet til 15 000 tonn. Cellulosefabrikken sto klar til drift i 1908 med en produksjonskapasitet på 12 000 tonn i året. I årene 1915-1916 ble det bygget papirfabrikk med kapasitet på 15 000 tonn. Papirmaskinene kom fra Voith i Tyskland. Den første tiden ble det produsert mest avis- og magasinpapir, senere også trefritt finpapir.

Mellomkrigstiden ble en vanskelig tid også for Saugbrugsforeningen. Innføringen av åtte timers arbeidsdager fra 1919 førte til høyere produksjonskostnader. Det var arbeidskonflikter og økonomiske krisetider. I 1920-årene klarte Saugbrugsforeningen seg imidlertid bra, og i 1929 ble en investeringsplan realisert for å øke konkurransekraften i et stadig hardere papirmarked. Cellulosefabrikken ble utvidet for produksjon av silkecellulose (rayon) til kunsttrykkindustrien. Papirfabrikken fikk installert en tredje papirmaskin for tynnere trykk- og skrivepapir.

Bedriften hadde kontroll over all treforedlingsindustri i vassdraget, etter å ha overtatt Ørje Brug i 1914 og nabobruket Ankers Træsliberi & Papirfabrik i 1924. I 1936 ble også 50 prosent av aksjene i A/S Toten Cellulose kjøpt. En fullstendig markedssvikt ved inngangen til 1930-årene førte bedriften på konkursens rand, men den klarte seg gjennom krisen.

De første femti årene hadde Saugbrugsforeningen preg av å være et familieselskap for slektene Anker, Stang og Wiel. Alle disponentene kom fra disse familiene. Det samme gjaldt medlemmene av direksjonen. P. Anker og N. A. Stang var sentrale aktører under etableringen og store aksjeinnehavere. A. M. Wiel var selskapets første disponent.

I perioden 1890 til 1908 var Lauritz Stang disponent, og det var han som ledet omformingen av Saugbrugsforeningen til et treforedlingsselskap. Det var også han som først lanserte planer for utvidelse av driften til papirproduksjon. Selskapet hadde helt fram til andre verdenskrig et eierskap dominert av privatpersoner, slik alminnelig var i norsk industri. I 1946 var 82 prosent av aksjekapitalen i Saugbrugsforeningen hos privatpersoner.

Etter andre verdenskrig har Saugbrugsforeningen gjennomgått store forandringer både i eierstruktur og produksjonsteknologi.

Fabrikken måtte oppgraderes, og i 1950- og 1960-årene ble produksjonen utvidet betydelig. I 1960 hadde cellulosefabrikken fått 11 kokere for produksjon av 90 000 tonn i året, 60 000 tonn silkecellulose. Antall papirmaskiner ble utvidet til fem, blant annet to i en ny papirfabrikk for produksjon av magasinpapir.

I den gamle papirfabrikken ble papirmaskin 1 (PM1) ombygd for finere papirkvaliteter. I 1952 ble Ankers papirfabrikk ombygd for produksjon av kartong, og i 1955 sto et nytt kraftverk inne i fjellet klart for å sikre nok kraft til virksomheten. 1970-årene kom med strenge pålegg angående miljøutslipp til vann og luft. Konkurransen fra store bedrifter i Finland, Sverige, Canada og USA skapte press i markedet. Mange treforedlingsbedrifter måtte nedlegges i denne tiden.

Saugbrugsforeningen avviklet finpapir- og kunsttrykkproduksjonen, og i 1982 ble Ankers kartongfabrikk lagt ned. Satsingen var på superkalandrert magasinpapir (SC magasinpapir), og de to gjenværende papirmaskinene PM4 og PM5 ble i 1980- og 1990-årene modernisert. Celluloseproduksjonen ble imidlertid gradvis avviklet, både på grunn av fordyrende miljøkrav, avtaler med myndighetene som regulerte industrien og industriens egne planer om en ny stor cellulosefabrikk på Tofte i Hurum. Det produseres i dag såkalt termomekanisk tremasse som en integrert del av papirproduksjonen ved Saugbrugsforeningen.

Utviklingen innenfor den internasjonale treforedlingsbransjen mot stadig større driftsenheter gjorde det aktuelt for Saugbrugsforeningen å få en eierstruktur med sterkere finansiell styrke enn det gamle spredte eierskapet. I begynnelsen av 1980-årene begynte selskapet A/S Kosmos å kjøpe aksjer i Saugbrugsforeningen til det fikk fullt eierskap. I 1989 overtok imidlertid Norske Skog eierskapet og påtok seg å investere i en ny stor papirmaskin. PM6, verdens nest største, men raskeste, SC-magasinpapirmaskin, var på plass i 1993.

Virksomheten har i flere tiår hatt tre maskiner som har stått for papirproduksjonen. Høsten 2020 ble det vedtatt at én av SC-maskinene, med tilhørende produksjon, skulle legges ned, og i januar 2021 ble maskinen stengt. Avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av lavere etterspørsel etter publikasjonspapir under koronapandemien. Papirmaskinen hadde en produksjonskapasitet på 100 000 tonn, og dette medførte en betydelig reduksjon av reell produksjonskapasitet for selskapet.