Giulio Aristide Sartorio (1860 – 1932), Attributed to - Paludi pontine

Giulio Aristide Sartorio (Roma, 11. februar 1860 Roma, 3. oktober 1932), pontinske myrer, 1908, 360x230 mm, olje p panel (lokk p en gammel sigarboks). Verket kommer fra Tonini Antiquarian Gallery i Ravenna, men tidligere gikk det gjennom Pesenti Gallery i Milano og Claudio Lazazzera i Buenos Aires, noe som fremgr av frimerkene p baksiden samt en autentisk retur i Bologna i 1984. Verket har blitt sett av restauratren Marcos Fiorillo fra Bologna, som bekreftet raen og den formelle riktigheten av signaturen som samsvarer med maleriet. Det er ingen inngrep i Woods lampe annet enn en veldig liten og umerkelig fjerning av billedfilmen p snuten til det tredje dyret fra venstre. Sr-Amerika-passasjen kan vre i forhold til en reise som Sartorio selv tok til Sr-Amerika.
En elev av faren Raffaele og bestefar Girolamo, begge skulptrer og malere fra Novara, fikk han sin frste livs tegneleksjoner fra bestefaren og de i perspektiv fra faren.[1] Han studerte selvlrt, laget kopier av fresker, mosaikker, malerier og statuer fra romerske basilikaer og museer og malte frst for italienske og utenlandske kunstnere som signerte maleriene hans med navnene deres. I denne aktiviteten (ganske heldig, gitt at han allerede som 19-ring hadde et atelier i via Borgognona) trekker han p kommersiell, sjanger- eller attende-tallets stilmaleri og i stilen til Mariano Fortuny.
For seg selv jobbet han imidlertid fra livet p den romerske landsbygda, og stilte ut maleriet Malaria p Roma-utstillingen i 1882, n i det argentinske museet i Crdoba, i realistisk stil, adoptert av Michetti og Palizzi. Han dyrket ogs forhold i Romas kunstneriske krets sosialiteten: han samarbeidet med magasinet Cronaca bizantina, ble venn med D'Annunzio, mtte Carducci og Edoardo Scarfoglio. I 1886 illustrerte han D'Annunzios roman Isotta Guttadauro, der hans tilslutning til den prerafaelittiske poetikken til William Holman Hunt, John Everett Millais og Ford Madox Brown vises. I 1889 dro han til Paris med Michetti, og med suksess utstilte han The Sons of Cain, tildelt en gullmedalje. Gjest hos Michetti i Francavilla al Mare, han brukte seg p landskapet, tolket etter en dekorativ smak, og utforsket den litografiske og fotografiske teknikken. I 1893 ble han med i Nino Costas gruppe In arte libertas.
Men hans smak gr til maleri av art nouveau-karakter og av litterr avledning, slik det vises bde i illustrasjonene til Il Convito di Bosis og i triptyken De vise jomfruer og de tpelige jomfruene i Museet i Roma.
Giulio Aristide Sartorio, Mermaid or Green Abyss, 1893, Civic Gallery of Modern and Contemporary Art, Torino
Etter en tur til England, for bli direkte kjent med prerafaelittismen, var han fra 1895 til 1899 i Tyskland, professor ved Weimarakademiet, hvor han mtte Nietzsche og de tyske symbolistene og produserte Diana av Efesos og slavene og Gorgonen og heltene, i Gallery Nazionale d'Arte Moderna di Roma, Spring Evening og de to versjonene av La Sirena eller Abisso verde, bevart i Ricci Oddi Gallery of Modern Art i Piacenza og i Civic Gallery of Modern and Contemporary Art i Torino , som kommentert av Pirandello: "...fra toppen av maleriet byer en kort bt seg for flge blgen; p bten, utstrakt og liggende, omkranser en ungdom den nye trollkvinnen med armen. I denne blgen er alt klipp ut maleriet med stor frimodighet og du fler at du drmmer nr du ser p det.
For Central Hall of the 1907 International Exhibition skapte han en stor dekorativ syklus for illustrere, basert p mytologi, "menneskelivets dikt Dette er fjorten scener, malt p 240 m2 p bare ni mneder, uten arkitektoniske elementer og preget av". bevegelige monokrome figurer. Den komplekse ikonografien skapt av kunstneren er delt inn i fire hovedscener - Light, Darkness, Love, Death - ispedd ti vertikale paneler, som skisserer en intenst dramatisk visjon om tilvrelsen. Mellom de to ytterpunktene ligger allegoriene om mrket og divergensen mellom figurene til Eros og Himeros, god og drlig kjrlighet.
Verkene forble p stedet ogs for den flgende utgaven (1909).
I tillegg til de allegoriske chiaroscuro-frisene for de venetianske biennalene, malte han symbolistiske dekorasjoner for Milano-utstillingen og den allegoriske frisen for den nye salen til Deputertkammeret, i Palazzo Montecitorio, fra 1908 til 1912. Denne kontinuerlige frisen bestr av 50 stk. lerreter, arrangert i den vre delen av rommet, som inneholder omtrent to hundre og seksti figurer, laget med enkaustisk teknikk. Denne teknikken tillot strre hastighet i utfrelse og strre motstand mot atmosfriske midler sammenlignet med den mer tradisjonelle fresken. Sammensetningen av frisen, som ble unnfanget av Sartorio i forhold til arkitektur, representerer den episke visjonen om Italias historie, det lyriske innholdet i dens sekulre sivilisasjon, det rolige Unge Italia p den triumferende quadrigaen, det tette skuespillet i dets historie. , i henhold til definisjonen gitt av kunstneren selv i en artikkel i La Tribuna (The frieze of the new hall in Parliament, 22. september 1913).
I Italia var han en del av gruppen p tjuefem, landskapskunstnere p det romerske landskapet, og stilte ut tti tempera-malerier i 1914 i Venezia.
Utnevnt til lrer ved Kunstakademiet i Roma, meldte han seg i 1915 frivillig til frste verdenskrig, hvor han ble sret og tatt til fange. Han tilbrakte to vintre i Mauthausen konsentrasjonsleir og ble deretter frigjort takket vre inngripen fra pave Benedikt Milan, av fotografisk realisme.
Storsltt eksempel p Giulio Aristide Sartorios jugendstil
Sartorio er n en offisiell artist. P 1920-tallet reiste han til Egypt, Syria og Palestina, til Sr-Amerika i flge med sin egen vandreutstilling, til Japan og Middelhavet. I 1925 signerte han "Manifestet for fascismens intellektuelle", og i 1929 ble han utnevnt til akademiker i Italia. I 1930 ble han betrodd utsmykningen av katedralen i Messina, som han fullfrte skissene av, men ikke mosaikken og deltok for siste gang p den internasjonale biennalen i Venezia. Giulio Aristide Sartorio dde 3. oktober 1932 i Roma.