Folk costumes of Norway (Norges bunader og samiske folkedrakter)

Boken "Folk costumes of Norway" av Heidi Fossnes. Oversatt til engelsk ved Elizabeth S. Seeberg. Utgitt i 1995. 123 sider. Stort format. Basert på boken "Norges bunader og samiske folkedrakter" fra 1993.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

------------------------------------------------------

Bunad er et antrekk som brukes til fest- og høytid. Bunadene har ulik grad av historisk og lokal tilhørighet, og skillet mellom bunader og andre drakter er ikke alltid åpenbart.

I dag brukes bunad på høytidsdager som barnedåp, konfirmasjon, bryllup, vitnemålsutdeling og 17. mai. Bunaden kan også brukes når kleskoden krever galla, på slottsmiddager og den årlige åpningen av Stortinget. Selv om de fleste foretrekker en bunad fra et område de har tilhørighet til, ser man at dette er i endring, og at flere velger etter hva de synes er fint.

Enkelte bunader, som for eksempel Hardangerbunad og Hallingbunad, er siste ledd i en folkedraktutvikling. Mens de var del av en levende folkedrakt-tradisjon, fantes plagg og kombinasjoner for både arbeidstøy, søndagsklær og festantrekk. Det er som oftest festplaggene, de som ble brukt i kirken, som er ført videre i bunaden.

Andre bunader, som beltestakken fra Telemark, har vært ute av daglig bruk, men har blitt tatt opp igjen og brukes i dag som bunad. I tillegg har vi rekonstruksjoner av eldre plagg, og disse kalles rekonstruerte bunader.

Den største gruppen av bunader er de som er løst basert på enkeltplagg, lokal rosemaling eller andre dekorative elementer. Et eksempel på dette er romeriksbunadene som har broderi inspirert av en silkebrodert sko og et kunstferdig dekorert hestedekken.

Totalt finnes om lag 450 ulike bunader i Norge i dag, og rundt 80 prosent av norske kvinner eier en bunad. Blant menn er det i overkant av 20 prosent som har egen bunad, og dette tallet er økende.

Bunader fra Østfold

Bunader fra Akershus

Bunader fra Oslo

Bunader fra Hedmark

Bunader fra Oppland

Bunader fra Buskerud

Bunader fra Vestfold

Bunader fra Telemark

Bunader fra Agder

Bunader fra Rogaland

Bunader fra Hordaland

Bunader fra Sogn og Fjordane

Bunader fra Møre og Romsdal

Bunader fra Trøndelag

Bunader fra Nordland

Bunader fra Troms og Finnmark

Bunad fra Svalbard

Polarbunad

Beltestakken fra Telemark er en særpreget folkedrakt som har vært i tilnærmet ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Drakten har fått navn etter det brede, brikkevevde beltet. På de gamle livene til beltestakken var det små forskjeller i snitt og symåte, og store forskjeller i stoffer, farger og dekor. Rygg og seler var like små og smale uansett om de ble brukt av små eller store kvinner.

Hulda Garborg fikk en del draktplagg som gave, og skaffet seg også mange plagg sjøl. Disse kombinerte hun nokså fritt. Her har hun bunaden fra Hallingdal som hun sjøl utarbeidet, med raudtrøye fra Øst-Telemark utenpå. Og på hodet har hun et skaut som kanskje også er fra Telemark.

Korsang og bunad har begge utspring i nasjonalromantikken på 1800-tallet. Noen sangkor tok også bunadene i bruk som fast antrekk, og den første tida var det naturlig nok «Nasjonalen» som ble brukt.

Rundt midten av 1800-tallet var det ingen som brukte ordet folkedrakt. Ordet bunad, i den betydningen vi kjenner det i dag, var ikke funnet opp enda. For de bøndene som fortsatt gikk kledd i sine stedegne klær, var det unødvendig å ha et spesielt ord for dem. Disse klærne var klesskikken deres og en integrert del av livet i hverdag og høytid. For dem som sto utenfor og betraktet, framsto klærne som fremmedartede og alderdommelige, pittoreske og nasjonale. Slik oppsto begrepet nasjonaldrakt, som i mange år ble brukt om både bøndenes folkedrakter og borgernes bruk av disse. Akkurat som nasjonalromantikken fikk sterkere betydning for Norge enn for mange andre land, ble også nasjonaldraktene viktigere symboler her.

Mange ulike faktorer virket sammen da Norge skulle bygges som nasjonalstat på 1800-tallet. Nasjonale institusjoner som universitet, teatre og museer ble etablert, og det dukket opp stadig flere frivillige organisasjoner. Ikke minst fikk folkehøgskolene mye å si for etableringen av det norske, og det var også her de første bunadene kom i bruk som festantrekk.

På denne tiden var det spesielt draktene fra Hardanger som ble tatt i bruk. Det var flere grunner til at akkurat Hardanger ble valgt ut blant de bygdene som var ansett for å være høyverdige og norske nok. Hardanger var allerede kjent for borgerskapet gjennom billedkunsten og teatertablåene. For at området skulle være attraktivt nok for avbildning og gjenskaping, måtte det ha særpreg – det måtte skille seg tydelig ut fra det som kom utenfra, det måtte med andre ord være typisk norsk. Draktskikken i Hardanger var både alderdommelig og særpreget. Området viste seg også å være interessant for de første turistene som kom til landet, og etter hvert som fotografering ble vanligere, spredde det seg bilder av nasjonalt kledde kvinner fra Hardanger. Hovedinntrykket av disse første nasjonaldraktene var livkjoler med en fasong som kan spores tilbake til renessansemote med sterke og klare farger. Dette var en kontrast til bymotenes mørke drakter, men egentlig var dette bare deler av draktskikken som var i bruk. Det var bare de delene som ble oppfattet som interessante nok som ble omskapt til nasjonaldrakt.

Forkjemperne for det norske og nasjonale var klar over at det fantes levende draktskikker også i andre områder av landet. Setesdal, Hallingdal og Telemark er de mest kjente distriktene der folkedraktskikken var særpreget og i bruk lenge. Men med få unntak var det likevel bare klær fra Hardanger som ble omformet til nasjonaldrakt på denne tida. Det var først etter at unionen med Sverige var oppløst i 1905 og Norge var blitt en selvstendig stat, at arbeidet med å få fram bunader fra flere kanter av landet ble interessant.

Den første boka om norske bunader kom ut i 1903, med tittelen Norsk klædebunad. Det var en uanselig, liten bok på bare 30 sider. Men like fullt kom den til å få stor betydning. Det var Norigs ungdomslag og Student-maallaget som ga ut boka, og Hulda Garborg var forfatter. Her fikk hun formidlet det hun kjente til av gamle folkedrakter omkring i landet, og hun ga råd om hva som burde videreføres, hva som kunne tas opp igjen, og hva som burde legges bort for godt. Det var også her hun introduserte begrepet bunad. Men hun brukte det ikke slik vi bruker ordet i dag. I Garborgs sammenheng var det ingen vesensforskjell på de gamle bondeklærne og de en nå skulle ta i bruk, så hun kalte begge deler for bunad. Uttrykket er hentet fra det gammelnorske ordet bunadr, som har vært brukt i sammenstillinger som kledebunad, fotbunad, husbunad og bokbunad. I dag er det kortforma av kledebunad som er mest brukt, og da som en beskrivelse på festklær som på en eller annen måte har sitt utspring i folkedraktene.

Nordlandsbunaden ble lansert i 1928. Bunaden er en fri komposisjon, og har liten sammenheng med hvordan klesskikken var i Nordland i tidligere tider. Nordlandsbunaden er flere ganger kåret til den vakreste bunaden.

Bunadbruken i Norge har hatt tre store oppsving: Ved unionsoppløsningen i 1905, i etterkrigstiden og etter OL på Lillehammer i 1994.

Elevene på folkehøgskolene sydde seg gjerne bunad som et ledd i undervisningen, og dette ble en viktig årsak til at bunadene kom i bruk i flere lag av befolkningen. Mens de første eksemplene på bunadbruk er å finne blant borgerskapets kvinner, gjorde folkehøgskolenes vektlegging av bunadene sitt til at også bygdeungdom skaffet seg nasjonale klær. Skolene ble etter hvert etablert mange steder i landet, og elevene gikk også gjerne på folkehøgskole i andre landsdeler enn i hjemdistriktet. Dette bidro til at Hardangerbunaden ble spredt over hele landet, også i de distriktene der folkedrakter fortsatt var i daglig bruk.

Det var først og fremst de aktive i norskdomsrørsla som skaffet seg bunad i de første tiåra av 1900-tallet, og blant dem var medlemmene i Noregs Ungdomslag den største gruppa. Mens bunadbrukerne ved utgangen av 1800-tallet måtte tåle ukvemsord – og av og til også havnet i håndgemeng – kunne de nå paradere gjennom hovedstadens gater til jubel fra tusenvis av tilskuere. Bunadene hadde omsider blitt akseptert.

Bunadproduksjonen økte kraftig på 1920-tallet, og nye bunader dukket stadig opp, men fortsatt var Hulda Garborgs variant av Hallingbunaden den mest populære.

Etter at andre verdenskrig var slutt i 1945, ble bunaden straks tatt i bruk som symbol på det nye, frigjorte Norge.

OL på Lillehammer førte til et forsterket søkelys på det nasjonale, og ett av innslagene under åpningsseremonien var et opptog av bunadkledde par fra hele landet med påfølgende dans. Selv om innslaget var preget av folkedans og musikk, var det likevel med på å løfte fram mannsbunadene og gjøre den til et høytidsantrekk for flere enn utøvere innen folkemusikken.

Bunaden ble brukt som tydelig politisk virkemiddel under stridighetene foran unionsoppløsningen. Kvinnene deltok aktivt, sjøl om de ikke hadde stemmerett.

Bunadene har til alle tider blitt benyttet som uttrykk for politiske eller ideologiske holdninger. De første bunadene kom som motvekt til industrisamfunnets hurtige endringer, de neste for å vise at en tok tydelig stilling i unionskampen. Det var norskdomsrørslas måte å sørge for en uniformering på som kunne bygge opp en selvstendig, nasjonal kultur. Senere har det dukket opp mange lokale identitetsprosjekter. Og både disse og EU-kampene kan tolkes som politiske eller ideologiske uttrykksformer – der bunaden har spilt en viktig rolle.

I mellomkrigstida vokste Noregs Ungdomslag stadig, og flere og flere kom med i arbeidet for norsk kultur. Men samtidig vokste også de sosialistiske organisasjonene sterkt, og bunader ble også brukt i de kommunistiske grupperingene. Under andre verdenskrig tok nazistene i bruk en rekke nasjonale symboler for å skolere folket til å tro på det nye regimet. Vikingtid og folkediktning, språk og bunad var elementer som aktivt ble brukt for å bygge opp under okkupasjonsmakta.

Men i motsetning til flere av de andre norske kulturelementene som nazistene hadde omformet til nazisymboler, og som dermed ikke så lett kunne tas tilbake igjen, hadde ikke bunaden mistet sin politiske kraft. I borgertogene etter frigjøringa var bunadene synlige innslag, og det fortelles om svært stor etterspørsel etter bunader den første tida etter krigen. 17. mai fikk enda større betydning enn tidligere: Stadig flere samlet seg om nasjonaldagen som en markør på landets selvstendighet, og det ble vanligere å bruke bunad på denne dagen.

I de første åra var bunadene et signal om politisk tilhørighet og standpunkt. Ettersom bunadene som fantes ble brukt uavhengig av geografisk tilhørighet, etablerte det et skille mellom de som brukte bunad og de som ikke brukte bunad. Etter unionsoppløsningen, da stadig flere bunader ble skapt, ble også lokal tilhørighet vist gjennom bunaden. Bunadbrukerne viste hvor i landet de kom fra. Dette etablerte nye former for gruppetilhørighet, der lokal identitet ser ut til å ha blitt viktigere og viktigere for bunadbrukerne utover på 1900-tallet – noe det fortsatt er i dag. Men samtidig er bunad blitt så vanlig at mange ikke reflekterer over bakgrunnen eller opprinnelsen til bunadene overhodet. I dag er det nok ikke mange som ser noen direkte sammenheng mellom bunaden som politisk markør og den omfattende bunadbruken på nasjonaldagen. Bunaden som allment festantrekk har i stor grad tatt over for bunaden som politisk markør.

I 1999 kom det imidlertid nytt søkelys på bunaden som politisk signal på 17. mai. Da gikk Rubina Rana først i barnetoget som leder av 17. maikomiteen i Oslo. Det var første gang noen med innvandrerbakgrunn hadde dette vervet, og hun var iført Eva Lies nydesignede jubileumsdrakt fra Oslo. Rubina Rana uttalte at hun så anskaffelsen av bunad som et ledd i integrasjonsprosessen og som en måte å signalisere norsk tilknytning på. Det ble framsatt trusler mot Rana i forkant av nasjonaldagen, men både mediedebatten omkring dette og gjennomføringen av barnetoget viste at hun hadde bred støtte i folket.

Det ferskeste eksempelet på bunad som politisk symbol er Bunadsgeriljaen, som kjemper for å ivareta gode tilbud til fødende i Distrikts-Norge.

Å tilvirke en bunad, altså å brodere og montere bunader og lage tilbehør som blant annet strikkede strømper, hosebånd, vevde belter og perlearbeider, er en del av den immaterielle kulturarven og er kunnskap som tradisjonelt har blitt overført muntlig og gjennom praktisk arbeid. For å bevare og formalisere kunnskap som var på vei ut, ble bunadtilvirkerfaget etablert som eget fag med svennebrev i 1998.

Faget har ikke egen linje på videregående skole, så en lærling går et år på håndverk, design og produktutvikling og et år med søm og tekstil før to års læretid. En ren praksiskandidat må på sin side dokumentere fem års relevant praksis for å kunne melde seg opp til svenneprøve. Det har vært stor etterspørsel etter læreplasser, og i 2007 ble en modulbasert opplæring etablert. Dette er et samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Studieforbundet kultur og tradisjon og Norsk Folkedraktforum. Yrkestittelen er bunadtilvirker, og man kan også ta mesterbrev.

På 1950-tallet ble søkelyset på hvordan de gamle folkedraktene så ut sterkere, og det ble utarbeidet bunader med større variasjon i materialer og sømteknikker. Statens bunadsnemnd, som ble stiftet i 1947, var en viktig pådriver i dette arbeidet. Bunadsnemnda skiftet navn til Landsnemnda for bunadspørsmål i 1955 og har hele tiden vært et rådgivende organ som bistår ved rekonstruksjoner, dokumenterer draktfunn og ivaretar den norske bunadtradisjonen. Siden 2010 har navnet vært Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

Den store bredden i dagens bunadarbeid viser seg i de forskjellige måtene å arbeide med bunader på. Noen skaper kommersielle, folkedraktinspirerte antrekk som brukes som bunad, andre skaper nye bunader i idealistisk og lokal ånd, mens atter andre jobber med produksjon og videreutvikling av allerede eksisterende bunader – i tillegg til dem som utfører rekonstruksjonsarbeid i en eller annen form.

Flere og flere områder er gransket gjennom feltarbeid, og et økende antall bunader bygger på et bredt kildemateriale.

Tradisjonelt har forhandlere av bunader sysselsatt hjemmeprodusenter som har vevd, brodert eller sydd ulike deler av bunadene. Dette har vært en viktig biinntekt for produsenten og sørget for stabil tilgang på produkter for forhandler.

I dag, når hoveddelen av den voksne befolkningen er i fast jobb, er det færre hjemmeprodusenter. Dette har vært en medvirkende årsak til at enkelte forhandlere har flagget ut deler av bunadsproduksjonen til lavkostland. Den økte etterspørselen har også ført til at nye aktører i markedet har valgt å etablere hel- eller delproduksjon i utlandet og tilbyr bunader til noe lavere pris. Andre aktører arbeider for å bevare bunadenes identitet og å skape forståelse for deres kulturelle verdi.

Også i Norden for øvrig har en lignende utvikling funnet sted. I de svenskspråklige delene av Finland brukes bygdedräkt om de rekonstruerte og folkdräkt om de tradisjonelle draktene. I Sverige brukes folkdräkt, i Danmark folkedragt og på Island þjóðbúningur (þjóð 'folk', búningur 'drakt, klesplagg') om så vel rekonstruerte som tradisjonelle drakter.

Mens folkedansbevegelsen i Norge ble en massekultur, forble den langt mer marginal i både Sverige og Danmark.

De sterke organisasjonene og den livskraftige folkedraktskikken er to av forklaringene på hvorfor bunaden har blitt så utbredt i Norge. Men fenomenet kan også forklares på andre vis. Norges historie i union med Danmark og Sverige skiller oss markant fra nabolandene og førte til at behovet for nasjonale symboler ble sterkere i Norge enn i de andre landene. I prosessen for å bygge opp den selvstendige staten ble både offisielle og uoffisielle symboler tatt i bruk. Flagg, nasjonalsang og nasjonaldag er blant de offisielle symbolene mens bunaden er et uoffisielt symbol. Men ettersom bunaden så raskt ble knyttet til et av de viktigste offisielle symbolene – nasjonaldagen – ble også bunaden et viktig nasjonalt symbol som i høyeste grad kan karakteriseres som levende.