Encyclopedie de la mythologie (fransk bokverk om mytologi fra hele verden)

Boken "Encyclopedie de la mythologie." Trykket i 2004. 320 sider. Tar for seg mytologi fra hele verden. Rikt illustrert.

Selges for 125,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------

Mytologi er en fellesbetegnelse på de ulike mytene som finnes i en gitt kultur, slik uttrykket gresk mytologi omfatter alle de kjente greske mytene, og fortellingene om de norrøne gudene inngår i begrepet norrøn mytologi. Men begrepet mytologi kan også være en samlebetegnelse på en spesiell gruppe myter, som for eksempel skapelsesmyter. I tillegg kan mytologi betegne studiet av myter generelt.

- - -

Norrøn mytologi er ulike myter som forklarer gudeverdenen og kosmologi innen den norrøne religionen. Mytene handler om ulike guddommelige vesener, hvordan verden ble til, hvordan den er ordnet og hvordan den til slutt vil gå under.

Den norrøne mytologien har røtter i gammel germansk mytologi, men vi kan også se påvirkning fra andre religioner, særlig kristendommen. Mytene har blitt overlevert muntlig mellom folk og generasjoner i århundrer. Noen av mytene har vært kjent over hele det nordiske området, mens andre myter sannsynligvis hadde et mer lokalt preg.

Det finnes mange ulike guddommelige skikkelser i den norrøne mytologien. Disse kan ordnes i grupper, men grupperingene overlapper hverandre. De to viktigste gruppene er æser og vaner, men det finnes også andre, som jotner og gygrer, dverger og mytologiske dyr.

Æser og åsynjer

Æser og åsynjer er guder og gudinner. Ordet æs har trolig opphav i det norrøne ordet for gud. Gudene har sitt hjem i Åsgård hvor de har bosted i flere haller.

Odin er den mektigste av æsene. Han har atskillige ulike navn, blant annet Allfader, Grim og Jolnir. Han er sønn av Bor, som skapte verden, og er gift med Frigg, men har barn med flere kvinner. Odin er far til blant andre Tor, Balder og Hod. Mange av de mytene vi kjenner handler om Odins sønn Tor.

De kvinnelige gudene, åsynjene, spiller viktige roller i den norrøne mytologien. Den viktigste av dem er Frigg, som kjenner skjebnen til alle mennesker. En annen viktig åsynje er Idunn, vokter av eplene som gir gudene evig liv. Hun er dermed avgjørende for gudenes og med dem hele verdens eksistens.

Vaner

Vanene er en gruppe guder først og fremst forbundet med fruktbarhet, men de har også spesielle evner innen seid, som er en norrøn form for magi med likhetstrekk med sjamanisme. Vanene bor i Vanheim. De mest kjente vanene er Njord, og barna hans, Frøy og Frøya. De kom til Åsgård som fredsgisler etter den store krigen mellom æser og vaner i urtiden. Guden Heimdall, som vokter broen mellom gudenes og menneskenes verden, Bifrost, hører trolig også hjemme blant vanene. Det samme gjør den vise Kvase, som ble skapt av spyttet til guder og vaner.

Andre mytologiske skikkelser

En av de mest spesielle skikkelsene i den norrøne mytologien er Loke. Han er en jotun, men er fosterbror til Odin og ferdes blant gudene. Loke har to sønner, men er også far til Fenrisulven, Midgardsormen og Hel. Loke har dessuten født hesten Sleipner. Loke har en viktig rolle i mange av mytene, og han er både venn og fiende av gudene. Loke står bak drapet på Balder, noe som fører til at han blir fanget av æsene. Når Ragnarok kommer, vil han komme seg fri og delta i kampen mot æsene.

I den norrøne mytologien blir jotner og gygrer framstilt som de eldste skapningene i verden. Vi møter flere jotner i mytene – en av dem er gygren Skade, som ble gift med æsen Njord. Når verdens undergang, Ragnarok, kommer, vil jotnene kjempe mot æsene.

Dverger oppstod som mark i urkjempen Yme, som hele verden ble skapt av, og de fikk forstand av æsene. De holdt til i fjell og jord. I mytene opptrer dvergene ofte som dyktige smeder, og de har laget noen av gudenes viktigste attributter.

Dyrene var en viktig del av mytologien, og de har helt spesielle egenskaper. De mest kjente er Fenrisulven, den åttebeinte hesten Sleipnir og Midgardsormen. Det finnes også en rekke andre dyr, som for eksempel ekornet Ratatosk, som bor i verdenstreet Yggdrasil; geita Heidrun, som står på taket av Valhall; og Odins to ravner, Hugin og Munin, som ser alt og forteller hva de ser til Odin.

Døden i norrøn mytologi

Når et menneske døde i norrøn tid, ble det ikke sett på som en endelig slutt. De døde levde et annet sted, men var fortsatt en del av ætten. Forestillingene om hvor de døde oppholdt seg, var varierte og sammenblandede. Man tenkte seg for eksempel at den døde både kunne bo i gravhaugen og samtidig være i Valhall.

Begravelsesseremonier og graver var sentralt i forestillinger rundt døden. Det ble praktisert svært mange ulike skikker, men mye av kunnskapen om dette er tapt for oss i dag. Både brente graver og ubrente graver har vært vanlig. De døde har fått med seg gravgaver, men det er store variasjoner i hva dette har vært.

Alt fra store gravhauger til graver i bakken uten bevart markering av graven har vært brukt. Noen ganger er den døde lagt i en liten båt eller i et spektakulært skip, som i Oseberggraven. Gravene var både ættens forbindelse med de døde, et sted for utførelse av kult og markører av politisk makt.

De døde blant gudene

Dersom menneskene hadde vist seg verdige, kunne de bli utvalgt til å bo blant gudene. Det fantes flere forskjellige haller hvor de døde kunne bo, alt etter hvordan de døde.

Valhall og Folkvang

Odin og Frøya holdt øye med all krig og kamp, og de delte de krigerne som falt i kamp mellom seg. De sendte spesielle diser, kalt valkyrjer, til slagmarken for å velge ut og hente de beste krigerne.

Odin samlet sin del av krigerne i Valhall. Der var det fest hver kveld, og om dagen trente de døde krigerne på kamp for å være forberedt til verdens ende, Ragnarok. Da skal de kjempe på gudenes side. Frøya samlet sine krigere i Folkvang, og her var også kvinner som dør en ærefull død, velkomne.

Hel

I norrøn mytologi får vi også høre om dødsriket Hel, også kalt Nivlhel. Hel er gudinnen som hersker i dødsriket. Hun er søster til Fenrisulven og Midgardsormen, og til henne kommer de som dør av alderdom eller sykdom. Hel beskrives som et sted med sult og sykdom. Veien til Hel går nord og ned, over Gjallarbrua til Helgrinda, som voktes av hunden Garm.

Nåstranda

I den norrøne mytologien fantes det en forestilling om et eget sted for mordere og løftebrytere. Snorre beskriver dette i Edda som en trekkfull hall vendt mot nord. Veggene er flettet av ormer med hodene vendt innover slik at de spytter gift inn i hallen.

Rån

Havet var viktig for den norrøne befolkningen. Rån var en gyger, gift med Æge. Rån fanget de druknede i et garn hun hadde fått av Loke, og lot dem bo i hennes hall på havets bunn.

Ifølge den norrøne mytologien oppstod verden i møtet mellom is og ild i Ginnungagap. Av rimet og dampen fra den smeltende isen oppstod urjotnen Yme og den mytologiske kua Audhumbla. Yme fikk barn med seg selv, og de ble stamfedre til jotnene. I Ginnungagap slikket Audhumbla frem Bure, far til Bor, som ble stamfar til æsene. Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, drepte Yme og skapte verden av Ymes kropp. De skapte også menneskene av to trestammer de fant på stranden og gav liv.

Hvordan verden er ordnet

Verden består av tre deler, som er forbundet med verdenstreet Yggdrasil. Menneskene bor i Midgard, som er midt i verden. Æsene og vanene bor i Åsgård. Mellom gudenes og menneskenes verden er det en bro, kalt Bifrost. Menneskene kan se den som regnbuen. Jotnene bor i verden utenfor, Utgård.

Hvordan verden vil gå under

Verdens undergang kalles Ragnarok. Det starter med en stor krig blant menneskene, bror mot bror og far mot sønn. Så kommer Fimbulvinteren, som er tre sammenhengende, kalde vintre uten somrer imellom. Alle onde makter kommer løs, og det blir en stor strid mellom dem og æsene. Til slutt brenner verden opp.

Alt slutter likevel ikke med Ragnarok. Noen guder har overlevd, blant andre Sols datter, og det samme har to mennesker, Liv og Livtrase. Disse blir stamfedre til en ny menneskeslekt. Verden gjenoppstår, grønn og vakker, og alt begynner på nytt.

Kilder til norrøn mytologi

Kunnskapen om norrøn mytologi må søkes i ulike kilder. Mytene oppstod og var levende i en kultur som ikke selv brukte skriftspråk. Vår viten baserer seg på å tolke og å se ulike kilder i sammenheng, men mye av kunnskapen om norrøn mytologi er tapt for alltid.

Skriftlige kilder

Mange av mytene ble skrevet ned på Island på 1100- og 1200-tallet og finnes i islandsk litteratur, særlig i Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap, Edda. Flere myter er også gjengitt i Den eldre Edda. Dette regnes i dag som de viktigste kildene til den norrøne mytologien. Islandske sagaer er ofte basert på eldre kvad og kan også inneholde verdifull informasjon. En annen viktig kilde er en Danmarkshistorie, Gesta Danorum, som er en kombinasjon av historie og myter skrevet av den danske historieskriveren Saxo Grammaticus mellom cirka 1190 og 1208.

Arkeologiske kilder

Ulike arkeologiske funn kan kaste noe lys over den norrøne mytologien. Graver med gravgaver og deres plassering i landskapet er en sentral kilde til kunnskap om mange sider av det norrøne samfunnet, og da særskilt forestillinger om død og trosforestillinger. Det er funnet enkelte rune-inskripsjoner risset som beskyttelse eller påkalling av gudene, noe som er interessant kildemateriale.

Bildesteiner, og da særlig enkelte som er funnet i Sverige, fremstiller guder og støtter i flere tilfeller opp om skriftlige kilder. Gullblikk er små og tynne flak av gull. Ofte er det avbildet to figurer på dem, tolket som jotunkvinnen Gerd og vanen Frøy i en ekteskapsscene, noe som gjør det sannsynlig at de små gullflakene har spilt en rolle i fruktbarhetskulten.

Stedsnavn

Navn på gårder, steder og naturformasjoner kan gi kunnskap om norrøn mytologi. For eksempel gir stedsnavn bestående av en kombinasjon av gudenavn og hov, som Torshov, en indikasjon på at det i dette området har vært praktisert dyrking av Tor.

- - -

"Gresk mytologi er en stor mengde fortellinger som ble til i det antikke Hellas mellom cirka 700 fvt. og 300 evt. Fortellingene kalles myter. De greske mytene handler om guder, gudinner og heroer. Heroer er halvguder som er barn av de udødelige gudene og dødelige mennesker, og deres etterkommere. I antikken mente de at fortellingene handlet om stamfedrenes historie. Gudene og gudinnene ble dyrket på egne kultsteder med ofring, prosesjoner og sang. Trosforestillingene og de religiøse tradisjonene som hørte til mytene i antikken, kalles gresk religion. De greske mytene er kjent gjennom diktningen og billedkunsten fra antikken. Selv om mye har gått tapt, er det fortsatt bevart en rik samling av tekster og bilder som forteller om guder og heroer fra denne kulturen. De greske mytene har fått en stor utbredelse og betydning i ettertiden. Fortellingene fant først veien til Sør-Italia og Sicilia, der de fulgte med greske utvandrere som bosatte seg der fra midten av 700-tallet fvt. Mytene ble overtatt av etruskerne i Midt-Italia som importerte greske vaser dekorert med myte-episoder, som er bevart i mengder. Romerne innlemmet allerede tidlig greske guder i sin gudeverden og overtok mange av de greske mytefortellingene i sine litterære verker.

De viktigste gudene var kjente i hele den greske verden. De ble dyrket i de store helligdommene der grekerne kom sammen, som Olympia og Delfi. Gudene som ble dyrket der, kalles «de panhellenske», det vil si de all-greske gudene. Andre guder var knyttet til bestemte regioner.

Den mektigste av gudene i gresk mytologi er Zevs. Han regjerer i himmelhvelvet og truer med sin tordenkile. Han troner på Olymposfjellet i nord og i Olympia vest på Peloponnes. Der holder han til sammen med sin hustru Hera. Hades troner i «Hades», dødsriket under jorden, mens Poseidon hersker over havet og forårsaker jordskjelv.

I Delfi i Midt-Hellas holder Apollon til ved «Verdens navle», og hans kultsted ble primært oppsøkt av alle som søkte gudens råd i orakelet (manteion). Han er guden for guttenes overgangsriter til manndommen.

Athene er datter av Zevs og Metis («Kløkt»). Hun har gitt menneskene sivilisasjonens teknikker. Hun vil ikke gifte seg, i likhet med Apollons søster Artemis, som følger jenter inn i voksenlivet og bistår kvinner i barselnød. Guden som uttrykker krigens råskap, er Ares.

En av de eldste gudemaktene er Afrodite, erotikkens makt, som får bistand av sin sønn Eros. Hun er gift med håndverkernes beskytter, smedguden Hefaistos. Menneskenes velgjørere fremfor noen er Demeter, som sammen med datteren Persefone har lært menneskeheten å dyrke korn, samt Dionysos, som har lært dem å lage vin og samles til fest. To guder som står nær henholdsvis kvinner og menn, er Hestia og Hermes. Hestia betyr «arnested», og som kvinnene holder hun seg der, mens Hermes vernet menn på deres ferd utendørs. Han er stadig på farten og tjener Zevs som budbringer.

De tolv olympiske gudene

Iblant opptrer tolv guder som en forsamling, «de tolv olympiske gudene», men selv om tallet er det samme, varierer utvalget av gudene, slik at de viktigste som her er listet opp er flere enn tolv. Hades regnes ikke som en olympisk gud, men de andre kan opptre i forsamlingen. Det finnes noen flere guddommer av lavere rang, som for eksempel Pan, halvt geitebukk, som skjuler seg i buskaset. Prometheus har syndet mot gudene ved å gi menneskene ilden og har blitt straffet av Zevs.

Andre guddommelige makter

Mytene forteller også om grupper av guddommelige makter der skikkelsene ikke har egennavn, slik som nymfer, mainader og satyrer, kentaurer og kykloper. Andre har egennavn, for eksempel musene. Musene er gudinner som er makter for musikk, sang og spill, dikt og teater.

Noen guddommelige makter fremtrer i tretall: skjebnegudinnene moirene, hevngudinnene erinyene, horaene, som var gudinner for sesongenes oppgaver, samt kharitene.

Noen er eldre urkrefter: gigantene, som er voldelige kjemper som angriper de olympiske gudene med Zevs som anfører, samt titanene. Andre er unge, for eksempel Zevs' barn Athene, Apollon, Hermes og Dionysos.

Heroene er heltinner og helter som er født av en gud og et menneske. Blant de kvinnelige heroene er Helene den fremste. Hun er datter av Zevs og Leda og er den vakreste i verden. Det er ikke mange av de kvinnelige heroene; gudesønner er det langt flere av.

Mange av heltehistoriene handler om helter som sendes på farefulle oppdrag. De nedkjemper monstre, vinner kongsdatteren og blir til slutt konge i landet. Den som er den suverent viktigste, er Herakles, sønn av Zevs og dronning Alkmene. Han må utføre tolv bragder og blir til slutt hentet opp til Olympos. Et annet eksempel er Jason, som sammen med argonautene reiser med verdens første skip, Argo, til østerland for å hente de gylne skinn, og vinner Medeia.

Store kriger står også sentralt i heltefortellingene. Menelaos, kongen i Sparta, blir gift med den vakre Helene, som lar seg bortføre av prins Paris av Troja. En stor hær reiser til Troja for å erobre henne tilbake. Den ledes av Menelaos' bror Agamemnon. Agamemnon blir myrdet av sin hustru Klytaimestra ved hjemkomsten. For å hevne sin far dreper sønnen Orestes sin mor. Den fremste krigeren som kjemper mot Troja, er Akhillevs, som dreper trojanernes frontkjemper, Hektor. En av heroene i Troja-krigen, Odyssevs, får en lang hjemferd til han endelig møter sin hustru, den trofaste Penelope.

De to eldste bevarte heltediktene er Iliaden og Odysseen. Begge er tilskrevet forfatteren Homer. Iliaden handler om krigen om Troja, og de fremste heltene er Akhillevs, en av dem som angriper, og Hektor, som forsvarer Troja. Odysseen forteller om Odyssevs, helten fra Troja-krigen, og hvordan han etter lange år på havet omsider vender hjem til sin hustru Penelope.

Dikteren Hesiodos har samlet den viktigste kunnskapen om gudeverdenens tilblivelse og påfølgende generasjoner i Theogonien (Gudenes opphav).

En annen sjanger er de lyriske sangene som ble fremført i religiøse høytider, der et kor sang i festforsamlingen og manet frem «forfedrenes» bragder. En viktig gruppe er seierssangene som ble sunget under de olympiske leker og andre store idrettsleker, som var en del av kulten for de store guddommene Zevs, Apollon og Poseidon. Noen sjangre var forbeholdt bestemte kretser, som lyrikken til Sapfo fra Lesbos. Hun ledet samlinger av unge kvinner som ble innviet i det voksne kvinneliv. Diktene lovpriser gudinnen Afrodite og hennes sønn Eros, men også musene, sangens og diktningens makter.

En spesiell gruppe mytefortellinger danner de greske tragediene. Disse teaterstykkene ble fremført i høytidene for guden Dionysos i hans helligdom ved foten av Akropolis. Hendelsene er ofte dramatiske, og vold mellom familiemedlemmer er vanlig.

Guder og helter ble ofte avbildet på templer og andre hellige bygg. De pryder gavlfelt eller relieffer over søyleradene. Frittstående statuer ble oppstilt i helligdommer og på andre offentlige steder. Berømte eksempler er Zevstempelet i Olympia, der Herakles' tolv bragder er avbildet, og Athenas tempel på Athens Akropolis, det såkalte Parthenon (Jomfru-rommet), der Athenas fødsel var avbildet. Guden Hermes ble plassert i vegkryss. Det viste kun hans hode som sto på en rettvinklet stolpe.

Det var vanlig å avbilde mytiske hendelser på bruksgjenstander. En viktig gruppe er forskjellige typer krukker og kar som ble brukt i menns drikkegilder. En spesielt forseggjort type var blandekaret, krater, der vin ble blandet med vann. Kvinner kunne ha smykkeskrin og andre kar dekorert med mytiske skikkelser. Til bryllup og gravferd var spesielle vaser i bruk: Disse viste idealbryllupet mellom Pelevs og Thetis, eller de dødes ferd til Hades, når Hermes geleidet dem til ferjemannen Kharon som satte dem over elven Styx som omringer dødsriket.

Betydning for romerne

Da romerne erobret de greske bosetningene i Sør-Italia og på Sicilia omkring 200 fvt., ble de kjent med de greske gudene. Noen av dem innlemmet de i sin religion, spesielt Apollon. En gresk krigsfange, Livius Andronicus, diktet tragedier over greske myter og oversatte Homers Odysseen til latin. Dette ble opptakten til en storstilt overtakelse av gresk mytestoff i romersk litteratur.

Det mektige nasjonaleposet Aeneiden, om den trojanske krigeren Aeneas, handlet om helten som ble beordret av gudene til å forlate det brennende Troja og grunnlegge et nytt samfunn i det lovede landet Italia. Det er skrevet av Vergil (70–21 fvt.), som komponerte sitt dikt som en romersk Homer og samlet mange myteepisoder i sitt storverk. Helten Aeneas drar inn i dødsrikets port, som man trodde lå ved Napoli, og møter sin gamle far som viser ham de fremtidige sjeler som kom til å gjøre Romerriket stort, keiseren inkludert.

Dikteren Ovid (43 fvt.–17 evt.) samlet i samme tidsperiode greske myter i et omfattende dikt, Forvandlinger (Metamorfosene), fortellinger som handlet om mytiske skikkelser som ble forvandlet fra menneske til planter og dyr.

Da tyrkerne erobret Hellas i 1453, flyktet mange intellektuelle vestover. De tok med seg kildene til den greske myteverdenen, og det greske språket ble kjent i Vesten.

Renessansen som startet i Italia på 1400-tallet, var en «gjenfødelse» av nettopp den antikke kulturen. En dyp fascinasjon for den greske og romerske mytologien var en viktig del av tidsånden i denne perioden.

I

De greske mytene fant veien til samtidens diktning i England på William Shakespeares (1563–1616) tid. I Frankrike blomstret teateret på 1600-tallet, der dramatikere som Jean Racine (1636–1699) lot seg inspirere av myteberetningene fra de greske tragediene. På 1700-tallet ble Homer gjenoppdaget, og på 1800-tallet kom de greske tragediene til å være inspirasjonskilde for Johann Wolfgang von Goethes (1749–1832) dramaverker. På 1800-tallet tok norske diktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) mytene som tema for sin lyrikk.

Myter som den om Orfeus, Sisyfos eller Promethevs har vært uuttømmelige kilder til diktning og billedkunst. Tragedien om Medeia som reiser seg mot ektemannen Jason, ble brukt i likestillingskampen rundt 1900 og igjen på 1970-tallet.

På 1900-tallet har flere forfattere tatt mål av seg til å skrive en moderne utgave av Odysseen. Eksempler er irske James Joyce sin Ulysses fra 1922, greske Nikos Kazantzakis sitt diktverk Odysseen: en moderne videreføring fra 1925–1938 og svenske Eyvind Johnson sin Strändarnas svall fra 1946.

I tiden rundt andre verdenskrig ble greske dramaer brukt til å opponere mot okkupasjonsmakten, spesielt myten om Antigone som reiser seg i sivil ulydighet mot kongemakten for å ære sin bror.

I billedkunst

De greske mytene har inspirert billedkunstnere i århundrer. I middelalderen tok man ikke på alvor at antikkens mennesker levde i en annen verden, og de mytiske figurene ble avbildet med klær og i omgivelser som hørte middelalderen til. Dette forandret seg ikke mye i renessansen. På 1600-tallet begynte man å fremstille de mytiske skikkelsene mer i samsvar med de antikke skulpturene.

Mytenes funksjoner

I antikkens Hellas ble mytene ofte brukt i forbindelse med religiøse høytider. Det kunne være årlig tilbakevendende fellesfeiringer, høytider i familien eller andre fellesskap.

Myten om den gamle guden Kronos som ble avsatt av sin sønn Zevs, hørte hjemme i en årlig feiring som snudde opp ned på forholdet mellom herrer og slaver, som gjennomlevde en «kaos-tid» så lenge feiringen varte, for så å vende tilbake til det normale. Guden Dionysos ser ut til å være sentral i fellesfeiringer der normale regler blir oppløst, og det ble midlertidig innført et bakvendtland. En annen type feiring gjaldt de unges overgang fra barn til voksen, som særlig gudene Apollon og Artemis våker over.

Myter som ser ut til å stamme fra denne typen feiringer, fremstår i et mønster som går igjen i ulike varianter: myten om den unge prinsen som blir fordrevet fra sitt kongerike og må vandre i utlendighet til han etter mange prøvelser og overvinnelser til slutt vender hjem og overtar sin fars trone. Et slikt mønster kan ha hørt til i en initieringsrite, innvielsen i det voksne mannslivet. Et annet mønster er den unge prinsessens lidelser. Hun mistenkes for å gi seg over til en fremmed mann, og derfor blir hun innesperret. Den fremmede viser seg å være en gud som forgriper seg på henne. Hun føder et barn i skjul, men etter dramatiske hendelser havner barnet til slutt på sin morfars trone.

En spesiell kategori utgjør myter som har med personlig vekst og forholdet til døden å gjøre. Disse ble brukt i mysteriekulten i Elevsis, der deltakerne ble innviet i en hemmelig seanse der de antakelig fikk et mer forsonende forhold til døden.

I mindre mysteriefellesskap viet til Orfevs eller Dionysos, fikk medlemmene instrukser om hvordan de skulle finne veien til de utvalgtes sted i Hades. De fikk med seg små gullplater i graven som beskriver ferden til dødsrikets dronning, Persefone.

Forståelse i ettertiden

En utbredt forestilling i ettertiden har vært at de greske mytene er primitive måter å forklare verden på, et tilbakelagt stadium i menneskets intellektuelle utvikling, og at de greske filosofene har ført mennesket til en mer avansert tenkning. Det er ikke tvil om at filosofer som Sokrates (cirka 470–399 fvt.), Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles (384–322 fvt.) har bidratt til å legge grunnlaget for en rasjonell argumentasjon som vi bygger på i vår vitenskapelige tenkning. Det er derimot ikke slik at dette har opphevet troen på mytene. Mytene overlevde i den antikke verden fordi de var en del av religionen og har hatt sentrale funksjoner som å styrke fellesskapet og danne en felles forståelse for hva som er av høyest verdi samfunnet.

Ved for eksempel å iscenesette en dramatisk historie hvor en ung mann (Ødipus) ved en misforståelse dreper sin egen far fordi han ikke gjenkjenner ham, fremkalles en storm av sjokk og sorg. Disse følelsene er avvisningen av et brudd på budet som sier at en betingelsesløst skal ære og verne sine slektninger, og det blir tydelig at dette er en av samfunnets sentrale verdier.