Victoria Holt: "En er min fiende". Roman.

Victoria Holt: "En er min fiende". Roman.

Gyldendal, 1962.

Originalens tittel:"Kirkland Revels", 1962.

Innbundet.

*** Fra Wikipedia:

Eleanor Alice Burford Hibbert (født 1. september 1906, død 8. januar 1993) var en meget produktiv engelsk forfatter av mer enn 200 romaner, mange av dem under pseudonymene Jean Plaidy og Victoria Holt.

Da Hibbert døde hadde hun solgt rundt 14 millioner bøker. Hennes ulike forfatternavn var begrunnet i forskjellen i innhold og litterære genrer, og med unntak av navnet Paidy, benyttet hun navnene Philippa Carr (3 millioner) og Victoria Holt (56 millioner).

Mindre kjent er det at Hibbert også utga bøker under sitt pikenavn Eleanor Burford, eller psevdonymene Elbur Ford, Kathleen Kellow og Ellalice Tate. Mange av hennes lesere har aldri mistenkt at hun også finnes under flere andre navn.

Eleanor Alice Burford var født den 1. september 1906, ikke i et romantisk herskapsbolig og heller ikke ved et forblåst ødemark i Cornwall, men i den prosaiske forstaden Kennington i sørlige London. Hennes far, Joseph Burford, var en mann uten et bestemt yrke og profesjon. Han videreført sin kjærlighet for bøker til sin unge datter. Hun var en ivrig leser fra hun var fire år gammel.

Hun ble også fengslet av sin fødeby. Jeg betraktet meg selv som ekstremt lykkelig over ha blitt født og oppvokst i London, skrev hun senere, og for å hatt den mest fascinerende av alle byer rett utenfor dørstokken med levninger fra 2000 år av historie fortsatt i dets gater. En av mine største gleder, og fortsatt er, er å utforske London. Brå omstendigheter fikk meg til å avbryte min skoleutdannelse, og isteden måtte jeg i all hast begynne på en forretningsutdannelse hvor jeg lærte stenografi, å bruke skrivemaskin og språk.

Mens hun var tidlig i tyveårene giftet hun seg med handelsmann i lær, George Hibbert (hun var hans andre hustru), som delte hennes kjærlighet til bøker og lesning. Jeg oppdaget at ekteskapet ga meg den nødvendige frihet til følge en ambisjon jeg hadde hatt siden jeg var, og jeg begynte å skrive for alvor.

I begynnelsen forsøkte hun å etterligne hennes litterære helter, søstrene Brontë, George Eliot, Charles Dickens, Victor Hugo og Leo Tolstoj og i løpet av 1930-tallet hadde hun satt sammen ni lange romaner, alle alvorlige psykologiske studier av samtidens liv, men ingen av disse ble akseptert av et forlag. Hennes første kjente utgivelser synes å være noveller utgitt i aviser som Daily Mail og Evening News (engelske aviser trykte korte fortellinger og noveller i mellomkrigstiden) under ulike navn.

Det var Daily Mails litterære redaktør som overtalte Hibbert til oppgi såkalt seriøs fiksjon til fordel for romantiske og populære fortellinger. Ettersom hun tidligere ikke kjente til genren leste hun rundt femti bøker før hun skrev sin første, Annas datter (Daughter of Anna).

Boken ble en suksess da den ble utgitt i 1941, og forlaget ga en kontrakt på en bok i året (senere to) for et forskudd på £30 for hver tittel. Alle disse bøkene ble utgitt under hennes pikenavn Eleanor Burford. Titlene var alle romantiske fortellinger om ung kjærlighet som Passionate Witness (1941), The House at Cupid's Cross (1949), The Love Child (1950) og Castles in Spain (1954).

Hun skrev tyve slike bøker for forlaget Herbert Jenkins mellom 1941 og 1955 og ytterligere 10 til for Mills & Boon i årene mellom 1956 og 1962. Dette er de minst kjente under Plaidy-navnet og vanligvis vanskelig å finne.

Kanskje mer interessant er fire gode krimromaner hun skrev under navnet Elbur Ford som var basert på fire beryktede mordsaker på 1800-tallet: Dr. Edward Pritchard (Flesh and the Devil, 1950); Adelaide Bartlett (Poison in Pimlico, 1950); Euphrasie Mercier (The Bed Disturbed, 1952) og Constance Kent (Such Bitter Business, 1953 utgitt i USA i 1954 under tittelen Evil in the House). Disse var tett basert på offisielle saksdokumentene, og som dyktig beskrev de ulike hendelsene og de følelser som lå bak de sensasjonelle mordsakene.

I løpet av den andre verdenskrigen levde hun sammen med sin mann i Cornwall, ikke langt fra en vakker, avskjermet strand kalt Plaidy og som ga henne ideen for hennes kanskje mest kjente pseudonym Jean Plaidy. Den første romanen under dette navnet var Together They Ride (1945), en velskrevet fortelling om smugling i Cornwall i gamle dager. Plassert historisk i de harde og spennende dagene på slutten av 1700-tallet var boken åpenbart inspirert av Daphne du Mauriers Jamaica Inn og Frenchman's Creek.

Hennes andre Plaidy-roman, Beyond the Blue Mountains, var svært lang, mer enn 500 sider, og ble avvist av flere forlag av den grunn, unntatt av Robert Hale, og det ble begynnelsen på et meget fruktbart samarbeid mellom forlag og forfatter som vart fram til hennes død i januar 1993.

Beyond the Blue Mountains (1958) var en utypisk Plaidy-tittel, men ble bestselger om livene til tre generasjoner kvinner på begynnelsen til midten av 1700-tallet. Den begynte med at unge Kitty Kennedy og hennes datter utenfor ekteskap blir sendt fra fengselet Newgate Jail til straffekoloniene i Australia. Denne brutale verden ble visuelt beskrevet av forfatteren.

I løpet av de neste 15 årene viet forfatteren Plaidy all sin energi til å blåse liv i historiske figurer, hovedsakelig fra 1400- og 1500-tallet som Jane Shore (The Goldsmith's Wife), Katarina Parr (The Sixth Wife), Filip II av Spania (The Spanish Bridegroom), Henrik VIII av Englands to søstre (Mary Queen of France og The Thistle and the Rose) og Maria I av Skottland (Royal Road to Fotheringay og Captive Queen of Scots).

Hennes trilogier basert på livene til Katharina de' Medici, Filip II av Spania, Katarina av Aragon, og Isabella og Ferdinand var meget populære og godt mottatt, og på slutten av 1960-tallet og 1970-tallet ble gjenutgitt i enkeltbind eller samleutgiver. Times Literary Supplement beskrev romanene om Katharina de' Medici som spennende fortellinger skrevet med nøyaktig kunnskap om hendelsene og la til at forfatteren kjenner til sin (historiske) periode og behandler en stor rollebesetning med dyktighet .

Hennes to romaner basert på det enestående livet til Lucrezia Borgia ble skrevet sammen med A Triptych of Poisoners (1958), en ikke-fiktiv studie om de beryktede karriere til kardinalen og morderen César de Borja, giftmordersken Marie d Aubray og om løgneren, kvinnebedåreren og morderen Edward Pritchard. Da hun søkte en felles forbindelse mellom disse notoriske morderne konkluderte hun med at de var alle drevet av monstrøse og ubehersket egoisme. For denne boken skrev Books and Bookman at for dr. Pritchard har Jean Plaidy gitt oss bilde av Hogarth, for d Aubray en elegant velskrevet studie, og for César de Borja en briljant fortelling om fargerik ondskap, utmattende å lese, meget underholdende .

I løpet av de neste seks årene, tilsvarende hennes Isabella og Ferdinand-trilogi, skrev hun tre meget godt mottatte bind om veksten, spredningen og til slutt oppløsningen av den spanske inkvisisjonen, og som fortsatt er sett på som blant det beste som er skrevet om dette mørke kapittelet i europeisk historie og mange beklaget at forfatteren ikke konsentrerte seg mer om historiske verker framfor hennes lettere historiske romaner.

Med unntatt av en kort opphold i 1700-tallets Frankrike med en bok om Marie Antoinette (Flaunting Extravagant Queen) og to om Ludvig XV av Frankrike (Louis the Well-Beloved og The Road to Compiegne) fortsatte hun å konsentrere seg om Tudortiden og den påfølgende Stuart-perioden i engelsk historie før hun begynte med en bestemt årlig utgivelser av romaner fra 1965.

The Three Crowns, den første av en trilogi ble etterfulgt av serie romaner på hele ti bind om georgianske perioden (1967 1971) og viktoriatiden (fem bind, 1972 1974). Etter å ha satt sammen The Widow of Windsor (1974) vendte hun seg til 1100-tallet med sin normanniske trilogi (tre bind, 1974 1976). Denne ble fulgt opp av den massive fortelling om Plantagenetene (15 bind, 1976 1982) som kulminerte i en roman om Henrik VII av England, Uneasy Lies the Head.

Sett i sammenheng representerte denne utgivelsene av romaner en unikt blikk fra innsiden av engelsk historie fra årene 1066 og 1901. Det enestående arbeidsinnsatsen for å tilfredsstille sine lesere har hun siden 1952 skrevet og utgitt to romaner i årene, bortsett fra i 1981 og 1982 hvor hun utga tre bøker i året for å fullføre sitt store arbeid.

I 1983 startet hun, nå på slutten av sine 70 år, på en nye serie av romaner om dronninger av England. Den begynte med livet til Henrietta Maria (Myself, My Enemy) og ble avsluttet med Maria II av England (William's Wife, 1992), totalt sett ti bøker på like mange år. Dessverre har disse avslørt en markant nedgang i stilistisk kvalitet sammenlignet med hennes romaner fra 1950- og 1960-tallet.

I tillegg til hennes 77 romaner som Jean Plaidy og fem ikke-fiktive titler, skrev hun også åtte romaner under navnet Kathleen Kellow i tiden 1952 og 1960 som er krim og spenningsromaner, eksempelvis Call of the Blood (1956).

Oppmerksom bør man også være overfor de fem historiske romanene hun skrev mellom 1956 og 1961 under aliaset Ellalice Tate (navnet er satt sammen fra hennes mors pikenavn, Alice Tate), blant annet Defenders of the Faith og The Scarlet Cloak. På slutten av 1960-tallet ble disse utgitt på nytt under det langt mer kjente navnet Jean Plaidy. Til tross for hennes store suksess som Jean Plaidy fortsatte hun å skrive lette romantiske romaner under navnet Eleanor Burford til begynnelsen av 1960-tallet, men etter at hun lanserte et nytt pseudonym Victoria Holt (navnet satt sammen fra hennes daværende bank). Etter at hun hadde studert populære romaner innså hun at det var et stort lesermarked for romantiske spenningsromaner i skumle herskapshus, en type romaner som tidligere var meget populære på midten av 1800-tallet.

Victoria Holts første roman, Mistress of Mellyn, ble utgitt av det store internasjonale forlag Collins i 1961 og hvor forfatterens identitet ble bevisst holdt skjult som et markedsføringstriks. Mange lesere ble derfor overbevist om at Victoria Holt egentlig var Daphne du Maurier. Etterhvert ble det likevel kjent at Victoria Holt og Jean Plaidy var samme person. Daphne Du Mauriers berømte roman Rebecca har hatt mange etterligninger, men det var ikke før Mistress of Mellyn at en annen bok fanget inn noe av den samme intensitet. De fleste av Victoria Holt-romanene har sin handling fra 1800-tallet og fortalt i første person av en ung kvinne som er ansatt som en guvernante eller selskapsdame og etterhvert dratt inn sentrum av et mysterium, blandet med like doser drama og romantikk, før den lykkelige slutt. Vanligvis er det handlingen plassert på et øde sted langs kysten av Cornwall. Holts heltinner blir fanget av pirater, dratt inn i harem, og lider utallige andre nedverdigheter, som igjen blir imitert av de forfattere som etterligner henne.

Victoria Holt ble Eleanor Hibberts største pengemaskin og ble oversatt til mer enn 20 språk og solgt mer 75 millioner bøker internasjonalt. Hun er kanskje spesielt populær i USA.

Andre pseudonymer[rediger | rediger kilde]

Eleanor Hibberts siste pseudonym var Philippa Carr som oppsto i 1972 for en serie av romaner som dekket tiden mellom den engelske reformasjonen og til slutten av den andre verdenskrigen. Her fortalte hun om familiene R. F. Delderfirld og Winston Graham i en serie ofte kalt for Døtre av England. Hver bok ble fortalt av en kvinne i sin tid og sentrerte rundt autentiske historiske hendelser. Etter at The Miracle at St. Bruno s kom ut i 1972 utga hun ytterligere 17 romaner under dette navnet.

Hennes minst kjente pseudonym er uten tvil Anna Percival som ble kun benyttet for en enkelt roman, The Brides of Lanlory, utgitt av Robert Hale i 1960. Det er uklart hvorfor hun oppga dette navnet, men for samlere er denne boken en skatt.

Etter at hennes ektemann døde på 1960-tallet fortsatte Eleanor Hibbert å leve et enkelt liv til tross for hennes store formue. Hennes enorme produksjon ga ikke tid for hobbyer, men hun dro på to eller tre cruise hver vinter. For noen år leide hun et stort, historisk hus i Sandwich som ble pusset opp i en gotisk stil, men det ble for mye arbeid, og hun flyttet tilbake til en moderne leilighet i London med utsikt mot Hyde Park.

Hun skrev fire timer hver dag samtlige dager i uken og hadde vanligvis fått ned rundt 5000 ord før lunsj. Hun tok med seg skrivemaskin når hun dro på ferie og la ned like mye arbeid da. Hun satt ved skrivemaskinen da hun brått døde den 18. januar 1993 i sin lugar på et cruiseskip på veg fra Athen til Port Said i Egypt.

*** Fra min private samling. Overlevering kan avtales på Nøtterøy eller i Oslo sentrum (jeg er der av og til). Ved postforsendelse betaler kjøper porto.