Bjørnstjerne Bjørnson: "Kamp-Liv" (bind 1 & 2)

2 bind. Bøkene er utgitt i 1932. Indeholder brev skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson i årene 1879-1884. Hhv. 304 og 357 sider. Utbrettbare faksimilier av originale brev i begge bind.

Selges samlet for 100,- kroner.

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------

Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet. Hans produksjon er svært omfattende og inkluderer romaner, noveller, teaterstykker og lyrikk. I tillegg til dette var han også journalist, debattant, teatersjef og politisk aktivist.

I Norden var han pioner i en rekke litterære sjangre, blant annet senromantiske fortellinger (Synnøve Solbakken), historisk drama (Sigurd Slembe), borgerlig drama (En fallit) og den moderne romanen. Han var både venn med og rival av Henrik Ibsen. Han var også en av de første nordiske forfatterne som fulgte opp kritikeren Georg Brandes' oppfordring om å skrive litteratur om datidens sosiale problemer.

I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som «nasjonalskald». Det er han som har skrevet teksten til Ja, vi elsker dette landet, Norges nasjonalsang. Han var også kjent i andre europeiske land, i det minste inntil sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Bjørnson var sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise Bjørnson, født Nordraak. Faren var prest i Kvikne, nå Tynset i Østerdalen, hvor Bjørnson ble født i 1832. Fra 1837 bodde han i Nesset i Romsdal etter at familien flyttet dit. I 1844 begynte Bjørnson på skolen i Molde og utviklet raskt et sosialt og politisk engasjement og en interesse for skriving. I kjølvannet av de internasjonale opprørene i 1848 skrev han 16 år gammel sin første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, som viser mye av det ildfulle temperamentet som skulle karakterisere ham i årene som skulle komme.

I 1850 flyttet han til Christiania (Oslo), der han ble kjent med blant andre Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Han tok artium i 1852, men forlot raskt studiene for å prøve seg på en karriere som forfatter og skribent. Bjørnsons posisjonering i det norske litterære feltet kom i 1854, da han i en anmeldelse av en antologi over en rekke kjente norske diktere gikk til angrep på Johan Sebastian Welhaven og romantikerne og spådde at tiden var omme for «denne drømmende, sygelige måneskinsvandring». Anmeldelsen vakte stor debatt i Christiania og gjorde Bjørnson til et kjent navn i byen.

I samme periode begynte han som teaterkritiker i Morgenbladet. Der ga han uttrykk for sine meninger i en av sine første nasjonale kamper, nemlig den mot danske skuespillere og dansk språk på Christiania Theater. Kampen kulminerte i 1856 med en berømt pipekonsert mot bruken av danske skuespillere. Kampen for det norske språket og norske skuespillere var typisk for den samme søken etter det nasjonale som han ga uttrykk for i Illustreret Folkeblad, tidsskriftet han grunnla samme år.

Bjørnsons forfatterdebut kom i 1857 med det historiske skuespillet Mellem Slagene, som er satt i borgerkrigstiden. Her viser Bjørnson sin interesse for Norges nasjonale røtter, men også for det moderne samfunnet. Forholdet mellom krigeren Halvard og hans kone Inga er preget av mannens fravær – et fravær som undertrykker kvinnens rolle i familien.

Den samme spenningen mellom fortid og nåtid er synlig i Bjørnsons berømte bondefortelling Synnøve Solbakken, også fra 1857, som balanserer en senromantisk fascinasjon for bondesamfunnet med en bevissthet om dets problemer: alkoholisme, skinnhellighet og ulykkelige ekteskap. Dannelses- og kjærlighetshistorien om bondegutten Torbjørn og Synnøve utfoldes i et miljø som er halvt idealisert og halvt realistisk skildret. Fortellingen er siden blitt en del av den norske litterære kanon og av den norske kulturarven generelt.

Bjørnson flyttet til Bergen i 1857, der han tok Ibsens plass som teatersjef ved Det Norske Theater, og der han ble fram til 1859. I Bergen fikk Bjørnson erfaring med teaterarbeid og satte opp sine og Ibsens skuespill. I tillegg satte han opp verker av Johann Wolfgang von Goethe og William Shakespeare samt av franske borgerlige dramatikere, noe som kom til å påvirke hans senere dramatiske produksjon. I samme periode skrev han også ferdig det historiske skuespillet Halte-Hulda fra 1858, andre bondefortellinger som Arne fra 1859 og En glad gut fra 1860 i tillegg til den første versjonen av nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet fra 1859. I 1858 ble han også kjent med Karoline Reimers som han forlovet og giftet seg med samme år.

Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet Kong Sverre fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne «et historisk galleri» av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om Sigurd Slembe fra 1862 og senere i fortellingen Kaptejn Mansana fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som Fra Monte Pincio, Brede Sejl over Nordsjø gaar og Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet Maria Stuart i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet De Nygifte fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et tiår senere.

I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen Fiskerjenten fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

1870-tallet: «En helt ny verden åbner sig»

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill De unges Forbund fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom de to, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte «problemer under debatt», gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen (Arnljot Gelline fra 1870 og Sigurd Jorsalfar fra 1872) og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet.

Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene Redaktøren og En fallit i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i Samfundets støtter fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte.

En fallit markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa. I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen Om at være i sandhed, der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet Kongen, som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen Magnhild, som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama Et Dukkehjem fra 1879.

I slutten av tiåret kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene Det ny system fra 1878 og Leonarda fra 1879.

1880-tallet: brudd med kristendommen

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte Salme II fra 1880, så i fortellingen Støv fra 1882 og i et av hans beste skuespill, Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags «positivistisk» tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i fem år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet En hanske, der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien Geografi og kærlighed fra 1885 i tillegg til romanene Det flager i byen og på havnen fra 1884 og På Guds veje fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære.

I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889 og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike i 1893–1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med Over ævne. Andet stykke fra 1895, Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp «over evne»-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk «over evne» ved å helbrede ved bønn, går sønnen Elias «over evne» ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som ifølge Bjørnson kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. Paul Lange og Tora Parsberg fra 1898 er et annet dramastykke med en politisk undertone, inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Jørgensen Richter i 1888 som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnenes i 1903 og slovakenes i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, som blant annet førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene Laboremus (1901), På Storhove (1902), Daglannet (1904) og Når den ny vin blomstrer (1909) i tillegg til romanen Mary (1906). Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900–1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt til slutten, da helsen gradvis svekket ham.

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17. mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870.

I 1909 ble han rammet av et slag, og han døde 26. april 1910 i Paris, 77 år gammel. Hans likferd og begravelse ble en nasjonal og internasjonal begivenhet. I to dager, fra 28. til 30. april, ble Bjørnsons båre fraktet med tog fra Paris til København. Her var det en stor markering, og et folkehav tok farvel med Bjørnson. Båren ble overført til panserskipet Norge.

Den 1. mai seilte Norge inn Kristianiafjorden. På Honnørbrygga ventet hele det offisielle Norge med Haakon 7 og statsminister Wollert Konow i spissen. Båren ble transportert med vogn til Trefoldighetskirken hvor minnegudstjenesten ble holdt. Bjørnson er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

Etter sin død sto Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere som på en eller annen måte måtte bli konfrontert med hans figur. Knut Hamsun var for eksempel kritisk til Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å måtte forholde seg til ham.

Interessen for Bjørnson sank gradvis i løpet av 1900-tallet. Det er mange grunner til dette, men minst to elementer spilte en stor rolle. For det første rakk ikke Bjørnson å oppleve de to verdenskrigene, som gjorde hans «positivistiske» tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som «nasjonalskald» en negativ effekt. Hans rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere, og han er blitt fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

I de siste to tiårene har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnson gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet, men viste også gjennom konferanser og arrangementer landet rundt at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge, og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt.