Stein Riverton - Jernvognen / Max Mauser - Rittet fra Olesko - 2i1

Stein Riverton - Jernvognen

Max Mauser - Rittet fra Olesko

vega 2015. 314 sider. hefta. 2 bøker i 1.

Jernvognen er en norsk kriminalroman første gang utgitt på Aschehoug forlag i 1909. Den er skrevet av Sven Elvestad under pseudonymet Stein Riverton.

I romanen opptrer Rivertons detektivhelt Asbjørn Krag på et sommerlig badested på en stor øy som ikke blir nærmere navngitt eller stedfestet (muligens tenkt å være et sted på Sørlandet, siden det er beskrevet som "her nede" i forhold til hovedstaden). På øya er det en slette der en tidligere eier av gården Gjærnes skal ha kjørt seg ihjel i en besynderlig «jernvogn» minst hundre år før handlingen i romanen utspiller seg. Alltid siden heter det seg at lyden av den spøkelsesaktige jernvognen kan høres ute på sletten hvis det skal skje noe uhyggelig på Gjærnes, eller hvis noen skal dø.

Etter at det har inntruffet et mord i området, kan romanens jeg-forteller gang på gang høre en underlig metallisk dur ute fra sletten etter mørkets frembrudd. Om morgenen er det imidlertid ingen spor å finne på veiene.

Jernvognen har en ambisiøs og elegant intrige. Ifølge professor Willy Dahl er den et fortellerteknisk mesterverk fordi det er en fullkommen balanse mellom elementene i den. Forfatteren makter å føre leseren fullstendig på villspor ved å la ting skje som heller ikke drapsmannen forstår og som skremmer og forvirrer ham.

Jernvognen er oversatt til sytten språk og er fortsatt en av de største internasjonale suksessene Norge har hatt innen sjangere

Rittet fra Olesko

Vi var nedbrutte, ferdige, vi var ikke soldater mere, vi var en bande somalle de andre, og bare nu og da glimtet det op i oss, - det forklarer detsom siden fulgte ... Desember 1918: Verdenskrigen går mot slutten. En flokk herjede,krigstrette soldater rir på spreng gjennom det brennende Europa,på flukt hjemover fra østfronten. Med seg bærer de et mystisk, blåttmadonnabilde - og en hemmelighet som forener dem til døden. Mange år senere dukker det samme madonnabildet opp i en villautenfor Oslo. De gamle frontkameratene trer frem fra skyggene for å gjøre krav på det. Men Den Blå Madonna har også sine hemmeligheter, og snart bryter dødelige krefter løs i Villa Hasselbakken ...

Jonas Lie (1899–1945) var en norsk jurist, politiembedsmann, forfatter og politiker for Nasjonal Samling (NS).

Som sønnesønn av forfatteren Jonas Lie har han tidvis blitt kalt Jonas Lie den yngre.[2][3] Han gjorde seg i mellomkrigstiden bemerket som en anerkjent kriminalforfatter og som politijurist som ledet aksjoner mot streikende arbeidere.

Under andre verdenskrig var han politiminister både blant Josef Terbovens kommissariske statsråder og i Vidkun Quislings andre regjering, hvor han ble kjent som representant for en tyskvennlig linje. Dette gjorde at han ble møtt med mistenksomhet og manglende tillit innen de NS-kretser som var nasjonalistisk innstilt og prøvde å være en motvekt mot det tyske styret, og ble særlig forhatt innen motstandskretser i Norge under andre verdenskrig. Han sto også bak Politiets særdomstol og stadfestet dommene mot nordmenn som ble dømt til døden under krigen. Han hadde to perioder som frontkjemper hvor han var offiser i Waffen-SS.

Jonas Lie var ikke bare sønn av forfatter Erik Møinichen Lie og sønnesønn av den berømte forfatteren Jonas Lie, ofte kalt «hjemmets dikter», men var selv en av mellomkrigstidens mest kjente kriminalforfattere

De to første bøkene utgav han under eget navn uten at noen av dem vakte særlig oppsikt: romanene Vestbaneguttene – ved en av dem (1924) og Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff (1925). Den første er en selvbiografisk, humoristisk guttebok som tar utgangspunkt i hans egen situasjon som pendler på strekningen Asker, Vestbanen og skolen som lå i Oslo, og beskriver en rekke rampestreker han utførte sammen med sine venner. Den andre er et bredere anlagt verk som viser klare likhetstrekk med Knut Hamsuns Victoria. Boken ble karakterisert som et mislykket forsøk på å gjøre forfatteren til en ny Hamsun.[15]

Allerede under polititjenesten i Bergen begynte han å skrive mer rendyrkede kriminalromaner – årsaken skal ha vært at han slet med gjeld.[16] De to første skal han ha skrevet fordi han satt og kjedet seg i Holmestrand. Politijuristen Jonas Lie gav i mellomkrigstiden ut til sammen fem kriminalromaner under pseudonymet Max Mauser, blant annet En hai følger båten (1939), som han skrev på båten over Atlanteren da han fulgte Lev Trotskij til Mexico.

Lie fortsatte å skrive krim også etter Max Mauser-bøkene: i årene 1938 og 1939 skrev han kriminalnoveller for A-magasinet hvor heltinnen var den vakre Barberina som ble framstilt som en hardkokt etterretningsagent og ingen honningfelle. Han utgav også politifaglige og politiske skrifter.

norsk krim