Marie Hamsun - "Under gullregnen"

Boken "Under gullregnen" av Marie Hamsun. Utgitt i 1959. 128 sider.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------------------

Marie Hamsun var en norsk forfatter og skuespiller, gift med forfatteren Knut Hamsun. Som forfatter var hun best kjent for selvbiografiene Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959), men hun skrev også barnebøker.

Marie Hamsun sonet landssvikdom etter andre verdenskrig og tok aldri avstand verken til sitt forhold til nazi-Tyskland eller medlemskapet i NS under krigen. Mange holdt henne ansvarlig for Knut Hamsuns ideologiske svik, men gjennom selvbiografiene gjenvant hun mye av sin tapte ære.

Anne Marie Andersen ble født 19. november 1881. Hun vokste opp i Elverum, som eldste barn i en søskenflokk på åtte. Hennes mor, lærerinnen Gjertrud Andersen fra Rindal, fødte til sammen ti barn, men to av søsknene døde som små.

Faren, Carl Andersen, drev landhandel i Elverum til Marie var seks–sju år gammel. Da gikk han konkurs som følge av nedgangstider i den lokale trelasthandelen. Familien måtte flytte flere ganger, men slo seg til slutt ned på en liten gård ved Glomma. Familien arbeidet hardt for å få økonomien på fote igjen, og de eldste barna hjalp til med å drive gården og gjete buskap på skogsseteren Nupen.

Marie Hamsun mente selv at hun tidlig lærte verdien av hardt arbeid, men hun ble også preget av det sosiale fallet og stigmaet ved å være «fallitt-unge». Følelsen av rotløshet og sosial underlegenhet fulgte henne også i voksenlivet.

I 1897 flyttet familien til Kristiania. De var nå gjeldfrie, og faren begynte med eiendomshandel i hovedstaden. Han solgte ofte familiens eget hus når anledningen bød seg, så også ungdomsårene ble omflakkende.

Carl Andersen mente alle barna burde få utdanning, og den skoleflinke Marie ble innrullert ved Ragna Nielsens middelskole. Hun var en av tre jenter som gikk videre til gymnas, og tok artium som privatist.

I stedet for å utdanne seg videre arbeidet Marie noen år som guvernante og lærerinne i bygdene omkring Kristiania. Familien trengte pengene. I 1901 ble hun sterkt berørt av en diktopplesning. Skuespilleren og teaterpioneren Dore Lavik leste, og Marie forelsket seg både i den 18 år eldre Lavik og i skuespillerkunsten.

Hennes religiøse foreldrene var lite begeistret for datterens romantiske relasjon med en separert teatermann, og de hadde lite til overs for skuespilleryrket. Etter et års ventetid ble Marie likevel tilknyttet Laviks omreisende teater, «Det norske skuespillerselskap». Her jobbet hun som sufflør, skuespiller og oversetter og høstet mange gode kritikker i lokalmediene langs norskekysten. Dette var første gang hun for alvor brøt med familiens, og særlig morens, forventninger.

Forholdet til Knut Hamsun

I 1907 fikk Marie engasjement ved Nationaltheatret der hun spilte mindre roller. Teatersjef Bjørn Bjørnson hadde lovet henne rollen som Elina i Knut Hamsuns stykke Ved rikets port, men oppsetningen lot vente på seg.

Våren 1908 kom Knut Hamsun til Kristiania for å feire utgivelsen av romanen Benoni, og Marie fikk anledning til å treffe ham. De gikk på Theatercafeen for å diskutere rollen og ble umiddelbart kjærester.

Forholdet til samboeren Lavik hadde skrantet en stund, men da han brått døde i juni 1908, ble Marie overveldet av skyldfølelse. Selv om de ikke formelt var gift, hadde Marie brukt etternavnet Lavik. Dette skapte komplikasjoner, siden samboerskap på denne tiden kunne straffes både med bøter og offentlig skam. Knut Hamsun, som selv lå i skilsmisseforhandlinger, nektet å trøste henne.

Relasjonen til Hamsun var nær og lidenskapelig, men fra første stund preget av sjalusi og turbulens. Aldersforskjellen var betydelig, 22 år. Knut Hamsun skrev riktignok skuespill, men han hadde lite respekt for skuespillere som han oppfattet som falske og overflatiske.

Hamsun hadde også utviklet en sterk motvilje mot moderniseringen av samfunnet, og kvinner med utdanning ble for den selvlærte forfatteren et symbol på det han oppfattet som en negativ samfunnsutvikling. Marie var både skuespiller og, etter tidens norm, velutdannet med sin gode artium. Hamsun forlangte at hun brøt med både teatret og vennene sine og heller nærmet seg idealet om bondejenta fra Østerdalen.

De giftet seg i juni 1909, og Marie forsøkte å jenke seg etter ektemannens krav. Knut tok henne med til ulike pensjonater der han kunne skrive, men Marie tålte dårlig å gå uvirksom og vente på at Knut skulle bli ferdig med dagens økt. Ekteskapet knaket derfor i sømmene flere ganger de første årene. Dette bedret seg da paret kjøpte gården Skogheim på Hamarøy i Nordland. Her fikk Marie det praktiske ansvaret for gården og fødte i perioden 1912–1916 tre av parets fire barn. Knut klarte imidlertid ikke å skrive på Skogheim og fortsatte å tilbringe tid på ulike pensjonater. I 1917 solgte han gården, og familien bosatte seg i Larvik, der yngstebarnet Cecilia ble født. I 1918 flyttet de videre til Nørholm, mellom Grimstad og Lillesand, der de ble boende.

Marie Hamsun er mest kjent for selvbiografiene Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959). Her skildrer hun samlivet med Knut Hamsun med åpenhet og humor, men legger ikke skjul på at forholdet kunne være vanskelig. Bøkene kom ut etter Knuts død, i en tid da Hamsun-navnet i stor grad var forbundet med nazisme. Anmelderne lot seg likevel begeistre, og særlig Regnbuen skrev seg inn som et «betydelig» tilskudd til norsk memoarlitteratur.

Hennes forfatterskap begynte i 1922 med diktsamlingen Smaadikte og skjøt fart med den neste boka som ble en suksess. Bygdebørn – hjemme og paa sæteren (1924) skildrer fire søsken i frittstående episoder gjennom et år. Miljøet på og rundt den oppdiktede gården Langerud er hentet fra hennes egen oppvekst på Langenga nord i Elverum, mens barnas typer og samspill er inspirert av hennes egne barn.

Bygdebarn-serien ble etter hvert utvidet med fire nye bøker: Bygdebarn om vinteren (1926), Bygdebarn – Ola i byen (1928), Bygdebarn – Ola og hans søsken (1932) og langt senere Bygdebarn – folk og fe på Langerud (1957).

De to første bøkene har sterkest preg av det selvopplevde, og gir et godt bilde av «gården i gamle dager». I bøkene fra 1928 og 1932 har de to eldste barna Ola og Ingrid forlatt gården og oppholder seg i byen som student og tjenestepike. Her gir Hamsun en sterkt verdiladet skildring av bylivet som en negativ kontrast til det gode livet på landet.

Marie syntes det var morsomt å skrive. Forfatterskapet var et fristed – en avveksling fra arbeidet med gården, barna og med å holde sin nevrotiske ektemann fornøyd.

Marie Hamsun erfarte dessuten at forfatterskapet ga henne en viss økonomisk frihet. Knut Hamsun kunne være gjerrig, og hun likte dårlig å be ham om penger til klær til seg og barna, eller for å bistå sin egen omfangsrike slekt. Bygdebarn-serien fikk en internasjonal leserskare, både i Norden og i Tyskland.

Marie betrodde imidlertid venninnen Cecilia Aagaard at hun hadde større ambisjoner enn barnebøker og små «ubetydelige vers». Men dette slo hun fra seg. I familien Hamsun fantes det allerede en romanforfatter. Selv om Knut oppfordret henne til å skrive både dikt og barnebøker, så ønsket han ikke konkurranse. Samlivet med Knut Hamsun hadde dessuten lært henne at stor kunst koster. Knut skrev med «sitt hjerteblod», og hun respekterte det store arbeidet og alvoret han la ned i sin kunst. Selv skrev hun for lett, mente hun.

Marie Hamsun og nazismen

Høsten 1936 stemte Marie Hamsun på Nasjonal Samling ved kommunevalget, som den første og eneste i Eide sogn. Hun sto ved sine politiske holdninger livet ut, selv om hun aldri diskuterte politikk i offentligheten etter krigen. Det nærmeste hun kommer er Under gullregnen, der hun blant annet omtaler sin tid som landssvikdømt (Regnbuen førte hun bare fram til 1936).

Mye tyder på at 1936 ble et politisk vendepunkt for henne. Hun reiste til Berlin vinteren 1936, for å pleie datteren Ellinor som hadde ødelagt bekkenet i en bilulykke. Ellinor var i byen for å studere til filmskuespiller og slet med spisevegring og en gryende alkoholisme. Marie skrev en serie artikler for Nationen. Her uttrykte hun sin sympati med tyskernes kamp for å reise seg fra fattigdom etter Versailles-freden i 1918. For NS-organet Fritt Folk skrev hun en begeistret omtale av et valgarrangement med Adolf Hitler.

Maries politiske verdensbilde var preget av relasjonene hennes. Gjennom kulturutvekslingsinstitusjonen Nordische Gesellschaft fikk Marie nære forbindelser til det kulturelle lederskapet i NSDAP. Hun traff blant andre propagandaminister Joseph Goebbels ved flere anledninger. Også gjennom barna hadde Hamsun-familien bånd til nazismen. Ellinor giftet seg i 1939 med den tyske filmregissøren Richard Schneider-Edenkoben, som brukte ingen ringere enn Hans Frank, da påtroppende generalguvernør for det tyskokkuperte Polen, som forlover. Tore Hamsun var familiens første NS-medlem, og Arild Hamsun var en periode krigskorrespondent på Østfronten.

Marie Hamsun var også preget av en ektemann som hatet England og forgudet Tyskland, og som leste verdenspolitikken i svart og hvitt. Knut Hamsun brøt med datteren Victoria fra sitt første ekteskap da Victoria giftet seg med en brite. I parets omgangskrets i Grimstad fantes også ledende lokale NS-ere, ikke minst Sjur Fuhr. Både Knut og Marie Hamsun trodde at Norge skulle få en privilegert rolle i et stor-germansk rike. Marie sluttet også opp om nazistenes tanker om barneoppdragelse, med obligatorisk samfunnstjeneste.

Under krigen var Marie Hamsun primært aktiv i Tyskland. På vegne av Nordische Gesellschaft reiste hun på flere lange opplesningsturneer i perioden 1939–1943. Her hilste hun tyskerne fra Knut Hamsun og leste både fra Knuts bøker og sine egne. Her fikk hun igjen brukt sitt skuespillertalent, og hun satte stor pris på å få «gjøre en innsats». I Norge brukte NS henne i propagandaøyemed, og hun meldte seg inn i partiet i 1940.

Landssvikdommen

Etter krigen satt Marie først i varetekt i Blødekjær ved Arendal. Samtidig brøt Knut kontakten med henne fordi han mente hun hadde utlevert ham til rettspsykiater Gabriel Langfeldt som undersøkte dikterens mentale helse. Det skulle gå nesten fem ensomme år før ekteparet så hverandre igjen. Marie sonet i underkant av et år på Bredtveit kvinnefengsel og ble nektet adgang til hjemmet sitt på Nørholm da hun slapp ut i 1948. Hun bodde hos sønnen Tore i Asker da Knut plutselig ombestemte seg og lot henne komme hjem våren 1951. Hun pleiet ham på Nørholm til han døde vinteren 1952. Marie ble værende på gården, der hun hjalp sønnen Arild med driften.

Med unntak av boklanseringene sine levde hun i hovedsak isolert fra samfunnet. Hun pleiet likevel omgang med en gruppe NS-dømte kvinner fra Haugesund som roste henne og sendte henne alt fra sukkerbiter til strikkegensere. Venninneflokken holdt også fast ved forestillingen om at NS-medlemmer var krigens virkelige ofre. Mye tyder på at Maries antisemittiske holdninger faktisk ble sterkere etter krigen. Før hun døde, betrodde hun datteren Cecilia at det hun angret på i livet, var at hun ikke hadde kjempet sterkere for å gi døtrene sine utdanning, og at hun selv ikke hadde brukt mer tid på å lære.