Tyskerbarnet som fant sin far

Boken "Tyskerbarnet som fant sin far" av Odd Haugstad. Utgitt i 2019. 144 sider. Signert av forfatteren.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

"Årets glad-historie i Fædrelandsvennen 2018 - nå i bokutgave. En sterkt gripende og dypt rørende historie om far og sønn som møtes for første gang etter å ha savnet hverandre et helt liv. Den unge marinesoldaten Kurt Müller mistet kontakten med sin store kjærlighet, Helga Nilsen, som var gravid med lille Odd langt nord i Norge under krigens siste dager. Kurt havnet etter krigen i DDR - noe som gjorde det umulig å komme til vesten. Der startet han et nytt liv og stiftet familie - men han glemte aldri Helga og barnet i magen som han ufrivillig ble adskilt fra i 1945."

---------------------------------------------------------------------------------------------

Krigsbarn er en betegnelse gjerne brukt om barn født i Norge under andre verdenskrig med norsk mor og tysk far; tidligere også kalt tyskerbarn. Under og like etter krigen ble det født mellom 10 000 og 12 000 barn med slik herkomst.

Rundt 8000 av de norske krigsbarna ble registrert av den nazistiske Lebensborn-organisasjonen, som opprettet ni hjem forskjellige steder i Sør- og Midt-Norge der norske kvinner som fikk barn med tyske soldater kunne få omsorg og hjelp under fødselen og tiden før og etter. Selv om 1089 krigsbarn ble født der, hadde majoriteten av norsk-tyske krigsbarn aldri opphold på Lebensborn-hjemmene. Rundt 250 barn med norske mødre og tyske fedre ble dessuten bortadoptert til Tyskland i løpet av krigsårene.

Etter krigen forsøkte norske myndigheter å bortadoptere opptil 9000 krigsbarn til nøytrale land eller til Australia, med begrunnelsen at barna ville få det bedre der som følge av de sterke anti-tyske holdningene i Norge etter krigen. Selv om dette framstøtet ikke resulterte i konkrete resultater, ble en del av barnas mødre fratatt barna, i de fleste tilfellene med tvang. De aktuelle barna ble deretter bortadoptert eller satt på institusjoner, hvor de ikke sjelden ble utsatt for overgrep og mishandling.

De fleste norsk-tyske krigsbarna vokste likevel opp hos sine mødre, og det er beregnet at i overkant av en tredjedel vokste opp hos sin enslige mor. Litt mindre enn en tredjedel vokste opp i «normale» familiekonstellasjoner med mor og far eller stefar, mens omtrent like mange var bortadoptert eller vokste opp hos pleieforeldre i morens familie, for eksempel barnas besteforeldre. Et fåtall barn vokste også opp hos sine fedre i Tyskland, mens et ukjent antall, trolig noen hundre, ble plassert på institusjon eller barnehjem.

I Norge oppstod det både under og etter krigen en generell negativ og fordomsfull holdning til disse barna, som ble kalt «tyskerunger». De fikk gjerne dårlig behandling i skolene, på barnehjemmene og i lokalsamfunnene. Mange krigsbarn har vært sterkt preget av sitt opphav og mangelen på kontakt med den ene eller begge av foreldrene i oppveksten.

I levekårsundersøkelser kommer krigsbarn generelt dårligere ut enn den øvrige norske befolkningen. Blant annet har de kortere levealder (overdødelighet på 40 prosent i perioden 1960–2002 i forhold til sine jevnaldrende), de har større sjanse for å være skilt (19 prosent sannsynlighet sammenliknet med 14 prosent blant deres jevnaldrende), dårligere helse og vesentlig større risiko for selvmord, lavere inntekts- og utdannelsesnivå, samt større sjanse for å være arbeidsledige eller uføretrygdede (28 prosent av krigsbarna var uføretrygdede sammenliknet med 24 prosent blant deres jevnaldrende). Mange krigsbarn tar likevel avstand fra det de mener er en for sterk elendighetsbeskrivelse, og viser til at de fleste norsk-tyske krigsbarn har hatt normale liv, med egne familier og helt vanlige jobber, utdanning og inntekt.

Norges Krigsbarnforbund ble stiftet i 1986 og arbeider blant annet med å oppspore ukjente tyske fedre. I 2002 gav Stortinget krigsbarna en unnskyldning og ba regjeringen utrede alternative erstatningsordninger for dem som ble påført særlige lidelser. To år senere fikk krigsbarna mulighet til å søke billighetserstatning fra norske myndigheter, selv om det skulle vise seg å være vanskelig for krigsbarna å få innvilget dette i praksis. Et gruppesøksmål om erstatning ble i 2007 dessuten avvist som foreldet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.