Margaret Atwood: "Alias Grace"

Margaret Atwood: "Alias Grace"

Aschehoug, 1997

Innbundet. Smussomslag.

Originalens tittel: "Alias Grace". Først utgitt i 1996.

*** Fra Wikipedia

Margaret Eleanor «Peggy» Atwood (født 18. november 1939 i Ottawa i Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist. Hun nevnes ofte som kandidat til Nobels litteraturpris. Atwood ble for 2017 tildelt de tyske bokhandlernes fredspris.

Margaret Atwoods foreldre møttes da Carl Edmund Atwood studerte entomologi og Margaret Dorothy Killam studerte for å bli nutrisjonist. Begge var fra Nova Scotia. De fikk tre barn: Harold Leslie i 1937, Margaret i 1939 og Ruth i 1951. I og med farens viktige arbeide for å trygge skogbruket, som styrket Canadas økonomi under andre verdenskrig, da han studerte insekter i nordlige Quebec, reiste familien til villmarken, der de to eldre søsknene vokste opp om somrene. Vintrene ble tilbragt i forskjellige byer. I denne periode ble bøker en av de få fritidssyslene. Søsknene begynte også å tegne egne serier, men hun lærte seg også å padle og svømme, og hun lærte seg å nyte villmarken. Hennes tilnavn var Peggy.

Atwood begynte på skolen i Toronto da hun var åtte år. Hennes store utfordring var ikke mobbing (trass i skildringen i romanen Cat's Eye), men møtet med jevnaldrende jenter som var mer snobbete og mindre vant med skogslivet. På grunn av vanene fra sin hjemmeskolering avanserte hun raskere i klassene. Men hun hadde arvet en et hjertefeil som gjorde at hun ofte var trett.

Det var i den perioden at hun bestemte seg for å bli forfatter, men ettersom foreldrene var forskere ville de at hun skulle lese videre og hun var forberedt på å ha et arbeide for å forsørge seg. Derfor studerte hun botanikk, zoologi og kjemi. Dessuten studerte hun ved University of Toronto, og tok bachelor i engelsk, samtidig som hun fortsatte å skrive – «tvangsmessig, dårlig, håpefullt». Professor Northrop Frye overbeviste Atwood om å studere videre ved Harvard-universitetet, snarere enn å bli i Canada.

I Harvard-tiden forlovet hun seg med poeten David Donnell, som hjalp med å utgi hennes første diktsamling, Double Persephone (1961), men forlovelsen ble brutt allerede året derpå. Hun studerte den tidlige nordamerikanske litteraturs utvikling. Hun var sammenlagt ved Harvard i fire år, med ett års pause, da hun arbeidet med markedsføring. De fire årene sluttet ikke men noen eksamen, men hun skrev og fikk flere dikt publisert.

Etter fem års forhold giftet hun seg i 1967 i Montréal med den amerikanske forfatteren Jim Polk. Selve bryllupet sies å ha lignet den komiske bryllupsscenen i Lady Oracle (1976).

I 1969 kom hennes første roman, The Edible Woman, som blant annet bygger på hennes periode med markedsføring. Den kom til i kjølvannet av den pris hun fikk for diktsamlingen The Circle Game (1966).

Polk var engasjert i et forlag, og Atwood arbeidet også der. Men hans arbeidsbyrde var så stor at paret gled fra hverandre, og Atwood innledet et forhold med forfatteren Graeme Gibson, som hun flyttet ut på landet med i 1973. Paret fikk i 1976 datteren Eleanor «Jess» Atwood Gibson, noe som fikk familien til å avslutte bondelivet. Paret var svært lykkelig.

Fra 1980-årene klarte Atwood å leve av sitt forfatterskap, og fikk internasjonal berømmelse. Utover det engasjerte hun seg for menneskerettigheter og i sosiale anliggender. Hun ble medlem i Amnesty International og var medgrunnlegger av den kanadiske gren av PEN. Hun engasjerte seg også for privatlivets fred i den digitale era.

I 1980-årene bodde Atwood en tid i Berlin, der hun skrev den dystopiske romanen The Handmaid's Tale i håp om at dystopien ikke skulle bli virkelighet. Boken ble film i 1990 og er senere blitt overført til blant annet opera (The Handmaid's Tale) og TV-serie (The Handmaid's Tale). Under Donald Trumps tid som USAs president har Atwoods forfatterskap og særlig The Handmaid's Tale fått ny oppmerksomhet.

Atwood fokuserer ofte på kvinners kår, som hun berører i flere litterære sjangere, science fiction, gotiske fortellinger eller spøkelseshistorier. Hun påpeker at hun ikke oppfant feminismen, men at den på den annen side ikke skapte henne. Hun skrev likevel om mange feministiske saker innen de ble åpent drøftet, som spiseforstyrrelser. De kvinnelige rollefigurene er ofte lidende, men ikke passive. I et intervju sa hun:

«Jeg begynte som en helt og holdent upolitisk forfatter, men begynte så å gjøre det alle romanforfattere og noen poeter gjør: jeg begynte å beskrive verden omkring meg.»

Et særlig kjent verk er The Edible Woman (1969), som er et tragikomisk oppgjør med forbrukersamfunnet, den feministiske dannelsesromanen Surfacing (1972) og den science fiction-lignende The Handmaid's Tale (1985) som handler om et fundamentalistisk samfunn der kvinnen lenkes til kjøkkenbenken og er anvist til å ta hånd om barna (noe hun ble inspirert til etter et besøk i Iran). Blant senere romaner kan nevnes den Bookerprisbelønnede The Blind Assassin (2000) og den dystopiske fremtidsvisjonen Oryx and Crake (2003).

Atwood har stor interesse for Canada, noe som merkes både når hun benytter dets miljø og atmosfære i det hun skriver, både innen fiksjon og annet. Hennes poesi kretser ofte rundt skillet mellom livet og kunsten, og mellom menneskelige og naturens skapelser. Forskere har beskrevet at dualiteten mellom livet og konsten har ført til at menneskene er isolerte fra hverandre og fra naturen. Bøker som Oryx and Crake og The year of the flood kretser rundt store økologiske katastrofer.

Hun knyttes til kanadisk nasjonalisme på 1960- og 1970-tallene.

I 2002 ble hennes forelesninger publisert under tittelen Negotiating with the Dead: A Writer on Writing. Hun har også skrevet om å skrive.

Blant Atwoods favorittforfattere er William Shakespeare. Ved Shakespeares 400-årsjubileum skrev Atwood en versjon av hans stykke Stormen. Hun har også uttrykt beundring for blant andre Karin Blixen og Doris Lessing, samt TV-serien Game of Thrones.

I 2014 gjennomførte Atwood et intervju med nobelpristakeren i litteratur, Alice Munro.

private boksamling. Overlevering kan avtales i Ås / Ski eller i Oslo sentrum. Ved postforsendelse betaler kjøper porto.

Atwood har publisert flere tekster på nettstedet Wattpad, innen de så gikk til publisering, som en måte å motta feedback fra sine lesere.

*** Fra min private samling. Overlevering kan avtales på Nøtterøy eller i Oslo sentrum (jeg er der av og til). Ved postforsendelse betaler kjøper porto.