Verdens religioner i tekst og bilder.

Boken "Verdens religioner i tekst og bilder. En oppdagelsesreise gjennom østlige og vestlige visdomstradisjoner." av Huston Smith. Utgitt i 1995. 255 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Religion er menneskers forhold til noe som de anser for å være hellig, absolutt, åndelig eller guddommelig. Det er vanskelig å gi én allmenngyldig definisjon på religion fordi religioner kan være veldig forskjellige og omfatte ulike religiøse forestillinger. En vanlig definisjon er at religion er troen på guddommelige eller overnaturlige vesener, som guder, engler, demoner eller hellige dyr. I tillegg preges religioner gjerne av at den troende mener å kunne kommunisere med slike overnaturlige vesener. Dette kan skje i form av bønn, offer eller andre rituelle handlinger.

Oftest omfatter en religion også myter, fortellinger og symboler. Myter og fortellinger formidler gjerne religionens syn på virkeligheten, mennesket, guder og eventuelle andre ånder og makter. Religiøse fortellinger kan også formidle retningslinjer for hvordan menneskene skal forholde seg til det overnaturlige og til hverandre. Religiøse ideer og fortellinger blir formidlet som del av en tradisjon, og religion er dermed et sosialt fenomen som er forankret i kultur og samfunn.

Innenfor de gamle religionene i Europa og Midtøsten, men også innenfor hinduismen, gir det guddommelige seg til kjenne gjennom mange ulike guder og gudinner, som alle har ulike oppgaver og roller. Innenfor de monoteistiske religionene anerkjennes kun den ene guden, og andre guder ses på som ikke-virkelige eller avguder.

Noen trekk er felles for mange religioner, for eksempel et sosialt fellesskap og rituelle handlinger. Disse trekkene kalles gjerne dimensjoner. Alle de ulike dimensjonene i en religion må tas med for at en beskrivelse av religionen skal være fullstendig.

De ulike dimensjonene vektlegges forskjellig i de ulike religionene. Noen religioner legger mest vekt på det sosiale fellesskapet og rituelle handlinger, mens andre legger mer vekt på den personlige troen. Ikke alle religioner har alle dimensjonene. Noen naturreligioner har for eksempel ikke hellige skrifter eller bygninger. I noen religioner, som for eksempel i buddhismen og jainismen, spiller guddommer en underordnet rolle.

Religionshistorikeren Ninian Smart har lansert en religionsmodell hvor han omtaler sju dimensjoner ved religion:

En rituell dimensjon: praksis og ritualer

En opplevelsesdimensjon: erfaringer og følelser

En mytisk dimensjon: fortellinger og myter

En læredimensjon: lære og filosofi

En etisk dimensjon: etikk og moral

En sosial dimensjon: samfunn og institusjon

En materiell dimensjon: bygninger, gjenstander og kunst

Smart utvidet senere sin religionsmodell med ytterligere to dimensjoner: En politisk og en økonomisk dimensjon.

Religion er altså for det første et menneskelig fellesskap, en sosial institusjon, for eksempel en kirke, sekt, stamme eller etnisk gruppe. Dette fellesskapet praktiserer et sett med rituelle handlinger og skikker. Den andre dimensjonen ved religion er tro og personlige følelser. Mennesket kan oppleve frykt, glede eller undring i møtet med det som oppfattes som hellig.

Den lutherske teologen Rudolf Otto er kjent for sitt forsøk på å forstå religionens «innerste vesen». Han beskrev religion som opplevelse av «det hellige», som noe «helt annet» enn den profane verden. Religionshistorikeren Mircea Eliade beskriver religion som det helliges tilsynekomst i en uendelig variasjon av fenomener, symboler og institusjoner. Verken spørsmålet om religionens opprinnelse eller spørsmålet om mennesket har et iboende «religiøst instinkt», som Eliade omtaler som «homo religiosus», kan gis noe endelig svar.

Fellesskapet er oftest basert på felles myter og fortellinger om overnaturlige vesener, guder eller hendelser. Disse er ofte skrevet ned i hellige bøker. De fleste religioner har også et fastlagt læremessig innhold, også disse redigert og nedskrevet i én eller flere hellige bøker. Det som faller utenfor denne rammen, regnes da gjerne som kjetteri eller som frafall. De aller fleste religioner har også utviklet en egen form av filosofi, etikk og moral. Hva som skal regnes som rett og galt, er gjerne fastlagt av de lærde.

En viktig dimensjon ved religionen er også dens rolle i samfunnet. I mange land, blant annet Norge, blir religiøse grupper inndelt i spesielle trossamfunn. Hvordan slike trossamfunn finansieres og organiseres blir da et viktig spørsmål. I tillegg har de fleste religioner reist spesielle byggverk for sine guder: templer, synagoger, kirker og moskéer. Innenfor svært mange religioner er også billedkunst, statuer og musikk en del av det religiøse uttrykket.

Gradering

Med utgangspunkt i utviklingslæren var det lenge vanlig å gradere religioner fra «primitive» til mer utviklet. Utviklingen gikk angivelig fra de «primitive» religionene, kjennetegnet av utstrakt bruk av magi og tro på ånder, «animisme», til troen på flere guder (polyteisme), og til slutt til religioner karakterisert ved tro på én gud (monoteisme). Slike graderinger svarer ikke til virkeligheten og kan ikke lenger forsvares faglig. Heller ikke tanken om en «uråpenbaring», en «urmonoteisme» som utgangspunkt for all religion, en tanke som særlig ble utviklet av katolske antropologer (Wilhelm Schmidt) tidlig på 1900-tallet, har latt seg opprettholde.

Religioner som hevder å være gyldig for alle mennesker, uavhengig av tid, sted, kjønn, rase eller yrke, kalles universalreligioner. I de siste tusen årene har det eksistert tre vidt utbredte universalreligioner (verdensreligioner). Den eldste er buddhismen, som oppstod i India, men som i snart tusen år har hatt sitt tyngdepunkt i Sør-, Sørøst-, Sentral- og Øst-Asia. Siden begynnelsen av 1900-tallet har buddhismen, spesielt i sin tibetanske form, vunnet mange tilhengere også i Vesten.

Størst utbredelse har kristendommen, som dominerer i Europa og Nord- og Sør-Amerika, men som også har mange tilhengere i Afrika sør for Sahara samt i Egypt og Etiopia, og i deler av Asia (India, Korea, Filippinene). Den yngste verdensreligionen, islam, dominerer i Midtøsten, Nord-Afrika og Vest-Asia (Iran, Afghanistan, Pakistan), men også i flere andre asiatiske land (Bangladesh, Indonesia, Malaysia). Dessuten er islam på fremmarsj i Afrika også sør for Sahara og er (hovedsakelig som en følge av innvandring) representert med mange millioner tilhengere i Vesten.

Hinduismen er ingen universalreligion i streng forstand, siden den hovedsakelig er utbredt i India og Nepal, men flertallet av Indias befolkning er hinduer. Tallmessig har derfor hinduismen større tilslutning enn for eksempel buddhismen. For Vesten har hinduismen fått betydning gjennom kunst, filosofi og meditasjonsbevegelser.

Mange religioner er begrenset til en etnisk, politisk eller kulturell gruppe, for eksempel norrøn, egyptisk og gresk religion, samt jødedom. Disse kalles gjerne etniske religioner. Konfutsianismen, taoismen og shinto er også slike religioner. Mange folkegrupper i Afrika og Asia har holdt fast ved sine tradisjonelle etniske religioner til tross for at universalreligionene, især kristendommen og islam, har drevet misjon i disse områdene i lang tid.

Religioner som oppstår med bakgrunn i en eller flere etablerte religioner i tider med dyptgripende endringer i samfunnsforholdene eller omfattende kontakt mellom ulike kulturer, og som gjerne er grunnlagt av én person (en «stifter»), kalles «nye religioner». Både kristendommen og islam var i utgangspunktet «nye religioner». Eksempler på nye religioner i vår tid er bahá'í, utsprunget av islam, og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, utsprunget av kristendommen. Andre religioner har oppstått i møtet mellom etniske religioner og en universalreligion. Eksempler på dette er tenrikyo i Japan samt nye religiøse bevegelser i Brasil, for eksempel umbanda, der afrikanske og kristne elementer blandes.

Vestlig nyreligiøsitet er bare til en viss grad organisert i form av egne religioner eller trossamfunn. Mye aktivitet finner sted innenfor løsere organisatoriske rammer. Nyreligiøst tankegods formidles for eksempel gjennom media som bøker, blader og internett, eller i uformelle grupper og gjennom knutepunkter som terapisentra og alternativmesser. Det er vanlig å oppsøke mange ulike kilder og miljøer parallelt. Det er en utbredt tendens til synkretisme innenfor nyreligiøsiteten; det vil si at man kombinerer elementer fra ulike religiøse tradisjoner. Mye av nyreligiøsiteten har dermed et individualistisk preg.