Oslo bys historie (5 bind) & Krigens Dagbok (5 bind) - gies bort mot henting

"Oslo bys historie" i 5 bind.

"Krigens dagbok" av Otto Ruge i 5 bind.

NB: MÅ HENTES PÅ ADRESSE I HALDEN!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Otto Ruge var en norsk hæroffiser av generalløytnants grad, som ved invasjonen av Norge i april 1940 ble utnevnt til kommanderende general, dernest som forsvarssjef. Ruge ledet den militære motstanden mot de tyske invasjonsstyrkene til kapitulasjonen 10. juni 1940, hvorpå han gikk i tysk krigsfangenskap, først i Norge, deretter i Tyskland, til andre verdenskrigs slutt i mai 1945.

Ruge var en markant militær leder som var med på å forme det norske forsvaret i mellomkrigstida, og som under krigen for mange ble et symbol på kampen mot okkupasjonen. I de kritiske ukene fra april til juni 1940 var han som militær leder og rådgiver tett på kongen, kronprinsen og regjeringen, med betydelig innflytelse over de vurderingene som ble gjort og valgene som ble tatt. Etter krigen ble han for en kort periode forsvarssjef, men valgte å gå av etter uenighet med den nye politiske ledelsen.

Ruge gikk på Kristiania katedralskole, og tok examen artium som privatist i 1899, hvorpå han tok Krigsskolen i 1902 og ble offiser. Deretter gikk han på Den militære høyskole fra 1905, og tok generalstabseksamen i 1915.

Han hadde en rekke stillinger ved feltavdelinger og sentrale staber, blant annet som kompanisjef i 1. Akershusiske brigade og bataljonssjef ved Rogaland infanteriregiment, samt som stabssjef ved 1. og 3. brigade. Ruge var anerkjent som en dyktig pedagog, og tjenestegjorde som instruktør ved Infanteriets skyteskole i årene 1922–1930, og underviste i strategi og krigshistorie ved Den militære høyskole i 1929–1933.

Ruge tjenestegjorde i mange år i Generalstaben, og var dens sjef i 1933–1938. I 1938–1940 var han generalinspektør for Infanteriet.

Ruge ble oberst i 1933 og generalmajor i 1940. 15. juli 1945 ble han forfremmet til generalløytnant, som da var den høyeste graden i Forsvaret, og beskikket som forsvarssjef. Etter kort tid søkte han avskjed, og fratrådte stillingen 1. januar 1946. Årsaken var uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge om strategiske retningsvalg for gjenoppbyggingen av Forsvaret etter krigen.

Ruge var i mellomkrigstida toneangivende i debatten om utformingen og oppbyggingen av det norske forsvaret, både i det offentlige ordskiftet og som stabsoffiser. Han var således sekretær for militærkomiteen som i 1933 la fram den nye forsvarsordningen, og hadde som sådan betydelig innflytelse over den nye ordningen som medførte store endringer av Forsvarets struktur. Ruge deltok også i arbeidet med Forsvarskommisjonen av 1920 og forsvarsordningen av 1927; så vel som i arbeidet med luftforsvarsutredningen i 1937.

I sin tilnærming til utformingen av en moderne norsk forsvarsstruktur tok Ruge utgangspunkt i analyser av den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon i Europa, og Norges strategiske stilling. Det siste innebar etter hans vurdering at stormaktene hadde interesse av kontroll med norskekysten, noe som gjorde Norge militært utsatt. Da Ruge som sjef for Generalstaben i 1937 planla fellesøvelse for Hæren og Marinen, la han en mulig tysk invasjon til grunn.

Ut fra strategiske vurderinger og økonomiske begrensninger la Ruge opp til å redusere Hæren til fordel for en styrking av Sjøforsvaret, og til en oppbygging av et luftforsvar. Ruges oppfatning var at det ikke hadde noen hensikt å presentere et forsvarsopplegg for politiske myndigheter som disse ikke ønsket – og ikke var villige til å finansiere. Her, og allerede gjennom den fagmilitære debatten på 1920-tallet, skilte Ruge seg fra den andre av de to store hærførerne under kampen mot invasjonsstyrkene våren 1940, generalmajor Carl Gustav Fleischer. Fleischer mente at den potensielle trusselen må være dimensjonerende for hvilket forsvar landet må ha, og avviste Ruges tilnærming. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig var Ruge tilhenger av et sterkt nasjonalt nøytralitetsvern, som Fleischer ledet i Nord-Norge.

Ved det tyske angrepet i 1940 ble Ruge fra 10. april kommanderende general, hvoretter han 18. mai ble sjef for det nyopprettede Forsvarets overkommando, og forsvarssjef. Han var på vei tilbake til Oslo fra Stockholm 9. april, og fulgte så etter kongen og regjeringen til Hamar og Elverum, via Terningmoen.

Ruge tok til orde for å yte militær motstand mot invasjonsstyrkene. Da kong Haakon avviste det tyske kravet om norsk overgivelse, ble kommanderende general Kristian Laake bedt om å søke avskjed. Han ble så, 10. april, etterfulgt av Ruge, som 18. mai ble utnevnt som forsvarssjef og sjef for Forsvarets overkommando.

Forsvarssjef Ruge meddelte Forsvarets avdelinger at det tyske angrepet skulle slås tilbake med alle midler, og utstedte et taktisk direktiv for oppholdende strid. Han ledet selv den norske motstanden under felttoget i Sør-Norge. Ruge var selv til stede ved fronten, blant annet under trefningene ved Midtskogen og Nybergsund. Ruge var – som militær rådgiver i kraft av forsvarssjef – hele tiden tett på konge og regjering; sto i tett kontakt med styrkene som kjempet i østlandsområdet, så vel som de allierte britiske styrkene som ble satt inn i Sør-Norge. Ruge var imidlertid skuffet over den britiske støtten, som militært sett viste seg lite verdt.

I Nord-Norge ble de norske styrkene ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Etter at kampene i Sør-Norge måtte oppgis i mai 1940, evakuerte Ruge, sammen med kongen, kronprinsen og regjeringsmedlemmer til Troms. 5. mai etablerte han Hærens overkommando i Målselv, der også kongen og kronprinsen tok tilhold.

Ved Norges kapitulasjon 10. juni 1940, valgte Ruge å bli igjen i Norge og gå i tysk krigsfangenskap, mens kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia. Ruge nektet å gi sitt æresord på at han ikke på ny ville bære våpen mot okkupantene.

Ruge satt som tysk krigsfange under hele krigen. Generalen var oppsatt på å bli anerkjent som krigsfange, og å fastholde at det fortsatt rådde krigstilstand mellom Norge og Tyskland.

Etter først å ha blitt internert på Müller hotell i Trondheim, ble han overført til Grini utenfor Oslo, der han satt som eneste fange. 9. oktober 1940 besluttet Adolf Hitler personlig at Ruge skulle overføres til Tyskland. 15. oktober ble Ruge fløyet til Dresden, hvorfra han ble transportert til Königstein festning. I det som offisielt ble betegnet som Offizierslager (Oflag) IVR, ble han sittende sammen med franske og polske offiserer til desember 1943. Da ble han forflyttet til i Polen; først til Thorn-leiren (Stalag XXA) i dagens Torún; så i juli 1944 til Schildberg (Oflag XXIC) ved dagens Ostrzeszów. Her var det også andre norske fanger, og Ruge ble valgt til tillitsmann for disse.

Som følge av de sovjetiske styrkenes framrykking vinteren 1944–1945, ble Ruge og de andre norske fangene evakuert fra Polen, og transportert til Luckenwalde-leiren utenfor Berlin. Her ble Ruge valgt til alliert leirsjef i påvente av at leiren skulle bli frigjort, hvilket den ble 22. april 1945 da sovjetiske styrker inntok den.

Ruge ble så brakt til hovedkvarteret til den sovjetiske feltmarskalk Ivan Konjev, og derfra til Moskva. Her forhandlet han fram en avtale som medførte at de norske fangene kunne hentes hjem fra den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland via Danmark, og ikke over Murmansk, som først var besluttet. Selv kom Ruge hjem til Oslo 3. juni, fra Moskva via Stockholm, og kunne delta i forberedelsene til å motta kong Haakon 7. juni.

Otto Ruge ble gjeninnsatt som forsvarssjef med generalløytnants rang 15. juli. Han var også forespurt om å bli ny forsvarsminister. Tiden som forsvarssjef etter krigen ble kort, idet Ruge tok avskjed allerede 1. januar 1946. Det framkom snart at motsetninger mellom ham som forsvarssjef og Jens Christian Hauge som ny forsvarsminister var årsaken til avskjeden. Etter Ruges mening måtte det så raskt som mulig etableres et beredskapsforsvar basert på tre måneders førstegangstjeneste og 45 dagers repetisjonsøvelser for årsklassene 1940–1945. På denne måten ville man i 1949 ha tilstrekkelig personell til å fylle oppsetningene. Denne linjen møtte motstand hos Jens Christian Hauge. Hauge ønsket ikke å gi krigsårsklassene ordinær førstegangstjeneste, men i stedet skrive dem ut til heimevern, noe som ville gjøre det langt mer tidkrevende å reetablere Hæren. Hauge valgte denne linjen fordi han trengte godt utdannede soldater til den norske Tysklandsbrigaden som regjeringen hadde forpliktet seg til under krigen. Ruges opplegg ville ikke gjøre det mulig å sende en norsk kontingent. Hauge vant frem med sitt syn, og Ruge trakk seg i protest.

Ruge engasjerte seg i samfunnsdebatten etter krigen, herunder i spørsmålet om oppgjøret med de som hadde støttet okkupasjonsmakten. Ruge tilhørte den såkalte silkefronten, som mente at man i landssvikoppgjøret ikke burde være for harde overfor dem som ikke direkte hadde begått landsforræderi. Som uttrykk for takknemlighet overfor Sovjetunionens ofre og deltakelse på alliert side under krigen, var Ruge blant grunnleggerne av Sambandet Norge-Sovjetunionen i 1945.

Etter fratreden som forsvarssjef i 1946, stilte Forsvaret en æresbolig til disposisjon for Ruge ved Høytorp fort i Mysen, der han levde til sin død i 1961. Her vervet han seg også som frivillig i Heimevernet, med korporals grad, og deltok i øvelser.

Ruge skrev flere militære avhandlinger, og redigerte Krigens dagbok: Annen verdenskrig i tekst og billeder (tre bind, 1946–1948).

Flere statuer av general Ruge er reist etter krigen; mest framtredende på Akershus festning, og flere gater er oppkalt etter ham.

- - - - - - - - - - -

I Bjørvika, ved Alnas (Loelvas) utløp innerst i Oslofjorden, var det siden jernalderens store jordrydninger vokst frem en markedsplass. Snorre Sturlason forteller at Harald Hardråde «lot reise kaupstad øst i Oslo». P. A. Munch tidfestet denne begivenheten til 1048. Senere forskning, blant annet arkeologiske utgravninger, har påvist at det har vært bymessig bebyggelse fra ca. år 1000.

Oslo fortsatte å være strandsted og markedsplass for de rike jordbruksbygdene i det nåværende Groruddalen. Kong Harald lot bygge Mariakirken på et nes nede ved sjøen. Ruinene av denne finnes inne på jernbaneområdet på Loenga; landet har hevet seg betydelig i tiden som har gått.

Under Olav Kyrre (1067–1093) ble Oslo bispesete og religiøst sentrum for Østlandet. St. Hallvard ble byens skytshelgen. I 1147 ble Hovedøya kloster anlagt. Kirkene og klostrene ble store jordeiere og fikk stor betydning for den økonomiske utviklingen, særlig før svartedauden. Utgravninger har avdekket gamle veier, gater og grunnmurer flere meter under dagens gatenivå. Man antar at det på det meste bodde 3000–4000 mennesker i det gamle Oslo (nåværende Gamlebyen).

Middelalderens Oslo nådde sitt høydepunkt under Håkon 5 (1299–1319), som startet byggingen av Akershus festning. Han var den første av kongene som bodde permanent i byen, noe som førte til at Oslo senere er blitt regnet som hovedstad fra hans tid. På slutten av 1200-tallet slo hanseatiske kjøpmenn fra Rostock seg ned i Oslo og fikk stor innflytelse. Svartedauden kom til Oslo i 1349, og byen stagnerte i likhet med andre byer i Europa. Kirkens inntekter fra jordeiendommene gikk sterkt tilbake. Rostockerne fikk stadig større makt og dominerte handelen med utlandet inntil begynnelsen av 1500-tallet.

Med sine trehus og smale gater var Oslo sterkt utsatt for brann, og gjennom århundrene var det flere store branner som la større eller mindre deler av byen i aske. Også etter at oppgangstidene var begynt på 1500-tallet var det nye ødeleggende branner, men hver gang ble byen gjenoppbygd.

Etter brannen i 1624, som varte i tre dager, bestemte Christian 4. at det gamle Oslo ikke skulle gjenoppbygges. Han anla et gatenett i Akershagen inntil Akershus slott, og påla Oslos borgere å flytte sin virksomhet til Christiania. Det nye Christiania strakte seg fra sjøen (den gang ved nåværende Dronningens gate) vestover til Pipervika, der sjøen gikk inn til nåværende Stortingsgata. Grensen mot nord fulgte stort sett nåværende Karl Johans gate. Bare motvillig bygde de gamle osloborgerne sine hus i de nye kvartalene, og byutviklingen gikk langsomt de første 100 årene. Utenfor byporten, på Vaterland og Grønland over mot det gamle Oslo, vokste det opp en uregulert bebyggelse av lav standard, bebodd særlig av løsarbeidere i trelasthandelen.

På 1700-tallet, etter den store nordiske krig, ble det ny fart på byens økonomiske vekst i kjølvannet av skipsfart og oppblomstring av trelasthandelen. Gunstige konjunkturer og økende pengeøkonomi førte til fremvekst av et handelspatriarkat. Gradvis endret byen seg fra en militær- og embetsmannsby til en handelsby.

På 1800-tallet vokste flere statsinstitusjoner frem og understreket byens rolle som hovedstad. De store handelsfamiliene led store tap etter napoleonskrigene, og først ved midten av hundreåret kom næringslivet på fote igjen. Fra 1840-årene foregikk det stor utbygging av industri, ikke minst rundt Akerselva. Kulturelt ble Christiania også etter hvert landets kraftsentrum.

Ekspansjonen gjorde det nødvendig med flere byutvidelser på 1800-tallet. Flere representative bygg ble reist i denne perioden, blant annet Slottet (1825–1848), Børsen (1826–1828), Basarhallene (1840–1859), Universitetet (1841–1854) og stortingsbygningen (1861–1866). Etter en sterk byutvikling i 1880- og 1890-årene med en omfangsrik boligbygging, kom et sammenbrudd i 1899. Dette gav ringvirkninger til andre deler av næringslivet.

Nedgangen ble ikke langvarig, og utover på 1900-tallet tok kommunen flere store initiativ for byutvikling (blant annet Ullevål Hageby og Torshov). Bebyggelsen i Pipervika ble sanert, men byggingen av Rådhuset og den øvrige nye bebyggelsen i Vika tok lang tid. Etter at Oslo ble slått sammen med Aker 1948, fikk byen mangedoblet sitt areal, og de store drabantbyene ble utbygd fra 1950-årene. Fra 1960-årene har store deler av byen endret karakter, med sterk utbygging av veinettet, nye T-baner, sanering av gamle boligområder og bygging av høyhus.

I 1990-årene og på 2000-tallet har det igjen vært økt oppmerksomhet rundt utbyggingen av byens sentrale områder, ikke minst områdene ved Oslos sjøside (Bjørvika–Filipstad).

Oslo har hatt en parlamentarisk styringsform siden 1986. Det betyr at kommunen har et byråd – som er utøvende myndighet tilsvarende regjeringen nasjonalt, og et bystyre – som tilsvarende Stortinget. Byrådet blir valgt av bystyret og er avhengig av bystyrets støtte for å bli sittende. Byrådslederen tilsvarer statsministerens rolle i regjeringen.

Bystyret ledes av en ordfører, som velges av og blant bystyrets medlemmer på bystyrets konstituerende møte. Ordførervervet, som i andre kommuner, er det sentrale politiske tillitsvervet, men er i større grad enn tidligere tillagt representative oppgaver og har mindre reell makt.

Dagens Oslo oppstod ved en kommunesammenslåing med det omkringliggende Aker i 1948.