Hanas koffert

Boken "Hanas koffert" av Karen Levine. Utgitt i 2010. 104 sider.

Selges for 60,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------------------------------------------

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

I denne boka kan du lese om hvordan Fumiko Ishioka, lederen på et japansk holocaustsenter jaktet på historien bak Hanas koffert, som er utstilt i senteret. Du får høre om hvordan den jødiske jenta Hana vokste opp og hadde en normal barndom i en landsby i Tsjekkoslovakia, og om hvordan familiens liv forandret seg da de tyske troppene okkuperte landet i 1939. I 1941 blir Hanas mor sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbruck, og seinere samme år blir faren hentet av Gestapo. I 1942 blir Hana og broren George sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere blir de sendt videre til Auschwitz. George er den eneste fra familien som overlever, og Fumikos jakt på Hanas historie fører henne til Canada, hvor George slo seg ned etter krigen.

Omtale fra forlaget:

Boken som har fengslet en hel verden om jakten på en jødisk pikes historie.

En rørende historie fra virkeligheten om en ung, tsjekkisk jente og hva som skjedde med henne og familien da landet ble okkupert av tyskerne i 1939. Samtidig er det en fortelling om hvordan et japansk holocaustsenter greier å nøste opp historien 60 år etter, ut ifra en koffert fra Auschwitz, påskrevet Hana Brady 16. mai 1931, sammen med ordet "Waisenkind", tysk for forforeldreløs. Boken går rett i hjertet på lesere over hele verden. Den er solgt til mer enn 50 land i over 1,5 millioner eksemplarer og har vunnet flere enn 50 priser.Gyldendal markerer krigsminneåret 2010 med et bredt utvalg nye bøker om krigen for de som er unge i dag: Den nye, norske faktaboken Historier om krigen av Harald Skjønsberg, den prisbelønte, internasjonale bestselgeren Hanas koffert, faktaboken Anne Frank av Ann Kramer og de gripende romanene Så og En gang skrevet av Morris Gleitzman.

- - - - - -

Holocaust er en betegnelse på nazistenes folkemord på jødene før og under andre verdenskrig. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept. Jødene selv bruker ofte betegnelsen shoah eller shoa.

Veien fram til det som ble folkemordet på jødene var en gradvis prosess. Fra Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i januar 1933 til utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ble jødene diskriminert juridisk, økonomisk og sosialt, og forholdene de levde under ble gradvis forverret. Mange ble også drept eller grovt mishandlet.

I 1939 bodde det knappe ti millioner jøder i Europa. Seks år senere var om lag seksti prosent av dem drept. Halvparten var polske jøder. I løpet av andre halvdel av 1941 iverksatte tyskerne det de omtalte som den endelige løsningen, hvor målet var systematisk å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning. Det vanligste dødsstedet var dødsleirene, men svært mange døde også i gettoer og i massehenrettelser under tyskernes frammarsj på Østfronten. De ble myrdet fordi de ikke hadde noen plass i det nazistiske verdensbildet.

Eksperimenter med gassing i Auschwitz begynte vinteren 1941. I løpet av 1942 ble kapasiteten på denne avlivningsmåten så effektiv at tyskerne kunne deportere store deler av den jødiske befolkningen til tilintetgjørelsesleirene. Gradvis ble gettoene i øst tømt, og det som har blitt omtalt som den industrialiserte delen av folkemordet tok til. Først ble de arbeidsuføre, som barn, syke og eldre transportert og drept ved ankomst, i det nazistene betegnet som seleksjonen. Deretter fulgte andre grupper, og i 1944 var den siste gettoen avviklet.

I tillegg til å tømme gettoene, og dermed på sikt få det Lebensraum som tyskerne ønsket seg, var en viktig grunn til deportasjonene behovet for arbeidskraft i konsentrasjonsleirene. De forsynte den tyske krigsindustrien med gratis arbeidere, og jøder og andre ble ansett som nyttige fram til de stupte som en kombinasjon av dårlig ernæring, sykdom og overanstrengelse. Andre ble utsatt for grusomme kvasimedisinske eksperimenter eller måtte jobbe for leirledelsen. Alle ble fysisk og psykisk fornedret på det groveste.

I øst ble konsentrasjonen av jøder i gettoer ansett som en nødvendig praktisk forutsetning for deportasjonene til dødsleirene. I vest bodde det langt færre jøder, og fasen hvor jødene ble konsentrert for så å bli deportert var kortere og mer avhengig av hva slags regime okkupasjonsmakten hadde innført.

Mens en systematisk deportasjon av de tyske jødene hadde tatt til allerede høsten 1941, var 1942 året hvor også en svært stor andel av den vesteuropeiske jødiske befolkningen ble sendt til dødsleirene. Blant annet ble belgiske, franske, norske og nederlandske jøder deportert.

Deportasjonene fortsatte de to påfølgende årene, selv når det begynte å bli klart at tyskerne kom til å tape krigen. I de siste månedene før freden i 1945 ble jøder og andre som fortsatt levde, tvunget ut på lange marsjer fra en leir til en annen fordi tyskerne ønsket å rydde leirene i Polen før den sovjetiske hæren kom fram til disse. De allerede utmattede og utmagrede fangene ble drevet fram under ekstrem brutalitet fra fangevokternes side, og det er beregnet at så mange som en kvart million jøder og ikke-jøder døde underveis. Norske Julius Paltiel var en av få som overlevde.