Blaafarveværket - bergverk, mennesker og miljø. Av Kai Hunstadbråten

Innbundet. Utgitt 1997. 151 sider. Illustrert.

Se bilder for beskrivelse av tilstand og innhold.

Kan hentes eller sendes. Frakt kr 73 for Norgespakke inntil 5 kg med sporing. Jeg samsender ved kjøp av flere bøker. For å se mine andre annonser, trykk på navnet mitt.

Om blaafarveværket fra wikipedia:

Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri. Blaafarveværket var Norges største bergverk og også Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet og er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.[1]

Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814.[2] Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør, og deres eierperiode 1822–1848 er kjent som verkets storhetstid.[3] Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. I 1830-årene var Blaafarveværket blitt Norges største bergverk og verdens største koboltprodusent. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer. Wegner innførte også nye tanker om velferdsordninger for de ansatte, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området. I 1839 bygget Blaafarveværket Norges første jernbane, som fraktet malmen ut av fjellet.

Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarge til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836. Wegner var gift med kvinnesakspionéren Henriette Wegner, som i flere tiår arbeidet for hjemløse og vanskeligstilte kvinner i Christiania. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken ble flyttet fra Blaafarveværket i 1837.

Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.

Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger.

Blaafarveværket, industriområdet ved Haugsfossen og gruvene, er valgt ut som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse