100 facts about pandas

Boken "100 facts about pandas" av David & Claudia O'Doherty og Mike Ahern. Utgitt i 2009. Heftet. Humor, meget tvilsomme fakta!

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------

Panda er et pattedyr i bjørnefamilien. Selv om den er et rovpattedyr består kosten 99 prosent av bambus. Kina har opprettet mange reservater for arten som er blitt et symbol for bevaringsbiologi.

En voksen panda kan bli opptil 1,5 meter lang og veier 100–150 kilo. Hannene er noe større enn hunnene. Kroppsfasongen ligner andre bjørners. Pandaen har en tykk, ullaktig pels. Pelsen er hvit bortsett fra på ørene, rundt øynene og på ben og skuldre der den er sort. Pelsen på den 10–15 centimeter lange halen er hvit.

Pandaen har kraftige kjever og kjevemuskulatur tilpasset å tygge fiberrik bambus. Det er også de brede og flate jekslene. Pandaen er kjent for sin 'tommel' som den bruker til å holde fast og bearbeide bambus. Dette er ikke egentlig en finger, men en forstørret del av håndleddet og kalles derfor en pseudotommel.

Pandaen tilhører ordenen rovpattedyr, men er nesten utelukkende tilpasset en diett av blad og unge skudd av bambus. Omtrent én prosent av dietten kan inneholde andre planter og pipeharer og gnagere som pandaen fanger. Bambus er svært lite næringsrikt med høyt innhold av cellulose og lignin og lavt innhold av proteiner. Dette er svært tungt fordøyelig og pandaen må daglig spise 12–38 kilo for å dekke behovet for næring. Den kan bruke opptil 14 timer av døgnet på å spise.

Fordøyelsesapparatet ligner mer på et rovdyrs (karnivor) enn en planteeters (herbivor) og bare en liten andel av bambusen blir tatt opp som næring. Resten kommer ufordøyd ut igjen og en panda kan derfor bæsje mer enn 100 ganger i løpet av et døgn. Nyere forskning har vist at pandaens tarmbakterier spiller en avgjørende rolle for fordøyelsen av bambusfiber og dermed pandabjørnens evne til å leve av plantekost.

For å overleve på den skrinne kosten har pandaen en veldig lite energikrevende livsstil, nesten som dovendyr. Den tykke pelsen hindrer varmetap. Dyrene beveger seg sakte og har nedsatt stoffskifte (metabolisme). De sitter ofte og spiser med bakbena rett fram. Til tross for den langsomme stilen er pandaen god til både å klatre og å svømme.

Pandaen lever alene. Selv om leveområdene til flere individer kan overlappe, møtes de sjelden. Det er blitt påvist at pandaer kan vandre mellom ulike områder etter hvor den mest næringsrike bambusen er å finne i ulike årstider. Pandaen har svært god luktesans og markerer leveområdene med duft. De markerer med urin og ved å klore i eller gni seg mot trær. Dette brukes som kommunikasjon mellom dyrene som bor innen et område. De kan også kommunisere med lyder.

Pandaens paringstid er fra mars til mai. I løpet av denne tiden kan hannene oppsøke og befrukte flere hunner etter hverandre. Hunnene kan også pare seg med flere hanner. Drektighetstiden er tre til fem måneder. Pandahunnene føder unger i hi som de finner i steinhuler eller under trær. De nyfødte ungene, vanligvis én eller to, er veldig små (90–140 gram) og blinde. De er helt hjelpeløse til de klarer å krabbe selv ved omtrent tre måneders alder.

En hunn klarer bare å oppfostre én unge per kull så hvis det fødes to dør den ene. Hiene ligger ofte nær vannkilder slik at moren kan gå ut og drikke uten å forlate ungen lenge om gangen. Pandaen blir kjønnsmoden i en alder av 5–6 år. Pandahunnen får normalt et nytt kull hvert andre eller tredje år. Ungen følger moren til hun blir drektig på nytt. Ville pandaer kan leve i omtrent 20 år.

Det finnes ikke rovdyr som tar voksne pandaer, men ungene kan bli spist av gullsjakaler, snøleoparder, charsamår og rovfugler.

Panda finnes nå i de kinesiske provinsene Sichuan, Shaanxi og Gansu. Den er utryddet i provinsene Hunan og Hubei i Kina, samt i Myanmar og nordlige Vietnam.

De gjenværende bestandene finnes i bambusskog i fjellområder som ligger mellom 1200 og 4100 meter over havet. Pandaen levde tidligere også i lavlandet, men der finnes det ikke lenger egnede skogkledte områder. Leveområdet til pandaen er veldig oppstykket (fragmentert) etter århundrer med menneskelig virksomhet som har ført til habitatreduksjon og -ødeleggelse.

På tross av navnet er ikke arten rødpanda nært beslektet med pandaen i bjørnefamilien, men er den eneste gjenlevende arten i en egen familie av rovpattedyr.

Panda var tidligere ansett som Sterkt truet, men har hatt status som Sårbar på rødlisten til Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) siden 2016.

Det finnes i dag mellom 500 og 1000 viltlevende, voksne pandaer. Antallet er økende etter en iherdig innsats for å bevare arten siden begynnelsen av 1980-tallet. Pandaen er blitt brukt som logo for Verdens Villmarksfond (WWF) helt siden organisasjonens stiftelse i 1961. Arten er blitt et ikon for bevaringsbiologi.

En viktig del av bevaringsprogrammet har vært å ivareta områder med bambusskog og å sørge for kontakt mellom delbestander. Det er i dag 33 delbestander hvorav 18 består av mindre enn ti individer. Kinesiske myndigheter har opprettet mange (67) beskyttede reservater for pandaen. I noen tilfeller ble bosetninger med mennesker flyttet i forbindelse med opprettelse av disse reservatene, som har bidratt positivt til generell bevaring av biologisk mangfold.

Som en del av bevaringsprogrammet har det også blitt forsket mye på pandaens levevis for å forstå mest mulig om hvordan arten kan overleve og for å beregne bestandsstørrelsen.

Habitatreduksjon og habitatødeleggelse som skyldes menneskelig aktivitet er fortsatt den største trusselen mot pandaens videre overlevelse. Det er antatt at klimaendringer vil føre til at bambusskogen minker i omfang i de kommende årene, og at pandabestanden derfor vil reduseres ytterligere.

Sykdomsfremkallende organismer (patogener) og parasitter er også en trussel, særlig i områder der pandaen kommer i kontakt med husdyr.

Kina startet et avlsprogram for pandaer allerede i 1955, men det var først i 1963 at den første ungen, med navn Ming Ming, ble født i en dyrehage i Beijing. Pandahunnen er kun fruktbar et par dager i året og det har vært meget utfordrende å få arten til å formere seg i fangenskap. Dyrene har liten interesse for å pare seg med hverandre og kunstig befruktning benyttes derfor ofte. Det fantes i 2019 omtrent 600 pandabjørner i fangenskap i verden. Målet med avlsprogrammet er å hjelpe arten med å overleve, men det er problematisk å sette ut dyr født i fangenskap i naturen. Bevaring av intakte leveområder har derfor trolig større betydning for pandaens fremtid.