Ole Reistad. The spirit of little Norway.

Boken "Ole Reistad. The spirit of little Norway." av Edvard Omholt-Jensen. Utgitt i 1986. 228 sider.

Selges for 125,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------

Ole Imerslun Reistad var en norsk flyoffiser og idrettsmann. Han var sjef for Little Norway, den norske treningsleiren for flygere i Canada under andre verdenskrig. Utover treningen sørget Reistad også for at Little Norway fikk flere millioner kroner i donasjoner fra blant andre norskamerikanere i USA. Reistad ble oberst i 1945 og sjef for Luftkommando Nord etter andre verdenskrig.

Han var også en kjent idrettsmann og idrettsleder. Reistad ble norgesmester i femkamp 1922 og var leder av skipatruljen som vant det militære patruljeløp under de olympiske vinterleker i 1928 (demonstrasjonsøvelse).

Etter examen artium på Aars og Voss’ skole i 1917 og Krigsskolen gjennomgikk Reistad Hærens Flyveskole i årene 1922–1923. Deretter fortsatte han på den franske militære flyskolen, der han fikk sitt sertifikat i 1926. Så fulgte britisk flyskole 1932. Etter noen år som instruktør for militære flyelever i perioden 1929–1935 var han testpilot for Hærens Flyvemaskinfabrikk på Kjeller og fra 1935 førstelærer ved Hærens Flyveskole, der han ble kaptein i 1937. Han nedla et stort arbeid i Norsk Aeroklubb som formann og primus motor i en årrekke.

Da andre verdenskrig nådde Norge i 1940, var Ole Reistad sjef for Speidervingen på Kjeller. Han fikk da overført vingens Fokkere til Nord-Norge, hvor han ble sjef for flystyrkene under general Otto Ruge, som var kommanderende general over de norske styrkene. Fra Nord-Norge flyktet han via Moskva, Sibir og Japan til Canada. Der meldte han seg for den norske sjefen ved Little Norway, Flyvåpenets nyopprettede treningsleir i Toronto, major Bjarne Øen, og ble straks beordret til å overta kommandoen. Reistad var en dynamisk og motiverende leder som sveiset hele personellet sammen til et team med ett mål. «The Spirit of Little Norway» skulle komme til å få stor betydning for både utefronten og hjemmefronten.

Reistad forstod betydningen av publisitet. Gjennom flyoppvisninger, parader, foredragsvirksomhet og filmer satte han – godt hjulpet av E. Omholt-Jensen – Norges krigsinnsats på kartet. Ved innsamlingsaksjoner blant norsk- og svenskamerikanere ble det samlet inn flere millioner kroner til treningsleiren. Sammen med den norske forretningsmannen Georg Unger Vetlesen inngikk han samarbeid med Time Inc.s filmprodusent Louis de Rochemont, og resultatet ble filmen Norway in Revolt. Den ble sett over hele den vestlige verden, også i hemmelige forestillinger i det okkuperte Norge. Ved premieren lot Reistad fem av sine Douglas-bombere fly over Washington, D.C., selv om flyging over hovedstaden egentlig var forbudt.

Ikke alle utefrontens ledere var like begeistret for Reistads form, og mot slutten av 1944 lyktes det hans motstandere å sette ham ut av spill. De store pengegavene som strømmet til Toronto, ble satt inn på en egen konto og bestyrt av en komité. Regnskapssjefen ble mistenkt for å ha underslått midler, og Forsvarsdepartementet forlangte hånd om alle innsamlede penger. Blant Reistads motstandere var det folk i sentrale posisjoner, og da det ble satt ut rykter om at Reistad ville prøve å ta makten i Norge etter frigjøringen, ble han gitt en ubetydelig stilling i Storbritannia. At ryktene var fullstendig grunnløse, er helt på det rene. Aksjonene mot Reistad skapte uhygge og harme så vel i de militære avdelingene i Storbritannia som blant hjemmestyrkene.

Etter frigjøringen ble Reistad beordret til Bardufoss som sjef for Luftkommando Nord, lengst mulig bort fra hovedstaden. Med seg til Bardufoss hadde han en major, en fenrik og en skomaker. Nær 500 ungdommer fra hele landet kom til stasjonen, og Reistad organiserte dem i seks kompanier, hvert ledet av en frigitt fange fra konsentrasjonsleiren i Målselv. Uniformene var tyske med norske merker på. I området var det tusenvis av frigitte jugoslaviske og russiske krigsfanger, og bataljonen hadde nok å gjøre, men klarte likevel – i den såkalte «krigen på Bardufoss» – å hindre at britene ødela det kanonmaterialet Lapplandsarmeen hadde brakt med seg til Indre Troms.

Ole Reistad døde i 1949 bare 51 år gammel av en svulst på hjernen. En bauta over Reistad ble reist på Bardufoss i 1958. Reistadløpet er et årlig langløp i langrenn, som går fra Setermoen til Bardufoss.

Også som idrettsutøver gjorde Ole Reistad seg bemerket, og han fikk Egebergs ærespris i 1922. Som 18-åring hoppet han i Holmenkollen, i 1922 ble han norgesmester i femkamp og i 1928 var han flaggbærer for den norske troppen under åpningsseremonien for vinter-OL i St. Moritz. Reistad ledet det norske laget til seier i demonstrasjonsgrenen militært patruljeløp. Patruljen lå bak den finske da han kommanderte «Samling i bånn, gutter!» – vel nede av bratthenget var de først. 44 år gammel vant han overlegent den militære 30-kilometeren i Toronto.