ERLING ENGER - «Sommerlandskap fra Enebakk» oljemaleri •

Erling Enger Fåberg 1899 - Oslo 1990

«Sommerlandskap fra Enebakk» olje på plate.

Motivmål: 38 x 46 cm. (Rammemål: 49 x 57 cm)

Signert nede til høyre: E E

• Kan sendes som "Fiks ferdig".

• GRATIS levering i Osloregionen/Østlandsområdet.

• Se andre annonserte kunstverk, klikk på «Trine Tangen» eller «Vurderinger».

• Maleri og rammen i god stand.

Erling Enger har sin bakgrunn i Enebakks bonde- og skogsmiljø. Malerkunsten var lenge en hobby; han utdannet seg som forstmann og fikk seg egen gård i 1924. I noen år arbeidet han i skogen, og han nærmet seg 30 år før han i 1928 flyttet til Oslo for å studere ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. I 1930 kom han endelig inn ved Statens Kunstakademi hvor Axel Revold ble hans lærer. Året etter debuterte han som tegner på Høstutstillingen.

E. viste i 30-årene et våkent blikk for det nye som foregikk innen den ekspresjonistiske tradisjon, og var i mange år sterkt opptatt av eksperimentering med teknikk og materiale. Som for så mange av akademikameratene ble den tyske utstilling i Kunstnernes Hus i 1932 en kraftig vekker, særlig var det ekspresjonistenes primitive uttrykkskraft og deres frihet i anvendelsen av fargen som inspirerte. På utstillingen "11 unge malere" i Kunstnerforbundet i 1933, en utstilling som markerte et brudd med Revold-skolens fransk-norske estetikk, deltok E. med noen landskapsmalerier hvor motivet var drastisk forenklet og koloritten var presset opp i intensitet. Kort etter utstillingen foretok E. sammen med Gert Jynge og Sigurd Winge en studiereise til Hamburg og Berlin, og kom bl.a. i kontakt med Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff. På Høstutstillingen i 1933 deltok E. med det store Berlin, et bilde med motiv fra Alexanderplatz hvor kunstneren i et fritt ekspresjonistisk formspråk tolket den opprevne stemning i rikshovedstaden kort etter Hitlers maktovertagelse. Mer påtagelig er innflytelsen fra de tyske ekspresjonister, kanskje særlig Schmidt-Rottluff, i Badende gutter (1933), hvor figurene er gitt i en kontant, huggende rytme og de kraftige, lite innsmigrende fargene er satt på det sugende lerret i unyanserte felter.

Høsten 1934 finner man et markant omslag i E.s produksjon: Den primitive ekspresjonistiske malemåte ble forlatt til fordel for et forfinet lyrisk, mer abstrakt uttrykksform. I 1933 hadde Rolf Nesch bosatt seg i Norge, og E. hørte med til de av våre malere som raskt nyttiggjorde seg hans erfaringer fra Hamburgs Sezession-miljø. E. begynte å arbeide med "pulvermaleri", en metode formidlet av Winge, hvor tørt fargepulver ble drysset ned på en klebende malegrunn. Teknikken gav rom for kun en begrenset fargeskala, og den tillot ikke i særlig grad detaljeringsarbeide. På utstillingen i Kunstnernes Hus i 1935 (sammen med Bjarne Engebret, Olav Strømme, Jynge og Winge) var E. representert med 20 raffinerte pulvermalerier; det var enkle figurkomposisjoner, gårdsinteriører, blomstermotiver og skogbilder. De fleste arbeidene var holdt i en tørr, dempet koloritt, noe som sammen med den ru overflaten kunne få en til å tenke på muralmaleri.

Pulvermetoden vanskeliggjorde presis fargeavsetning; den koloristiske helhetsvirkning ble anslått i diffuse fargefelter og komposisjonen ble deretter presisert ved enkle konturtegninger som ble risset ned i pigmentmassen (Låveinteriør, 1935; Landskap, 1935). Stundom oppstod en viss kontrapunktisk effekt idet konturtegningen ble forskjøvet i forhold til de bakenforliggende fargeplan. I enkelte arbeider har E. forsøkt å stramme opp komposisjonen ved å "tegne" opp motivet med hyssing på lerretet før fargepulveret ble drysset på (trolig inspirert av Neschs bruk av kobbertråd innen metallgrafikken); dermed oppstod en cloisonné-lignende virkning (Folkefest, 1935). Andre pulverarbeider ble bearbeidet med oljemaling etter fiksering (Gård, 1935).

E. oppgav raskt pulvermaleriet. Han hadde vanskelig for å få solgt sine arbeider, og var fram til 1939 henvist til å arbeide som tegnelærer (Berg skole, Oslo). I siste halvdel av 30-årene var han dessuten en del plaget av sykdom og hans produksjon var minimal. I helfigurportrettet av sønnen Per (1937) er den presist karakteriserende konturtegningen hovedsaken; den asketiske, dempede koloritten lever sitt eget liv løsrevet fra modellen, men understøtter tegningen som et raffinert synkopert akkompagnement.

Etter noen år preget av motgang og tvil begynte E. igjen å gjøre seg bemerket på enkelte kollektivutstillinger omkring 1940, og i 1942 fikk han sitt avgjørende gjennombrudd med en liten separatutstilling i Galleri Per i Oslo. Det var en "ny" og mer umiddelbart tilgjengelig kunstner publikum her ble konfrontert med; bildene røpet et ukomplisert og direkte forhold til omverdenen. Med humor og samkjensle var det de nære og kjente ting kunstneren fordypet seg i: Enebakks natur og folkeliv var den rike motivkilden han øste av og som han senere stadig skulle vende tilbake til. Selv om det kan hevdes at E. var blitt mer "naturalistisk" i sitt formspråk, finner vi også i hans modne produksjon stilistiske trekk som bestemt peker tilbake på 30-årenes eksperimentering. Man ser dette f.eks. i fargens ru, litt tørre stofflighet, noe som gir hans malerier en egen djerv og rustikk skjønnhet, og i den karakteristiske kontureringsteknikk han ofte benytter seg av i 40-årene. E.s spesielle motivverden var nok tilstede i hans tidligere produksjon, om enn forkledd i modernistiske gevanter.

Sentralt i E.s produksjon fra 40-årene står figurkomposisjonene, frodige folkelivsskildringer fra det flate Østlandet. Ved siden av kunstnerens familie er det først og fremst Enebakks folk og fe som benyttes som modeller. Med sin uforlignelige karakteriseringsevne kan han stundom drive sine modeller nesten ut i karikaturen, og han er ikke redd for å krydre fremstillingen med ett eller annet pussig, litterært poeng. Som regel stilles modellene opp i fremste plan, - som om de skulle fotograferes. Det hellige dyr (1943) samles småbrukerfamilien på det snødekte tunet med hesten som det dyrebare midtpunkt. I Vekstring svinger lua (1940) bukker unggutten keitet for den kondisjonerte fruen, mens verken bonden eller hesten verdiger henne et blikk. Gårdsgutten (1941) står monumental og hengslete i sin blå busserull mot rød låvevegg, og med pipa dinglende mellom to gule hestetenner. Det er som om hesten og bonden, kua og budeia, hunden og jegeren har fått sterke fellestrekk etter mangeårig samliv. Stemningsinnholdet skifter fra det nesten patetiske i Slutt på dagen (1940) med skogsarbeideren som tungt sleper seg hjemover etter dagens slit, via den undrende, mystiske spenning det er når Det kommer folk til gårds i skumringen, til den ertende ironi over tafattheten i stuene når gårdkona har etterlatt Fire karer alene hjemme (1943). Et hovedverk fra denne tiden er det monumentale Gammel gård (1943), et bilde kunstneren også har kalt Middelalder og Slekten: Den tradisjonsrike gården ligger badet i kveldssol. Tre slitne arbeidskarer går duknakket i gåsegang over tunet, mens budeia er på vei til fjøset. Som representant for historien lar kunstneren et gjenferd, Ragnhild Jølsens halvt gjennomsiktige skikkelse, sveve forbi, og den vesle, velfødde odelsgutten som poserer kalvbent i forgrunnen representerer fremtiden. Dagliglivet på gården er her tilforlatelig tolket med humor og inderlig samhørighet, og fremfor alt med en ydmykhet man ikke finner så altfor ofte blant tidens mange heroiserte fremstillinger av norsk arbeidsliv.

Ofte henter E. sine motiver fra familiekretsen, særlig bruker hans sine barn, Per og Babben, som modeller. Med bredde og festivitas maler han så hele Familien (1948), kunstneren selv er her tilstede som et påbegynt selvportrett på staffeliet. I Alvorlig arbeidende ung kunstner (1943) og Romantikeren (1944) ironiserer han over sin egen rolle som kunstner.

E. ble i 40-årene utropt til humoristen i norsk kunst. Hans humor har den alvorlige bakgrunn at han er glad i livet og de menneskene han skildrer, han er for overbærende og forstående til å utlevere modellene til latteren. Men først og fremst er han en kresen artist som aldri lar bildets litterære innhold dominere på bekostning av den maleriske holdning.

Også i sine rene landskapsbilder konsentrerer E. seg om Enebakk, det småkuperte terreng hvor skog og dyrket mark veksler i rolig rytme. Med usvikelig sikkerhet finner han maleriske ekvivalenter for grå granlegger, nypløyde jorder og skogbunnens kvist og kvas.

Fra siste halvdel av 40-årene stammer en rekke mer fantasipregede komposisjoner hvor kunstneren tar opp livets komedie under en mer allmenn synsvinkel (Vi slår oss løs, 1945; Hilsende mann, 1946). En reise til Middelhavet i 1947 gav oppslaget til frodige bilder som Gibraltar, Rytterstatue, Spansk los og Oksespann, Portugal. Han gjør narr av Turisten (1947), og fremstiller Guidens stemme (1948) som en svulmende, ekkel ballong mellom ruinparkens klassiske fragmenter. Koloritten er på denne tiden kraftigere og mer lysende, og billedflaten gjennomarbeides stundom i glitrende fasetter. Dette ser man f.eks. i fremstillingen av mannen med værhanen, maskene og det falske smil i Mange hensyn å ta (1948).

Omkring 1950 vender E. tilbake til sine tilforlatelige, østnorske folketyper (Dame med hunder, 1949/50; Lite kjekk, du Martinus, 1950), men fra nå av er det fremfor alt landskapet han konsentrerer seg om. Fremdeles er bildene, helst skoginteriører og udramatiske utsyn over jorder og åskammer, som regel murt opp i tett, litt tørr oljefarge. Naturelementene samles til selvfølgelige billedmessige enheter, og selv om motivet nok kan abstraheres i ornamental eller dekorativ retning, holder han fast ved den opprinnelige naturopplevelse og søker å gi den så fortettet og konsis formulering som mulig (Skoglandskap, Enebakk, 1951; Den blå elv, 1953). Helst velger han sine motiver om vinteren, med snødekte jorder og hogstflater mot mørk skog, eller om høsten etter at løvet er falt. Bildene er som regel malt med sollyset.

Ved siden av Enebakk henter E. sine motiver fra Italia (1951–52), fra Gudbrandsdalen og Rørostraktene.

Som tegner (særlig tusj) kan han med få streker vise strukturen i et landskap og karakteriserer dyrenes bevegelser.

E.s forhold til motivet blir stadig mer direkte. Gjennom de siste par-tre årtier har han i stadig sterkere grad konsentrert seg om akvarellen, og har her funnet en teknikk som fullt ut overensstemmer med hans vare registreringsevne. Naturstudiene er forbløffende enkle og liketille, ledig og selvfølgelig malt, men samtidig fast bygd opp. Med intuitiv sikkerhet fanger han landskapets atmosfære under døgnets og årstidenes rolige veksling. I et intervju i Dagbladet 11.12.1976 sier kunstneren: "Er uttrykket riktig skal du kunne fornemme både lukt og smak og lys og temperatur. Og årstid, selvsagt. Det skal kunne registreres med alle sanser." Disse konsentrerte "værnotater" nærmer seg ofte miniatyrens format, men er likevel monumentale i sin enkelhet. Også innen oljemaleriet merkes i de senere år en tendens mot en luftigere og friere, mer "impresjonistisk", malemåte hvor kunstneren ofte lar lerretet stå ubemalt i flekker ut mot bildets ytterkanter.

I katalogen til Samling Halvdan Hafsten har E. treffende karakterisert sin holdning til maleriet: "Jeg liker ikke å være bundet av faste oppgaver, men maler helst etter inspirasjon. Finner jeg motiv som fengsler meg gjelder det å feste det i erindringen ofte ved hjelp av en skisse, som enten bearbeides helt, eller danner grunnlag for en senere komposisjon. å forene natur- eller portrett-inntrykk med de billedmessige krav til linjerytme, farveharmoni og fordeling på billedflaten skaper alltid problemer for meg. I bildene forsøker jeg å fange inn det vesentlige ved motivet, å få frem den organiske sammenheng både innen et landskap og innbyrdes mellom figurer og omgivelser, helst med ornamental enkelhet, og la beskrivelser og komposisjonelle hensyn for øvrig utgjøre akkompagnementet."

Familierelasjoner

Sønn av

Peder Enger, gårdbruker (1874 - 1946)

Marie Skarseth (f. 1877)

Gift med

1927 med Aud Stockflet (f. 1900)

Utdannelse

Landbruksskolen, Ås 1921–24

Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1928

Statens Kunstakademi, Oslo under Reidar Revold 1930–32

Stipender, reiser og utenlandsopphold

Stipend fra overskuddet av Munchutstilling i Sverige 1947

Thomas Fearnleys stipend 1952

Ulrik Hendriksens stipend 1969

Studiereise til Tyskland 1933

Nederland, Tyskland, Paris 1937

Middelhavet (Portugal, Gibraltar, Italia) 1947

Paris 1949

England 1949 og -51

Italia 1951–52

Hellas 1966 (sammen med Reidar Aulie)

Stillinger, medlemskap og verv

Stemmerett Bildende Kunstneres Styre

Medlem av Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1962–64

medlem av Juryen for Offisielle Kunstutstillinger, oppnevnt av Bildende Kunstneres Styre, Statens Kunstakademi, Nasjonalgalleriets råd og stemmeberettigede malere, billedhuggere og tegnere/grafikere 1964 og -66

Offentlige arbeider

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

Norges Landbrukshøgskoles aula, Ås

M/S Braemar og M/S Blenheim

Scenebilder for Nationaltheatret: Arthur Omre: Linedansere (1946) og Henrik Ibsen: De unges forbund (1950)

Nasjonalgalleriet

Lillehammer Bys malerisamling

Drammens Faste Galleri

Riksgalleriet

Oslo kommunes kunstsamlinger

Moss Faste Galleri

Rolf Stenersens Samling, Oslo

Bergen Billedgalleri

Trøndelag Kunstgalleri (tidligere Trondheim Kunstforening)

Samling Halvdan Hafsten

Statens Museum for Kunst, København

Konstmuseum Göteborg

Moderna museum Stockholm

Reykjavik museum

Norges Bank

Selskapet Kunst på Arbeidsplassen

Illustrasjonsarbeider

O. Skogen: Villmarksvers, Oslo 1946

S. Evensmo: Sagbladet, Julehelg 1947, s. 18–20

Muntre glimt fra det skjulte Norge, Julehelg 1948, s. 32–34

R. Jølsen: Bare en liten stein, Julehelg 1951 s. 10–15 (ill.)

T. Vesaas: Elgens bras, Julehelg 1953, s. 20–25

A. Dørumsgard: Skytilen går, Stavanger 1956

Rikt er et folk som har skogen - En antologi, Foreningen for norsk bokkunst, 1966

Utstillinger

Kollektivutstillinger

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1931

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1933-1934

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1940

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1945-1946

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1949-1950

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1952-1953

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1957-1960

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1962

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1966

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1969

Statens årlige Kunstutstilling, Oslo, 1972

Kunstnerforbundet, Oslo, 1931

Kunstnerforbundet, Oslo, 1933

Vi kan, Oslo, 1938

Nasjonalgalleriets retrospektive utstilling over norsk kunst, 1940

Kunstnerforbundet, Oslo, 1945

Göteborg, 1945

Kunstnernes Hus, Oslo, 1946

Ung Norsk Kunst, København, 1946

Nordisk Kunstforbunds utstillinger, Oslo, 1947

Nordisk utstilling, Stockholm, 1946-1947

Den Officielle Norske Kunstudstilling, København, 1947

Nordisk utstilling, Reykjavik, 1948

Nordisk utstilling, København, 1949

Nordisk utstilling, Helsinki, 1950

Honderd Jaar Noorse Schilderkunst, Haag, 1950

Un Siècle de peinture Norvégienne, Palais des Beaux-Arts, Brussel, 1950

Norsk Nutidskonst, Stockholm, 1951

Norsk utstilling i Rio de Janeiro, 1952

Nordisk utstilling, Bergen, 1953

Hin Opinbera Norska Listsýning, Reykjavik, 1954

Arte Nordica Contemporana, 1955

Norsk nutidskonst, Helsinki, 1956

The Arts of Norway, Florida, 1957

Norsk Nutidskonst, Sverige, 1958

Nordisk utstilling, Odense, 1959

Norwegian Painting and Sculpture, Jerusalem, 1959

Sept Peintres Norvégiens Contemporains, Paris, 1963-1964

150 Jahre Norwegische Malerei, Kunsthalle, Kiel, 1964

Norwegian Art Today, Coventry, 1970

Dette betyr noe i Norge, Stockholm, 1970

36 norske kunstnere, Århus, 1971

30-årsmodernistene, Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelse, 1972-1973

Norwegische Malerei der Gegenwart, Kiel, 1974

Separatutstillinger

Kunstnernes Hus, Oslo, 1935

Trondheim Kunstforening, 1935

Gall. Per, Oslo, 1942

God Konst, Göteborg, 1945

Kunstnernes Hus, Oslo, 1948

Koloristerne, København, 1949

Bergens Kunstforening, 1948

Elverum Kunstforening, 1950

Gall. Per, Oslo, 1952

Bergen Billedgalleri, 1954

Permanenten, Oslo, 1960

Gall. Moderne Kunst, Oslo, 1961

Riksgalleriet, 1962

Gall. Per, Oslo, 1965

Trondheim Kunstforening, 1966

Bergen Billedgalleri, 1966

Nasjonalgalleriet, 1967

Nasjonalgalleriet, 1969

Gall. Strømmen, Trondheim, 1970

Trondheim Kunstforening, 1976

Gall. F 15, Moss, 1976

Oslo Kunstforening, 1977

Lillehammer Bys malerisamling, 1978

Prins Eugens Waldemarsudde, Sverige, 1978

Gall. Oddvar Olsen, Drammen, 1979

Gall. Buttekvern, Brumunddal, 1979

Gall. Homansbyen, Oslo, 1980

Portretter

Modellert av Dyre Vaa (bronse, 1948)

Ragnhild Butenschøn (bronse, 1974), (begge i E.s eie)

Litteratur

Gauguin, Pola, Erling Enger, Kunsten idag, Oslo, 1947-1948, hefte 4, s. 3-9

Stenstadvold, H., Norge som malerne ser det, Oslo, 1947, s. 12, pl. 30, 93, 109

Stenstadvold, H., Norsk malerkunst i norsk samfunn, Oslo, u.å. s. 173, 177-79

Revold, R., Erling Enger, Kunst og Kultur, 1948, s. 129-36

Østby, L., Malerkunst, Vår tids kunst og diktning i Skandinavia, Oslo, 1948, s. 79, 80 (ill.)

Østby, L., Ung norsk malerkunst, Oslo, 1949, s. 115, 195, 216, 218–22, 223–224, 251, 256, 260, 264, 265, 266 (ill.)

Revold, R., Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, Oslo, 1953, bd. 2, s. 268-72 (ill.)

Moe, O.H., Erling Enger, Ord och Bild, Stockholm, 1954, s. 129-36 (ill.)

Moe, O.H., Foran fire Enger-bilder, Julehelg, Oslo, 1955, s. 11-14 (ill.)

Hvem er hvem?, Oslo, 1955-1979

Illustrert Norsk Kunstnerleksikon, Oslo, 1956

Østby, L., Norsk tegnekunst i Nasjonalgalleriet, Oslo, 1963, s. XXX-XXXI, pl. 102

Askeland, J., Freskoepoken, Oslo, 1965, s. 219, 238

Malmanger, M., Norsk kunst i dag, Oslo, 1967, s. 31–33, 117, 122-23 (ill.)

Askeland, J., Erling Engers akvareller i norsk landskapskunst, Kunsten idag, Oslo, 1967, hefte 4, s. 4-21

Gran, H., Møte med en maler, Erling Enger 70 år, Kunst og Kultur, 1969, s. 65-88

Kunst og Kultur register 1910-67, Oslo, 1971, s. 78, 194

Johnsrud, E.H., Den ene av Engerkara, F 15 Kontakt, 1976, nr. 10, s. 32

Østby, L., Norges kunsthistorie, Oslo, 1977, s. 222-23, pl. 110-111

Askeland, J., Erling Enger, Alvorlig arbeidende kunstner, Kunst, Oslo, 1978, hefte 2, s. 1-11

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Oslo, 1979, bd. 3

Bonytt, 1941, hefte 6 s. 22

Bonytt, 1946, s. 73, 103, 105, 200, 201

Bonytt, 1949, s. 51

Bonytt, 1953, s. 213

Bonytt, 1965, s. 299, 302

Kunsten idag, 1947, hefte 1 s. 47 (ill.), hefte 2 s. 104 (ill.)

Kunsten idag, 1948, hefte 6 s. 54 (ill.)

Kunsten idag, 1949, hefte 11 s. 47 (ill.)

Kunsten idag, 1950, hefte 16 s. 15

Kunsten idag, 1954, hefte 29-30 s. 5, 24, 25 (ill.), 54–57 (ill.), 59 (ill.), hefte 34 s. 26

Kunsten idag, 1957, hefte 39 s. 58 (ill.), hefte 40 s. 61 (ill.), hefte 42 (ill.)

Kunsten idag, 1959, hefte 47 s. 47 (ill.), hefte 48 s. 63 (ill.)

Kunsten idag, 1962, hefte 59 s. 61 (ill.), hefte 61 s. 36-53 (ill.), hefte 62 s. 51

Kunsten idag, 1964, hefte 68 s. 6

Kunsten idag, 1965, hefte 71 s. 43–44

Kunsten idag, 1967, hefte 82 s. 4-21 (ill.)

Kunsten idag, 1970, hefte 93 s. 36, 38-39 (ill.)

Kunsten idag, 1972, hefte 102 s. 12

Kunsten idag, 1973, hefte 103 s. 18-29 (ill.), hefte 105-106 s. 26, 79-81

Kunst og Kultur, 1968, s. 192

Kunst og Kultur, 1970, s. 57, 67, 81, 113, 194

Kunst og Kultur, 1971, s. 63, 131

Kunst og Kultur, 1975, s. 28, 122, 168, 199

Kunst og Kultur, 1976, s. 189

Kunst og Kultur, 1977, s. 174

Kunst og Kultur, 1978, s. 52

Kunst og Kultur, 1979, s. 195

Kunst, Oslo, 1978, hefte 1. s. 1

Nielssen, F., i Dagbladet, 11.04.1942

Moen, A., i Arbeiderbladet, 03.04.1948

Gauguin, Pola, i Verdens Gang, 05.04.1948

Kyllingstad, S., i Vårt Land, 05.04.1948

Revold, R., i Morgenbladet, 06.04.1948

Stenstadvold, H., i Aftenposten, 07.04.1948

Simonnæs, O., i Bergens Arbeiderblad, 15.05.1948

Steen Johnsen, S., i Dagbladet, 26.11.1952

Michelet, J.F., i Verdens Gang, 17.03.1960

Parmann, ø., i Morgenbladet, 22.03.1960

Kyllingstad, S., i Nationen, 15.11.1962

Riis, H., i Rogaland Avis, 15.09.1962, (ill.)

Malmanger, M., i Dagbladet, 02.10.1965

Werenskiold, M., i Dagbladet, 30.05.1969

Johnsrud, E.H., i Aftenposten, 16.05.1974

Flor, H., i Dagbladet, 16.05.1974

Johnsrud, E.H., i Aftenposten, 19.11.1976

Flor, H., i Dagbladet, 25.11.1976