Impressionisten (1937) & Vincent van Gogh (1936)

Kunstbøkene "Impressionisten" (utgitt i 1937) & "Vincent van Gogh" (utgitt i 1936) av Wilhelm Uhde. Meget rikt illustrerte bøker (sort/hvit og i farver). Phaidon-Verlag, Wien. Slitasje! Tysksproglige bøker.

Selges samlet for 140,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------

Vincent van Gogh var en nederlandsk maler. Han var en av de mest fremtredende postimpresjonistene og en viktig forløper for ekspresjonismen. Van Gogh ble av mange ansett som en av de betydeligste moderne kunstnerne ved inngangen til 1900-tallet, men fikk ingen anerkjennelse i sin egen levetid.

Blant hans mest kjente malerier var Solsikker (1888) og Mann med avskåret øre (1889); det siste ble utført etter at han selv hadde skåret av seg øret. Han havnet på psykiatrisk sykehus og tok sitt eget liv i 1890.

Bakgrunn

Vincent van Gogh var sønn av Theodorus van Gogh, protestantisk prest, og Cornelia van Gogh. Han var den eldste av seks barn. Som 16-åring fikk han jobb hos Haag-avdelingen til den franske kunsthandelen og auksjonshuset Goupil & Cie. Han arbeidet videre for samme firma i London fra 1873 og i Paris fra 1875.

På denne tiden ble han mer og mer religiøs og i 1877 begynte han i stedet å studere teologi for å bli misjonær i Nederland. Han avsluttet disse studiene etter et års tid, men jobbet deretter som lekpredikant i gruvedistriktene i Belgia hvor han av og til utførte tegninger av de fattige arbeiderne. Han ble etter hvert avsatt som lekpredikant og bestemte seg i 1880 for å satse på en karriere som maler, oppfordret og hjulpet av broren Theo, som var kunsthandler.

Kunstnerskap

I 1880-årene malte han en mengde landskapsbilder og selvportretter med korte, parallelle penselstrøk og sterke farger. I årene frem til 1886 malte van Gogh i Nederland og Belgia og mottok sterke impulser fra malerne Jean-François Millet, George Hendrik Breitner, Jozef Israëls og Anton Mauve. Hans motivkrets var arbeidende mennesker og grupper i et enkelt miljø. Gode eksempler var Veversken (1884) og Potetspiserne (1885). Fargene var mørke og brunlige, og han kalte selv perioden «svart».

Impresjonistisk innflytelse

I 1886 kom van Gogh til Paris og arbeidet i Fernand Cormons atelier frem til 1888. Like etter ankomsten til Paris møtte han Paul Gauguin, som han beundret. Han traff også de fleste av impresjonistene. Under deres innflytelse gikk han over til lyse, sterke farger. I tillegg endret motivkretsen endret seg og han malte nå mest landskap og portretter. Hans interesse for japansk kunst, som hadde vært levende i flere år, kom også tydelig frem på denne tiden.

I 1888 dro han til Arles i Sør-Frankrike, og etter hans sterke ønske kom Gauguin også dit noe senere. Han drømte om å opprette et atelier her med sin venn som leder. Van Gogh gikk nå inn i en ny postimpresjonistisk fase. Han arbeidet fremdeles med portretter – fremtredende eksempler var Postbudet Roulin og det eksotisk inspirerte Zouave (begge 1888), men penselstrøket, som allerede hadde vært bredt, markant og temperamentsfullt i Paris-tiden, hadde nå enda mer karakter og ble mer personlig.

Postimpresjonisme og ekspresjonistisk retning

Van Gogh forkastet impresjonismen og prøvde å nærme seg naturen gjennom et mer intenst fargestudium og en mer inntrengende detaljskildring, for eksempel Vindebroen, Solsikker, Eplekvist (alle 1888). Gauguin kom til Arles, men det oppsto snart konflikter mellom de to malerne.

Van Gogh truet Gauguin på livet, skar av seg øret, ble brakt på hospital og malte i januar 1889 selvportrettet Selvportrett med avskåret øre. Mai 1889 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus i Saint-Rémy, der han følgende år utførte 35 lerreter og en stor mengde tegninger.

Hans stil ble i dette siste året enda mer eksaltert, og fargene ble satt på i heftige, flammende strøk. Himmel, trær og marker bøyde seg under hans dynamiske linjeføring, for eksempel Stjernenatt (1889) og en rekke landskaper fra dette og det følgende året, for eksempel Ravner over kornåker.

I 1890 utførte han flere religiøse motiver, etter Rembrandt, Jean-François Millet og Eugène Delacroix. Hans siste bilder var landskaper, hvor gult, grønt og blått var satt opp med en intensitet som aldri tidligere. Van Gogh begikk selvmord i 1890, kun 37 år gammel.

Van Gogh ble en forløper for den ekspresjonistiske retningen og en fornyer av europeisk maleri. Dette var både på grunn av den personlige opplevelsen som lå bak hvert landskap og preget tolkningen av hans portrettmodeller, og på grunn av den enestående intensiteten som han fremstilte disse følelsene og tankene med.

Han hadde ingen elever og dannet ingen skole, men hele det moderne maleriet står i gjeld til uttrykkskraften i hans farger og former. Van Gogh ble anerkjent først på 1900-tallet, og i 1980- og 1990-årenes opphetede kunstmarked ble flere av hans verker solgt til enorme summer.

Det er skrevet mer om van Goghs dramatiske liv enn om noen annen moderne maler, også skjønnlitterært, for eksempel Irving Stones roman Han som elsket livet (1937). Det er utgitt en rekke samlinger av hans brev til broren Theo, Gauguin, Paul Signac og andre. Brevene kom for første gang i bokform på norsk i 2014: Å skrive livet. Nasjonalmuseet i Oslo har et maleri av van Gogh, et selvportrett fra 1889, samt fire tegninger. Maleriets ekthet ble først bekreftet i 2020 etter at det helt siden 1970-tallet hadde vært tvil om det kunne tilskrives ham.

En stor del av hans arbeider finnes i et van Gogh-museum i Amsterdam. Pensjonatet der han bodde i Auvers-Sur-Oise, er i dag museum.

- - - - - - -

Impresjonismen var en retning innen malerkunsten rundt 1870, med utgangspunkt i Frankrike. Perioden begrenses historisk til åtte utstillinger fra 1874 til 1886. Impresjonismen ville holde fast ved det øyeblikkelige inntrykket og den umiddelbare naturopplevelsen. I forlengelse av dette ønsket impresjonistene å frigjøre malerens fargepalett for jordfarger.

Navnet 'impresjonisme' ble først benyttet nedsettende av journalisten Louis Leroy i bladet Le Charivari etter den første impresjonist-utstillingen i 1874. Leroy ble trolig inspirert av Claude Monets maleri Impression, soleil levant (1872, Inntrykk av en soloppgang).

Impresjonismens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Fargelæren ble også en forutsetning for impresjonismen, laget av kjemikeren Michel Eugène Chevreul. Ytterligere viktig var fotoapparatets evne til å registrere forbipasserende øyeblikk og virkningsfulle avskjæring.

Retningens forutsetninger finnes blant annet i Eugène Boudin og Johan Barthold Jongkinds akvareller og marinestudier, Charles François Daubignys landskapsmaleri og John Constables og William Turners arbeid med de rene spektralfargene. Direkte betydning fikk Eugène Delacroix' frie penselstrøk og japansk kunst bidro til den asymmetriske oppbygningen og til løsningen av problemet med det flate maleriet uten linjeperspektiv.

Impresjonismens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket, og komplementærfargene ble rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppstod det en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten.

Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Impresjonismen ga opphavet til 'seriemaleriet, det vil si at kunstneren tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Denne teknikken ble særlig dyrket av Monet. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.

Da Édouard Manet brøt med Salongen i 1863, ble han sentrum for en gruppe yngre radikale malere. Den hadde sitt samlingssted på Café Guerbois og omfattet foruten Manet Camille Pissarro, Edgar Degas, Paul Cézanne, Alfred Sisley, Claude Monet og Auguste Renoir. Til disse sluttet Frédéric Bazille seg, den jevnaldrende Armand Guillaumin og de to Corot-elevene Edma og Berthe Morisot.

Manet ble den som inspirerte impresjonismen, men selv ble han ikke impresjonist før senere, under påvirkning av sine venner. Renoir og Monet arbeidet med flekkteknikken i 1869, og i 1870 ble Monet, Sisley og Pissarro inspirert av William Turners kunst da de oppholdt seg i London under den fransk-tyske krigen.

Årene 1872–1878 bodde og arbeidet Monet i Argenteuil og dannet der et inspirerende sentrum for sine venner. Den første impresjonistiske utstillingen fant sted hos fotografen Félix Nadar i 1874. Siden knyttet blant annet kunstnere som Mary Cassatt, Albert Lebourg (1849–1928), Paul Gauguin og Odilon Redon seg tidvis til gruppen. De sju øvrige utstillingene ble holdt i 1876, 1877, 1879, 1880, 1881, 1882 og 1886.

Med Paul Signac og Georges Seurat ble dyrkingen av den rene fargen og dens flekkvise plassering på lerretet ført til et nesten vitenskapelig system. Denne retningen følger etter impresjonismen og kalles neoimpresjonisme eller pointillisme. Enkelte av impresjonistene selv, og den følgende generasjonen, reagerte mot impresjonismens formoppløsning, fargelære og innholdsløshet.

Retningen har likevel hatt stor betydning for det moderne maleriet. Både Henri de Toulouse-Lautrec, Paul Cézanne og Vincent van Gogh utgikk fra impresjonismen.