"Illustreret norsk Literaturhistorie" - Henrik Jæger - 3 bind utgitt i 1896

Bokverket "Illustreret norsk Literaturhistorie" av Henrik Jæger. Utgitt i 1896. 3 bind. Fullført av Otto Andersen efter Jægers død i 1895. Bruks- og lagringsspor. Illustrasjoner og utbrettsplansjer med faksimilier av eldre bøker og kjente personers håndskrift.

Selges samlet for 450,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------------

Henrik Jæger var en norsk litteraturhistoriker og kritiker. Han var en pioner i Henrik Ibsen-forskningen og forfatteren til den første store norske litteraturhistorien. Han var i 1880- og 1890-årene «det moderne gjennombrudds» førende litteraturhistoriker i Norge. Jægers mest nærliggende forbilde var Georg Brandes, og hans teoretiske basis var samtidens toneangivende positivisme med dens tro på at dikteriske tekster kunne «forklares» ut fra forfatterens arv, miljø og private livssituasjon da verket ble til.

Til tross for sitt betydelige litteraturhistoriske forfatterskap oppnådde aldri Jæger noen akademisk stilling, men måtte i storparten av sitt liv leve som en økonomisk usikret litterat uten andre inntekter enn dem han dag for dag kunne skaffe seg ved sin penn. Dette førte til at Jæger på en og samme gang var litteratur- og teateranmelder, kulturjournalist, oversetter, skoleutgaveutgiver, forfatter av leksikonartikler og skjønnlitterær forfatter.

Jæger var født inn i et småborgerlig bergensmiljø og var en kort tid i handelslære før han privat dimittert tok examen artium i 1874, som «overløber fra en anden livsvei», og året etter anneneksamen. Han synes nokså snart å ha avbrutt sitt filologiske embetsstudium til fordel for frie studier i litteraturhistorie og dramaturgi. 1877 fikk han ansettelse som medarbeider i Aftenbladet og kunne året etter med offentlig støtte dra ut på sitt livs store dannelsesreise til København, Berlin, Dresden, Wien og München. I München oppholdt han seg i flere måneder og fulgte universitetsundervisningen i litteraturhistorie og estetikk. Etter hjemkomsten var han artistisk konsulent ved Christiania Theater, sceneinstruktør ved Den Nationale Scene i Bergen i 1888–1889 og deretter frilans forfatter og skribent til sin død.

Jæger debuterte i 1878 med essaysamlingen Literaturhistoriske Pennetegninger. Artikkelsamlingen var dedisert til den konservative kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson. Men da denne høsten 1882 i Studentersamfundet reiste spørsmålet om «den moderne Naturalisme i Literaturen [betegner] et Fremskridt eller et Forfald», tilhørte Jæger sammen med filosofen Georg Vilhelm Lyng og Arne Garborg den radikale opposisjon og tok til motmæle i foredrag de følgende ukene.

Jægers bidrag til Ibsen-forskningen består av den første norske biografien, Henrik Ibsen 1828–1888. Et litterært Livsbillede (skrevet til dikterens 60-årsdag 1888). 1892 kom en ny, noe utvidet utgave, Henrik Ibsen og hans Værker. Betydningen av Jægers Ibsen-biografier ligger først og fremst i at han som en samtidig landsmann og personlig bekjent av dikteren har kunnet tilrettelegge dikterens norske bakgrunn for den internasjonale forskningen og på denne måten trukket frem «en hel del litteraturhistorisk stof, der ikke havde været mine udenlandske forgjængere tilgjængeligt, og berigtige en del misforstaaelser, de fremmede havde begaaet» (forordet til 1892-utgaven).

Jægers annet hovedverk, Illustreret norsk Literaturhistorie (1896), er den første store norske litteraturhistorien, en imponerende prestasjon når man ser hva forfatteren hadde å bygge på av tidligere forskning og forbilder. Jæger skrev først de to siste, mest verdifulle bindene om 1800-tallets norske litteratur, som han jo kjente best. I utarbeidelsen av første bind (fra middelalderen til 1814) nådde han et par dager før sin død frem til Claus Fasting. Dette bindet ble fullført av Otto Anderssen.

Verkets betydning for senere norske litteraturhistorier ligger både i den store stoffmengden som her er samlet og organisert, og i den litteraturhistoriske kanon Jæger fastslår i verkets tredje bind om den nyeste litteratur (perioden 1869–1890). Han skiller her meget tydelig ut en «elitegruppe» av forfattere som alle senere norske litteraturhistorier har samlet sin fremstilling om: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Alexander Kielland, Arne Garborg (i nevnte rekkefølge og med en bredere fremstilling av Ibsens og Bjørnsons forfatterskap enn av de øvriges).

Et særtrekk ved Jægers litteraturhistorie er det at han også inkluderer den vitenskapelige sakprosaens historie. Denne dekkes i slutten av tredje bind av et stort tillegg på over 300 sider om «Videnskabernes Literatur i det nittende Aarhundrede», skrevet av samtidens fremste norske spesialister.

Av Jægers ikke-litteraturhistoriske forfatterskap er det naturlig å nevne hans fremstilling av Peter Andreas Heibergs og Thomasine Gyllembourgs liv – En gammel Kjærlighedshistorie – og hans kulturhistorisk interessante Bergen og Bergenserne og Kristiania og Kristianienserne, mens hans skuespill og litterære prosaforsøk i dag er glemt.