Johan Fredrik MICHELET - «Vannspeilinger» oljemaleri • NY RAMME

Johan Fredrik Michelet - (Kristiania 1905 - Oslo 1984)

«Vannspeilinger». Olje på plate,

Motivmål. 65 x 54 cm. (Rammemål: 76 x 65 cm).

Signert nede til høyre: J.F. Michelet -73

• Kan sendes som "Fiks ferdig".

• GRATIS levering i Osloregionen/Østlandsområdet.

• Se andre kunstverk fra meg, klikk på «Se profil».

• Maleri og rammen i fin stand, ny innramming.

• Kunstner med solid CV.

• Johan Fredrik Michelets maleri fikk mye og si for Thore Heramb, maleriet her er et godt eksempel på det.

Johan Fredrik Michelets maleri brytes på en unik måte to diametralt motsatte kunstretninger, begge historisk betinget til tiden rundt 2. verdenskrig: På den ene side den danske malerprofessor Georg Jacobsens teoretisk funderte malermåte, som fikk så mye å si for Michelets generasjon, og på den annen side det abstrakte maleri. Det sistnevnte maleri var modernistisk med alt det innebar av eksperimenterende vilje til det nye. Jacobsen-skolen bygde på respekt for nedarvede verdier. Michelets tidlige, naturalistiske naturstemninger ble preget av Georg Jacobsens konstruktive system og fargebruk. Han fulgte Jacobsens undervisning på Kunstakademiet fra 1938 til 1940. I store programbilder som Den gyllenblonde (1945) og Mor og barn (1946), merkes den underliggende, rigorøse komposisjon. Denne var geometrisk og bestemt av harmoniske proporsjoner, planforskyvninger, såkalte "beskrivende figurer" (gjerne firkanter som viser mennesker og tings ikke-forkortete størrelsesforhold) og "romfigurer" (kuler, kjegler eller sylindre). Til tross for at de tidlige bildene til Jacobsen-elevene ble lovprist for sin solide vederheftighet, ble kritikerne betenkt over at komposisjonen kom så tydelig fram under tynne lag med lys farge. Michelet forlot da også snart denne malermåten og slo om i en Picasso-påvirket stil etter et halvårig Paris-opphold i 1947. Fransk innflytelse fremheves i det hele tatt gjerne i forbindelse med Michelets utvikling. Ole Mæhle legger vekt på kunstretningen "Forces nouvelle" (Nye krefter) med navn som Georges Dayez og Edouard Pignon (Dagbladet 6.11.1948 og 20.4.1956). Bildet Kastanja (1949) er et godt eksempel. Det karakteriseres av kraftige, sorte konturstreker og svungne linjeforløp med rene, udifferensierte fargeflater. Fargene er dypere og fyldigere enn i de tidligere bilder. Stilen fikk mye å si for flere malere som f.eks. Thore Heramb. Syv år senere drev Michelet fargene opp mot prismatisk styrke i Skyggepike. Den blå kvinnen fremheves av lysende gult, rødnyanser klinger mot grønt. Bildet er storlinjet og igjen konstruert etter Georg Jacobsens prinsipper. I et bilde som Den grønne (1962) er det figurative utgangspunktet abstrahert til en geometrisk mosaikk med horisontale og vertikale firkantfelt. I bildene fra denne tiden gjør den prismatiske geometri bildene fullstendig nonfigurative. Fargene er karakteristiske for maleren, dype, brutte og høstlige; rustrødt står mot blå-grønt, gult og orange mot dype blånyanser. Fra 1963 løste Michelet opp det rutete mønsteret i maleriske strøk, og naturinntrykkene - som alltid har betydd mye, og i det hele tatt syns å være noe av et særkjenne ved norsk abstrakt maleri - kom tydeligere fram. I de senere år har Michelet beveget seg mot et mer figurativt formspråk.

Det kan synes merkelig at Michelets maleri, som tidlig var åpen for det abstrakte maleri og som var en av de første i Norge til å behandle det i bokform, ble så hardt angrepet av nettopp forkjemperne for den nonfigurative modernisme. Ikke minst kom Peter Ankers anmeldelse av Michelets maleris utstilling i Kunstnernes Hus i 1964 til å utløse en veritabel pressefeide. Årsaken til dette lå nok i Johan Fredrik Michelets maleris bakgrunn som Jacobsen-elev. Michelet var selv kunstanmelder i Morgenbladet fra 1949 til 1950; deretter har han skrevet i Verdens Gang. Ved siden av de to nevnte bøkene har han skrevet Kunst og kritikk (1967) og en lang rekke artikler. Han har videre gjort en stor innsats som kunstformidler gjennom omvisninger og foredrag. Her forfekter Michelets maleriet langt mer konservativt kunstsyn enn hans maleri skulle tyde på, med front både mot modernistiske tendenser og politiske ytringer. Han gjør seg til talsmann for en intellektuell og formal kunst. Nettopp den vekt skolen tilla det formale, bildets "egenrealitet", kan forklare Michelets abstrakte malerkunst. At Michelet også hadde et nyansert syn på det abstrakte maleri like etter krigen, tyder følgende uttalelse på: "Den mer abstrakte kunsten vender seg mot følelseslivet og kan også søke å uttrykke det ubevisste som beveger seg i menneskesinnet" (Fredriksstad Blad 19.12.1947). Likevel kom Michelets maleri til å legge vekt på at maleriet skulle være figurativt, og ser også i dag på sine malerier, selv de mest abstrakte, som i bunn og grunn forestillende. Michelets maleri har understreket med ettertrykk verdien av den klassiske tradisjon, de tidløse virkemidler i kunsten og teoretisk kunnskap. Dette dannet, og danner, grunnlaget for hans kunstanmeldelser. Han ser det som en fordel at kritikeren er maler - fagmann: "Kritikeren må kunne objektivisere, vurdere og begrunne sin vurdering. Til dette trenges vidtgående kunnskaper, og innsikt i de lover som har gyldighet for alt maleri uansett om det er gammelt eller nytt, naturalistisk eller nonfigurativt. Men dette er ikke nok. Det trenges kunnskap om estetikk." (Morgenbladet 5.12.1959.).