Romersk mynt 54, en massiv sestertius gitt ut i tiden 38-9 før Kr., Germanicus

En stor fin sestertius fra Germanicus. 25,7g og størrelsen er hele 34mm. Sannsynligvis preget under tiden til keiser Claudius.

Wiki: Germanicus (født 24. mai 15 f.Kr., død 10. oktober 19 e.Kr.) var et medlem av det Julo-claudiske dynasti tidlig i det romerske keiserrikets historie. Han ble født i Roma som sønn av Nero Claudius Drusus (sønn av Livia Drusilla, hustru av Augustus) og Antonia den yngre (datter av Marcus Antonius). Hans opprinnelige navn ved fødselen var enten Nero Claudius Drusus etter sin far, eller Tiberius Claudius Nero etter sin onkel, keiser Tiberius. Agnomen Germanicus ble lagt til hans fulle navn i 9 f.Kr. da det posthumt ble gitt til hans far som ære for hans militære seirer i Germania. Ved 4 e.Kr. ble han adoptert som Tiberius' sønn og arving. Som et resultat ble Germanicus adoptert ut av slekten Claudii og inn i Julii. I henhold til romersk navnkonvensjoner ble hans adopterte navn Germanicus Julius Cæsar.

I tillegg til Germanicus forhold til Tiberius, var han også en nær slektning av andre fire keisere fra Julo-claudiske-dynastiet. På morssiden var Germanicus grandnevø av Augustus, som formelt ikke var keiser, men i praksis enehersker av Roma. Ved å gifte seg med sin tremenning Agrippina den eldre ble han Augustus' svigersønn. Gaius, bedre kjent som Caligula, keiseren som etterfulgte Tiberius, var sønn av Germanicus. Etter at Caligula ble myrdet ble Claudius ny keiser, og han var Germanicus' yngre bror. Nero, den siste keiser fra Augustus' dynasti, var sønnesønn av Germanicus på slekten til hans mor, Agrippina den yngre. Germanicus fikk ni barn med Agrippina den eldre, deriblant de nevnte Agrippina den yngre, Julia Livilla og den senere keiseren Caligula.

Germanicus' egne kriger i Germania gjorde han berømt etter å ha hevnet nederlaget ved Teutoburgerskogen og for å ha gjenvunnet to av de tre legionørnene (aquila) som hadde gått tapt i slaget. Han var meget populær blant folket og ble betraktet som den perfekte romer lenge etter sin død.[6] Det romerske folk betraktet ham i århundrer som Romas Aleksander den store grunnet likheten med at han døde i ung alder, hans anstendige karakter, hans imponerende fysiske utstråling og hans militære berømmelse.[7]