Henrik Wergelands hustru Amalie Sofie Bekkevold

Boken "Henrik Wergelands hustru Amalie Sofie Bekkevold" av Sonja Hagemann. Utgitt i 1961. 58 sider. Heftet. Vedlagt diverse avisutklipp.

Selegs for 90,- kroner

Porto: 56,- kroner (sendt som brev)

-------------------------------------------------------------------------

Amalie Sofie Bekkevold var en norsk kvinne som var gift med forfatteren Henrik Wergeland fra 1839 til 1845. Hun er kjent som inspirasjonskilden for mange av hans dikt.

Bekkevold ble forlovet med Wergeland i 1838, som samme høst offentliggjorde sine kjærlighetsdikt til henne. De giftet seg i 1839, og hadde vært gift i seks år da Wergeland døde i 1845.

I 1846 giftet hun seg på nytt, denne gang med sogneprest Niels Andreas Biørn, som hadde talt ved Wergelands grav.

Hun var eldst av ni barn. Faren drev en skjenkestue i Skippergaten i Christiania da Henrik Wergeland våren 1838 kjøpte en liten hytte i Grønlien i Aker. På veien dit oppdaget han Amalie Sofie, som var 11 år yngre enn ham, og tente med alle «ungdommens symptomer med søvnløshed, udygtighed til at gjøre noget, menneskeskyhed, åndsfraværelse osv.». Forelskelsens stadier kan følges i de 14 diktene (kalt «Poesier») han skrev den sommeren og høsten.

Følelsene ble ikke umiddelbart gjengjeldt, men han gav ikke opp, og 12. august 1838 ble de forlovet. To uker senere dro paret til Eidsvoll, til Wergeland-familien, som var glad for at Henrik endelig hadde funnet en livsledsager. De falt også for hennes umiddelbare vesen. Hun hadde en varme man ikke var vant til i prostehjemmet. På den annen side var de bekymret over hennes manglende dannelse. Det ble til at Amalie Sofie ble sendt til Eidsvoll i tre måneder for å gjennomgå et «kurs» hos Henriks søster Camilla Wergeland.

Da Henrik Wergeland hadde forspilt muligheten til å få prestetjeneste, gav kongen ham isteden en årlig pengestøtte. Henriks far, prost Nicolai Wergeland, viet paret på Eidsvoll 27. april 1839, og de bosatte seg deretter i Christiania. De leide først et hus i Damstredet, bygde så Grotten, og måtte endelig våren 1845 flytte til det mindre Hjerterum.

Det kan ikke ha vært lett å være gift med et så impulsivt geni. I et par år hadde de også Henriks sønn med en av prestegårdens tjenestepiker, Olaf Knudsen (1835–1921), boende hos seg, og det siste året av ekteskapet måtte hun stelle for sin syke mann. Amalie Sofie skrev selv noen erindringer om deres daglige liv. Hun var mest opptatt av husene de bodde i, blomster og dyr, og det enkle familielivet de forsøkte å leve. Men hun hadde også forsøkt å mildne hans utbrudd og holde tilbake hans polemiske artikler. Erindringene gir et bilde av henne som et enkelt, naturlig menneske uten fornemme ambisjoner.

Det er ikke lett å danne seg et bilde av en kvinne som i mannens dikt fremstår som en ren, ung uskyldighet. Han skrev også senere dikt til henne og tilegnet henne «Den engelske lods». Skildringen av kjærlighetshistorien i Hassel-nødder (1845) er full av ærbødighet. Han hadde funnet hos henne det han hadde søkt, nemlig «godhed, forstand og tække». Det eneste han beklaget, var at de ikke fikk barn.

Etter at Henrik Wergeland var død, gled hun nesten helt ut av offentligheten. Ett år senere giftet hun seg med Niels Andreas Biørn, som var enkemann med barn. Han var hjelpeprest i Christiania, hadde redigert bladet Børnevennen (der Wergeland hadde publisert noen av sine barnedikt), og han hadde holdt gravtalen over dikteren. I 1850 ble han sogneprest i Leksvik i Nord-Trøndelag, og i 1863 i Nord-Aurdal i Valdres. I dette ekteskapet fikk hun barn.

Etter at Amalie var blitt fru Biørn, mistet hun kontakten med Wergeland-familien. Hun trådte for siste gang frem da hun la ned de første blomstene ved avdukingen av Wergeland-statuen i Studenterlunden 17. mai 1881.

- - - -

Henrik Arnold Wergeland var en norsk forfatter, samfunnsdebattant, avisredaktør og riksarkivar. Som forfatter var han svært produktiv innen en rekke sjangre, men han ble berømt for sin romantiske poesi. Wergeland er også kjent for sitt sterke engasjement for nasjonal folkeopplysning og som en forkjemper for jødenes sak i Norge.

I Norges litteraturhistorie er Wergeland kanskje den fremste av poetene. Blant høydepunktene i forfatterskapet er diktet Den første Sommerfugl fra 1837, kjærlighetsdiktet Den første Omfavnelse fra 1838 og diktene Til Foraaret og Til min Gyldenlak, som han diktet på dødsleiet. Wergeland skrev også store diktsykluser, som det grensesprengende verket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 og den formfullendte diktsyklusen Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840. Wergelands dikt myldrer av ideer og bilder og uttrykker en intens livsfølelse. I små detaljer speiles de store livsspørsmålene omkring kjærlighet og død, religion og historie, og identitet og menneskelighet.

Wergelands virke spenner over mange samfunnsområder. Han var fantasirik og produktiv. Hans tankesett spenner over opplysningstidens idegrunnlag, en sterk nasjonalfølelse og en romantisk livsanskuelse. At Wergeland også var beryktet for en skandalepreget livsførsel har bidratt til at han for ettertiden står som et typisk eksempel på et grenseløst, romantisk geni.

Wergeland ble født i Kristiansand som eldst i en søskenflokk på fem. Også den yngre søsteren Camilla ble senere berømt forfatter under navnet Camilla Collett (1813–1895). Foreldre var Nicolai Wergeland og Alette Dorthea Thaulow. Da Henrik var ni, flyttet familien til Eidsvoll prestegård, ikke langt fra Eidsvollsbygningen der faren hadde vært aktiv i Riksforsamlingen i 1814. Hele livet forble Henrik en nasjonal patriot med dyp interesse for Grunnloven. I 1819 ble han sendt til en tante og onkel på Akershus festning for å gå på Christiania Cathedralskole, der han blant andre hadde Jacob Rosted og Albert Peter Lassen som lærere.

Allerede i 1821 flyttet han fra sin strenge onkel til en studenthybel i Lakkegaten på Grønland, den gang en forstad til Christiania. Her levde han i flere år en utsvevende studenttilværelse. Han tok examen artium i 1825, samme år som hans livslange rival Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). I følgende år studerte Wergeland ved det nylig opprettede Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania og gjennomlevde en rekke ulykkelige forelskelser som satte dype spor i hans ungdomsdiktning. Han fortsatte sin opprørske livsførsel, mest notorisk i det berømte Torgslaget 17. mai 1829. Han ble også etter hvert innviklet i flere rettssaker som skulle plage ham livet ut. Både i liv og tekster fremviser han sterke stemningsomslag som ettertiden forsøksvis har diagnostisert som manisk-depressive trekk.

Wergeland ble utdannet prest i 1829, men fikk til sin skuffelse aldri noe kall, kanskje på grunn av sin beryktede livsstil, men sannsynligvis mer fordi han i sine skrifter kritiserte teologene og uttrykte allmennreligiøse synspunkter i strid med tidens dogmatikk. Han dyrket en botanisk interesse som er tydelig i forfatterskapet, og forsøkte seg også på medisinstudiet i 1834–1836, men avbrøt dette. På 1830-tallet virket Wergeland som dikter, journalist, redaktør og iblant vikarierende prest hos faren på Eidsvoll. Sin eneste større utenlandsreise foretok han i 1831 til England og Paris. Året etter reiste han fra Christiania til Sogn. Han fikk etter hvert stilling som bibliotekar, og i 1838 kunne han endelig kjøpe et hus ved Ekeberg. Fra 1839 mottok han et årlig beløp direkte fra kong Karl Johan, noe som falt hans republikanske og nasjonalpatriotiske venner tungt for brystet, og han ble mer sosialt isolert. Samme år giftet Wergeland seg endelig med Amalie Sofie Bekkevold.

Ekteskapet med Bekkevold ble til Wergelands sorg barnløst. Da han døde, hadde han tatt på seg farskapet til en sønn av en tjenestepike på Eidsvoll prestegård, men rykter har antydet at det kan ha vært farens barn, altså Henriks halvbror. Enken Bekkevold fikk flere barn i et senere ekteskap. I 1840 ble han riksarkivar, og i 1841 bygget han huset Grotten, som nå er offisiell æresbolig i Slottsparken. I denne perioden engasjerte han seg tungt for å endre Grunnlovens paragraf 2, som nektet jøder adgang til riket, hvilket han anså som en skamplett på denne loven som han ellers elsket. Sent på året 1843 kjente Wergeland de første tegnene til en alvorlig lungesykdom. Rettssaker ødela økonomien, og han måtte selge Grotten i 1845. Derfra ble han flyttet i april, og 12. juli 1845 døde han under stor offentlig oppmerksomhet som en fattig mann i Pilestredet. Dødsårsaken var sannsynligvis lungekreft. Hans gravsted på Vår Frelsers Gravlund i Oslo ble betalt av svenske jøder som ikke selv fikk slippe inn i landet. Noen år senere ble Grunnlovens paragraf 2 endelig omgjort.