"Vendepunkter i arkitekturen" & "Chefs-d'oeuvre du genie humain"

"Chefs-d'oeuvre du genie humain. Les grandes réalisations techniques á travers les âges." Utgitt i 1986. 320 sider. Meget rikt illustrert. Navnetrekk fjernet fra forsatsblad. Delt inn i kategoriene festninger, infrastruktur, religiøse bygg, gravminner, slott, palasser, byer og offentlige bygg. "54 sites sont présentés dans cet ouvrages,ce livre s'adresse aux voyageurs, aux amateurs de prouesses techniques,aux historiens, ainsi qu'aux passionnés de monuments. Stonehenge, La grande muraille de Chine, Carcassonne, la pyramide de Cheops, Le Taj Mahal, Brasilia, le World Trade Center... "

"Vendepunkter i arkitekturen. Byens utvikling" av Graham Vickers. Utgitt i 2000. 192 sider.

Selges samlet for 100,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Arkitektur, bygningskunst, byggekunst, utformingen av ting, byggverk og anlegg i landskapet, sett enkeltvis eller samlet, med den betydning at de forskjellige miljøers praktiske og åndelige behov derved er tilfredsstillet og samordnet på en overbevisende måte, alt sett på bakgrunn av tilgjengelige ressurser og rådende teknisk ferdighet. Alt fysisk menneskeverk kan således få rang av arkitektur.

Faktaboks

Uttale

arkitektˈur

Også kjent som

bygningskunst, byggekunst

Arkitekturens mål og virkemidler

Arkitekturens virkemidler er likeså mangfoldige som oppgavenes art, og spenner fra de rent abstrakte, knyttet til formenes iboende egenskaper, som for eksempel det oppadstrebende i gotikkens spissbue- og ribbesystem, til slike som forteller om fremstillingsprosesser, atferdsmønstre og gjøremål, fra det monumentale til det intime, fra praktutfoldelse til det asketiske, alt som i det hele tatt illustrerer rådende kår, forestillinger og livsholdninger. Og da intet menneskeverk kan få sin utforming helt ut fastlagt på grunnlag av teknisk-praktiske hensyn, vil det alltid gis mulighet for innføring av den åndelige merverdi som gjør benevnelsen arkitektur berettiget.

Arkitektur kan også karakteriseres som bestemte former for orden, og i arkitekturens historie kan slik orden prinsipielt sies å opptre i to hovedformer. Den ene er den formalt bestemte, basert på en tilpasning av tingene innenfor et mer eller mindre geometrisk fastlagt system som især er kjennetegnet ved symmetri omkring en midtakse. Den representative egyptiske og romerske arkitekturen tilhører denne kategorien, sammen med den europeiske fra renessansen og frem til 1900-tallet. Den andre form for orden er den organiske, bundet til fremstillingsteknikk og praktisk anvendelighet, slik den gjør seg gjeldende i all folkelig arkitektur, foruten å kjennetegne middelalderens, og i dette århundret for eksempel inngå i funksjonalismens program. I grekernes arkitektur, som har vært av så stor betydning for den senere europeiske utvikling – middelalderen unntatt – kan disse to hovedformer sies å være forent med hovedvekten lagt på det harmoniske i betydningen å hvile i seg selv, være i urokkelig balanse.

Ved å imøtekomme åndelige behov må arkitekturen betraktes som en kunstart, hvis utøvelse imidlertid ikke nødvendigvis behøver å være basert på personlig, skapende innsats, men vel så ofte på et kollektivt, mer eller mindre bevisst uttrykk. Av dette følger at arkitektur som regel må bli mindre personlig preget enn arbeider innenfor de friere kunstarter, mens den til gjengjeld står som tydeligere uttrykk for hele tidsaldres og miljøers livsholdning, samfunnsforhold, forestillinger og materielle kår.

Selv om grenselinjene ellers er utydelige, kan man skille mellom en representativ (akademisk) og en anonym (folkelig) arkitektur, den første knyttet til byggverk av ekstraordinær betydning og/eller prosjektert av spesielt kvalifiserte. Den andre er mer å betrakte som et miljøs samlede manifestasjon, utviklet på grunnlag av tradisjon og felles interesser, uten at det kunstneriske innholdet bevisst er tilsiktet. Til denne kategori kan regnes alle velutviklede byggeskikker fra periodene før industrialismen, især på boligens område. Karakteristiske eksempler er det romerske gård- eller atriumhus, det balkanske verandahus (begge av orientalsk opprinnelse) og den mellomeuropeiske hall hvorav den tradisjonsrike norske bondestue er utviklet. Hertil kommer de mange typer som fra middelalderen av oppstod som produkt av byenes tomteinndeling, tettbebyggelse og næringsforhold. Mange byer, særlig de middelalderske, må i sin helhet regnes til den anonyme kategori.

Om enn arkitektur er en syntese av teknikk, funksjon og uttrykksfulle former, vil disse tre bestanddeler i de enkelte tilfeller være representert med forskjellig styrke. Hver for seg har de også bidratt til å prege de forskjellige epoker i arkitekturens historie. For teknikkens vedkommende kan nevnes følgende eksempler: Den mesopotamiske, basert på det skjøre soltegl og de derav følgende tette blokkvirkninger, tydeligst i de helt massive, terrasserte tårnbygninger, zigguratene. Den egyptiske, hvor bruk av stein gjorde det mulig å operere med helt presise, stereometriske (romgeometriske) former, som pyramidene. Den egyptiske og senere greske bruk av stein som utpreget konstruktivt materiale i søyler og bjelker, hvor de forskjellige deler kunne hvile på hverandre som byggeklosser.

Romernes utvikling av buen og hvelvet (i tegl eller stein) som avdekking av henholdsvis åpninger og hele rom, hvilket gav et mer spenningsfylt og variert bilde. Middelalderens gotiske kirkebygninger, hvor prinsippet for disse konstruksjonssystemer ytterligere er fremhevet, især illustrert ved de luftige strebepilarer og -buer som opptar hvelvenes sidetrykk. Innenfor anonym arkitektur kan nevnes den nordiske teknikk med laftet tømmer, med de derav følgende tunge bygningsformer, og bindingsverkshuset med sin klare differensiering av de konstruktive og de utfyllende deler.

På 1800-tallet innførte man stålkonstruksjoner, basert på eksakte beregninger. Dette endret alle forestillinger om hva som er mulig, som da man til verdensutstillingen i Paris 1889 bygde det 300 meter høye Eiffeltårnet og en hall med 110 meters fri spennvidde. Jernbetongen forente i neste omgang det bærende og det bårne til noe sammenstøpt, og gjorde det derved blant annet mulig med fritt utstikkende baldakiner og fasader med sammenhengende vindusbånd, uten synlige understøttelser. Til senere tiders mest markante anvendelse av dette materiale hører de sfæriske skall- og hengekonstruksjoner.

Som eksempler på arkitektur hvor bruksmessige eller funksjonelle hensyn tydelig kommer til uttrykk kan nevnes:

De greske teatre, med tilskuernes benkerader i stigende halvsirkler opp fra det runde scenegulvet, som på motsatt side hadde et podium og en skjermende vegg.

Romernes forsamlingshus (basilikaer), badeanstalter (termer) og amfiteatre hvor benkeradene danner en sluttet krets omkring den ovale arenaen i midten – anlegg som alle var produkter av rikets spesielle samfunnsstruktur.

Middelalderens borger, vasallens befestede residens, var igjen et produkt av en spesiell samfunnsorden.

Barokkens teater- og operabygninger, som ikke bare gav plass for oppførelser, men også var ledd i byenes sosiale livsutfoldelse.

Innenfor den anonyme sektor står igjen boligen sammen med forskjellige slags ervervsbygninger som representanter for den bruksmessig pregede arkitektur. Som navnet sier, har funksjonalismen – den revolusjonerende retning som brøt gjennom i 1920- og 1930-årene – nettopp en tilfredsstillelse av de praktiske krav som det fundamentale i sitt program. Denne synsmåten hadde naturlig sammenheng med den alminnelige, tekniske utvikling, dessuten med tidens sosiale omveltningsprosesser og kravene om i første rekke å tilfredsstille omfattende, rent materielle behov, især på boligens område.

Nesten alt som siden er bygd, er preget av samme oppfatning, selv om man i stigende grad har innsett at de funksjonelle hensyn aldri er entydige, at de aldri av seg selv fører til helt bestemte utforminger, men at det alltid gis en mulighet for også å la andre hensyn komme til uttrykk.

Priser

Det finnes flere internasjonale arkitekturpriser. Størst prestisje har Pritzker-prisen, som har blitt utdelt hvert år siden 1979.

I Norge deles blant annet den viktige prisen Houens fonds diplom ut av Kulturdepartementet.

Organisasjoner

Union Internationale des Architectes, UIA, er en verdensomspennende arkitektfaglig sammenslutning hvor arkitektorganisasjoner er medlemmer. Den engasjerer seg først og fremst i arbeidet med fagideelle standpunkter. Norske Arkitekters Landsforbund, NAL, er medlem via den nordiske seksjonen.

Architects' Council of Europe ivaretar arkitekters yrkesmessige interesser i EU. Organisasjonen er arkitekters talerør overfor EUs organer. Private og offentlige arkitektorganisasjoner i EUs medlemsland kan bli medlemmer. NAL er observatørmedlem.

Arkitekturhistorie er historien om hvordan arkitektur endrer seg i ulike tider og på ulike steder. De idémessige sidene ved arkitekturen i ulike epoker kommer i første rekke til uttrykk i hvilken type byggeoppgaver som er vurdert som de viktigste innenfor de ulike miljøene. Den stilen som da blir utviklet, vil da i forenklet eller tillempet utgave sette sitt preg på den totale arkitekturen i miljøet.

Tidlig arkitektur

Mesopotamia

Ziggurat

Rekonstruksjon av ziggurat i Ur

Ziggurat

Av Arne Gunnarsjaa.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I de mesopotamiske rikene bestod disse oppgavene i første rekke av helligdommene, det vil si zigguratene, og fyrstepalassene. Her var rommene samlet om indre gårder, mens tette murer lukket mot omverdenen.

Det var en arkitektur som fortrinnsvis virket ved det innadvendte og ved det massivt skulpturelle. De berikende elementene artet seg mest som brede, keramiske friser med figurer, lagt i veggens plan.

Brede, rettlinjede gater ble ført vinkelrett mot inngangspartiene, som var noenlunde sentralt plassert. Dette aksemotivet uttrykker makt og evne til å beherske situasjonen, og det er siden den gang mye brukt i europeisk arkitektur. På byplan viser det samme uttrykket seg gjennom store byer omkranset av murer med rekker av tårn.

Egypt

Pyramidene

De tre store pyramidene ved Giza utenfor Kairo sett fra sørøst. Til venstre den minste, Mykerinos’ pyramide, med tre små pyramider foran. I midten Khefrens, og til høyre den største, Kheopspyramiden.

Pyramidene

Av Ukjent/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den egyptiske steinbyggekunsten er rik på former overført fra mer primitive byggemetoder med siv, tre og leire. Dette er et trekk som ellers kjennetegner utviklingen også innenfor resten av oldtidens kulturområder.

I forbindelse med gravbygningene utvikles i den eldste tid, fram til ca. 2500 fvt., en interesse for de stereometriske abstraksjoner som kulminerer med de ufattelig store pyramidene med tilhørende tempelanlegg. Pyramidene er også solsymboler.

Samtidig er egyptisk arkitektur karakterisert ved intimt forhold til naturen, illustrert blant annet ved søylenes utforming som planter, helst sammenbuntede og i sterkt stilisert utgave, svarende til omformingen i stein. Ved sitt preg av vekster gir de uttrykk for en konstruktiv misjon, men ikke ved sin utforming for øvrig.

De store tempelanleggene, som kunne bli påbygd gjennom generasjoner, er strengt aksiale (ordnet langs en fast akse), med søylegårder og -haller lagt på rad innenfor hverandre. Rampen var også et yndet motiv.

Alt uttrykker det rett framskridende og stigende, illustrerende for en livsholdning med evigheten for øye. Disse tempelanleggene er rike på skulpturer, gjerne i helt ensartede utgaver, og både søyleskaft, bjelker og veggflater er dekket av fargerike figurer og hieroglyfer i innhugd relieff, i fortellende og besvergende hensikt.

Kreta

På Kreta etablerte handels- og sjøfolk en mer profant preget kultur, fortrinnsvis kjent fra palasset i Knossos, som ble bygd i tiden 1800–1600 f.Kr. Planløsningen er her av bevisst labyrintisk art ordnet rundt en stor sentralplass, med intime romvirkninger, knyttet til vidløftige trappeanlegg, korridorer og lyssjakter, og fargerike veggmalerier.

minoisk arkitektur

Hellas

Akropolis

Akropolis i Athen sett fra sørvest, med Parthenon og Erekhtheion i midten og litt av Propyleene til venstre. I forgrunnen til venstre ligger ruinene av Herodes Atticus’ odeion. I bakgrunnen til høyre sees fjelltoppen Lykabettos.

Akropolis

Av The Image Bank/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I Hellas finnes noe av det samme i Tiryns' og Mykenes kongeborger, bygd omkring 1300 f.Kr., hvor de kongelige residensene er som en tett sammenstilling av forskjellige hus, med den store hallen som det sentrale. Denne hallen, megaron, som hadde sitt tak trukket fram over inngangspartiet, hvor det var båret av søyler, danner grunnlaget for utviklingen av det greske tempelet.

Slik dette framstår i tiden fram mot 400-tallet fvt. i stadig mer artikulert utgave, har det søyler, ikke bare i gavlene, men hele veien rundt, omkring den vindusløse cella innenfor. De representerer en arkitektur løsrevet fra det mystisk, symbolsk og bruksmessig bestemte, og står dermed som en forherligelse og en abstraksjon av selve begrepet hus, med vekten lagt på det konstruktivt uttrykksfulle og det harmoniske i betydningen: det som hviler i seg selv.

Man kan også kalle denne arkitekturen objektiv, og således et uttrykk for de første mennesker som higet mot objektiv erkjennelse av eget vesen. Derfor ble den også av langvarig betydning for arkitekturens videre utvikling i Europa. Det konstruktivt logiske finnes særlig uttrykt i søylene og deres forhold til bjelkelaget i den tunge doriske og den lettere joniske orden. Som en sen variant av den siste kom den korintiske.

Den hellenistiske arkitektur gjorde direkte bruk av disse ordener, men i forbindelse med mer omfattende og kompliserte oppgaver, knyttet til nye samfunnsforhold.

dorisk stil

jonisk stil

korintisk stil

Romerriket

Arkitektur, Maxentiusbasilikaen

Romerne overtok mye av grekernes formverden og dekorasjon, men innpasset det i løsninger av nye oppgaver som store forsamlingsrom, vannledningssystemer, broer og plassanlegg. De utviklet en ingeniørkunst som imponerer den dag i dag. De bygde i mur og konstruerte buer, hvelv og kupler, ofte av enorme dimensjoner. Bildet viser det som står igjen av Maxentius-basilikaen ved Forum Romanum i Roma, påbegynt på begynnelsen av 300-tallet e.Kr.

Arkitektur, Maxentiusbasilikaen

Av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I den romerske arkitekturen gjenfinnes de samme elementer, om enn i mer forsiret utgave. Helt selvstendig er derimot romernes innsats i forbindelse med rommet, både som interiør og uterom (plass), hvor halvrunde nisjer og søyleganger blir innført som et nytt, sprengende og spenningsfylt element – overensstemmende med en mer dynamisk og altomspennende situasjon.

I forbindelse med de før omtalte institusjonsbygningene utvikles en overdådig praktarkitektur, hvor de greske søyleordener går inn som et dekorativt relieff-element i byggverk som i konstruktiv henseende er preget av buen og hvelvet.

Den senromerske arkitekturen kjennetegnes av stadig enklere og mer kubisk betonte eksteriører, mens interessen i stigende grad samles om det innvendige, hvor de utpregede flatedekorasjonene, som mosaikk og marmorinkrustasjoner (marmorinnlegg), etter hvert avløser den mer modellerte behandling.

romersk arkitektur

Tidlig kristen arkitektur

Hagia Sofia

Interiør fra Hagia Sofia i Istanbul. Denne kirken, som var den ortodokse kristenhets hovedkirke til Konstantinopels fall i 1453, ble tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos og oppført i 532–537. Kirken med den veldige kuppelen kom til å danne mønster for en rekke kirker og senere moskeer. Den var moské i perioden 1453–1934, deretter museum. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Hagia Sofia

Av Corel/Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I den tidlige kristne arkitektur kommer disse trekkene enda sterkere fram, idet kirkene får et prunkløst (udekorert) ytre, men et desto rikere interiør, der romløsningene og veggdekorasjonene sammen danner rike kultrom.

Særlig framtredende er dette ved de bysantinske kirkene. Et annet, nytt virkemiddel i denne arkitekturen er fordelingen mellom primære, sammenfattende konstruksjoner og sekundære, mer utfyllende. Det er som om det blir operert i to skalaer, noe som gir komposisjonene en slags sammenvevd karakter.

Middelalderarkitektur

Arkitektur, Amiens

De gotiske katedralene markerer kirkens høydepunkt som åndelig og materiell maktfaktor. De ble bygd til Guds ære og er uttrykk for den triumferende kristendom. Bildet viser Notre Dame i Amiens, som ble påbegynt ca. 1220. Tårnene ble først ferdig 1370 (nordtårnet) og 1410 (sørtårnet).

Arkitektur, Amiens

Av NPS/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Dette utvikles videre i den middelalderske arkitekturen, med høymiddelalderens gotiske katedraler som de fornemste eksempler, preget av et slags stigende, konstruktivt mylder av uttrykk, og hvor eksteriør og interiør i sjelden grad står som uttrykk for én og samme disposisjon.

Et ønske om stadig større vinduer med glassmalerier kombinert med trangen til å understreke det konstruktive fører til at de mellomliggende veggflater i stadig større grad kan gjøres mindre, slik at byggverket får preg av rent skjelett med tynne vegger og store vinduer støttet av sinnrike strebesystemer.

Romansk stil (kjernetid fra ca. år 950 til 1250, i Norge ca. 1100–1350).

Gotikk (kjernetid fra ca. 1150-1500, i Norge ca. 1180-1300).

Renessansen

Arkitektur, palazzo Chiericati

Arkitektur. Med renessansen kom antikkens formverden tilbake, tilpasset nye behov. Bildet viser Palladios Palazzo Chiericati i Vicenza, påbegynt 1550.

Arkitektur, palazzo Chiericati

Av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Renessansens arkitektur betegner en reaksjon mot det formløse i dette spillet, bygningskroppene får igjen karakter av kuber og andre, klart definerte volumer, slik det lettest lot seg gjennomføre i forbindelse med de palasser som nå kom inn blant de toneangivende oppgavene.

Man dyrket de udiskutable proporsjoner, bestemt av klare tallforhold, diagonaler og likesidede triangler, – det vil si at man i ett og alt søkte mot det beherskede, etter hvert beriket med gresk-romerske søyleordener og andre detaljer. Trangen til å ha helheten under tydelig kontroll gjør seg også gjeldende i de geometrisk utformede byplanene, sammenfattet innenfor murenes regelmessige polygoner.

Fra denne tid av stammer den ennå rådende oppfatning at den mer eleverte arkitekturen er å betrakte som et personlig arbeid, knyttet til arkitektens navn. Den «rene» renessansearkitektur finnes for øvrig nesten bare i Italia. Nord for Alpene ble de nye idealene forenet med de middelalderske, livligere former.

Arkitektur i renessansen (kjernetid fra ca. 1400–1600, i Norge ca. 1550–1650)

Manierisme, barokk og rokokko

Arkitektur, Charlottenburg

Barokkens slottsanlegg skulle være pompøse og imponerende, aksialt anlagt, gjerne med en stor plass foran inngangspartiet og et strengt ordnet hageanlegg på den andre siden. Bildet viser slottet Charlottenburg i Berlin, bygd omkring år 1700.

Arkitektur, Charlottenburg

Av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Men i 1500-tallets manierisme og det følgende århundres barokk kommer det også i denne arkitektur inn et stadig spenningsmomenter, i form av det konstruktivt ulogiske, av kontrastvirkninger mellom materialer, og mellom krumme og plane, fram- og tilbaketrukne romelementer.

Det er igjen en beveget, motsetningsfylt tid, preget av kamp mellom tro og vitenskapelig erkjennelse. De eneveldige fyrstene dyrker det pompøse, sammen med storstilte, aksiale oppbygninger. I byene søker man å gi hele kvarterer et ensartet preg, det anlegges plasser med omliggende bygninger utformet med tanke på de dramatisk bevegede romvirkninger, og for selve byplanen betraktes de geometrisk bestemte gateforløpene som ideale.

Arkitektur i barokken (kjernetid ca. 1600–1770, i Norge ca. 1650–1780)

Rokokko (kjernetid ca. 1720–1770, i Norge ca. 1760–1790)

Klassisisme/nyklassisisme

Karl Friedrich Schinkels Neue Wache i Berlin, 1817-18, et av nyklassisismens mest betydningsfulle byggverk.

Lars Mæhlum.

Lisens: fri

Under nyklassisismen, som begynner å gjøre seg gjeldende i siste halvdel av 1700-tallet, vender man nok en gang tilbake til antikken, nå fortolket i stadig mer puristisk utgave. Borgerklassen blir stadig mer toneangivende, og i mange tilfeller ønskes det demonstrert dannelse og moral.

Arkitektur i klassisismen (kjernetid ca. 1770–1830, i Norge ca. 1770–1850)

Louis seize-stil (kjernetid ca. 1770–1810, i Norge ca. 1770–1810)

Empire-stil (kjernetid ca. 1810–1830, i Norge ca. 1810–1850)

Historisme

De omskiftelige forholdene som følger med den industrielle revolusjonen, gir seg for arkitekturens vedkommende utslag i historismen, det vil si en stilblanding der man gjør bruk av historiske stilformer, gjerne avpasset etter byggenes funksjoner.

Det oppstår utover på 1800-tallet en rekke ny-stiler som nygotikken, nyrenessansen og til slutt nybarokken. I slutten av perioden ser man også en rekke bygg der flere stilarter eklektisk er blandet sammen. Det er ofte pekt på at tidens arkitekter søkte forankring i tidligere perioders kulturverdier under en samfunnsmessig og teknisk utviklingsprosess, som på samtiden virket kaotisk.

Overfladisk kan nok tidens arkitekturbilde virke kaotisk, den nære ettertid kalte da også perioden for stilforvirringen, men 1800-tallet frambrakte ikke bare en rekke byggverk av ypperste kvalitet, men også helt nye bygningstyper som fabrikkbygninger, salgs- og utstillingshaller og ikke minst jernbanestasjoner, bygningstyper der jernkonstruksjoner ble benyttet i utstrakt grad.

Historisme (kjernetid i Norge ca. 1850–1910)

Sveitserstil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900)

Dragestil (kjernetid i Norge ca. 1890-1910)

Nyromansk stil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900)

Nygotisk stil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900)

Nyrenessanse (kjernetid i Norge ca. 1880-1900)

Nybarokk (kjernetid i Norge ca. 1880-1900)

Moderne arkitektur

Art nouveau, art deco og jugend

Jugendstil: Svaneapoteket i Ålesund (nå Jugendstilsenteret)

Jugendstil: Svaneapoteket i Ålesund (nå Jugendstilsenteret)

Av Tony Hall.

Lisens: CC BY SA 3.0

Forsøk på å finne fram til en selvstendig moderne arkitektur gav seg omkring år 1900 utslag i jugendstilen, samtidig med at en ny interesse for nasjonenes historie førte til at man vendte seg mot de nasjonale, anonyme byggeskikker.

Jugendstil (kjernetid ca 1880–1915, i Norge ca. 1900–1915)

Art nouveau

Art deco

Ny nasjonal byggestil

Denne lett nasjonalromantiske stilretningen var en motreaksjon mot dragestilen. Den var inspirert av selvstendigheten i 1905, og tok opp i seg elementer fra bygdenes tømmerbygninger og panelarkitekturen fra 1700-tallet.

Nyklassisisme

Mellom 1900 og 1920 ser man en ny barokkpreget retning, og i 1920-årene enda en variant av nyklassisismen. «Tjueårsklassisismen» er kjennetegnet av elementer fra klassisk arkitektur, med vekt på logikk, klarhet, rytme og renhet.

Nyklassisisme (kjernetid i Norge ca. 1920–1930)

Funksjonalisme

Arkitektur, funkis

Funksjonalismen og senere den internasjonale stil markerte et brudd med den tradisjonelle stilarkitekturen, var moderne og fremtidsrettet, og fikk avgjørende betydning for arkitekturens videre utvikling. Bildet viser funksjonalistiske såkalte lamellblokker på Marienlyst i Oslo. De ble oppført i annen halvdel av 1930-årene, tegnet av forskjellige arkitekter, og representerte det nye boligidealet: moderne, praktiske boliger (med heis og fellesvaskerier), omgitt av lys og luft.

Arkitektur, funkis

Av ØR/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Nyklassisismen og nybarokken ble imidlertid korte episoder, og etter slike forsøk i forskjellige retninger, ble alle bestrebelser i retning av en ny og moderne arkitektur samlet innenfor funksjonalismens program.

Foruten den før omtalte målsettingen betegnet dette en trang til å gjøre rent bord, bryte med fortidens historiske former og finne fram til arkitekturens grunnverdier, tilpasset en verden som i stigende grad ble preget av maskiner.

I motsetning til det klassisk-statiske søkte man igjen det dynamiske, som et tidens kjennetegn, oppnådd ved oppløsning av bygningsmassene og ved å la romformene gli over i hverandre eller på aktiv måte arbeide sammen med uterom og landskap.

Funksjonalistisk arkitektur (kjernetid ca. 1930–1970)

Internasjonal stil

Arne Korsmo

Villa Stenersen i Oslo er et eksempel på Bauhaus-stil i Norge. Villaen ble tegnet av Arne Korsmo og bygd for Rolf Stenersen 1937. Annen etasje har vegger mot sør utført i glassbetong, noe som skulle gi lys til Stenersens Munch-samling (på bildet delvis skjult av markiser). Villaen ble etter Stenersens død skjenket til staten til bruk som statsministerbolig, men bare en statsminister, Odvar Nordli, har bodd i huset.

Arne Korsmo

Av Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Hovedstrømningen i etterkrigstidens arkitektur går under betegnelsen internasjonal stil, en betegnelse som noe misvisende har vært brukt synonymt med funksjonalisme. For i tillegg til å stå på funksjonalismens program, bygger den internasjonale stilen på estetiske idealer fra russisk konstruktivisme, den nederlandske De Stijl, Bauhausskolen og den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, og kombinerer disse med anvendelse av moderne produksjonsteknologi.

Denne internasjonale stilen definerte ingen entydig norm for det arkitektoniske uttrykket, men søkte under slagordet «less is more» mot en forenkling av formspråk og motivbruk som resulterte i en nærmest puristisk arkitekturoppfatning med enkle, geometriske bygningskropper uten karakteriserende detaljer, og med liten tilknytning til stedlig egenart.

internasjonal stil

konstruktivisme

De Stijl

Bauhaus

Le Corbusier

Postmodernisme

Som en reaksjon på den moderne arkitekturens forenklede formidealer, vokste det i 1970-årene fram en motbølge, en postmoderne arkitektur som igjen søkte mot det formalt bestemte.

Heller ikke nå kan man i utgangspunktet snakke om en stil i den vanlige betydningen av ordet, men snarere om en udogmatisk holdning til formuttrykk som gav grobunn for en rekke vidt forskjellige framstøt for å definere et arkitektonisk fundament.

Et fellestrekk for disse ulike retningene var interessen for den klassiske formverden og derigjennom ønsket om en figurativ bygningskunst som i sterkere grad enn modernismen kunne uttrykke menings- og symbolinnhold ved bruk av kjente motiver.

Postmodernistisk arkitektur

Stilkonformisme

Denver Central Library, Colorado, USA, 1995

Denver Central Library, Colorado, USA, 1995

Av Michael Graves.

Lisens: CC BY SA 3.0

Selv om postmoderne arkitektur i utgangspunktet var ment som en frigjørende reaksjon på modernismen, og ikke en stil, utkrystalliserte det seg allikevel helt klare definerbare tendenser, som mot slutten av 1980-årene utviklet seg i retning av stilkonformisme.

I USA vokste det således fram en form for nyklassisisme med Michael Graves og Robert Venturi som forgrunnsfigurer, mens europeiske arkitekter, som Aldo Rossi og brødrene Léon og Rob Krier, arbeidet i en rasjonalistisk tradisjon med en målsetting om å revitalisere den europeiske – og spesielt den søreuropeiske – bykulturen, ved å legge vekt på formgivningen av gateløp og plassdannelser i samspill med bygningsmasser og flater.

Dekonstruksjon

Walt Disney Concert Hall

Innen de senere års arkitektur har en rekke retninger løpt parallelt. Hovedtendensen har vært den internasjonale modernismen, som bygger på funksjonalismen. Men også retninger som tar opp tidligere perioders formspråk og mer ekspresjonistiske retninger, har fått en viss utbredelse. Til den siste retningen hører The Walt Disney Concert Hall i Los Angeles, tegnet av Frank Gehry 1987, men ferdig først i 2003. Det har mye til felles med hans hovedverk, Guggenheim-museet i Bilbao.

Walt Disney Concert Hall

Av Ukjent/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Arkitekturen har til alle tider vært en refleks av tendenser som ytrer seg i kultur- og samfunnslivet ellers. I forlengelsen av, og til dels parallelt med, postmodernismen så man også en annen tendens i arkitekturen utover i 1980-årene. Inspirert av tenkere som Derrida og Foucault arbeidet flere arkitekter med å utforske det arkitektoniske språkets grenser.

Ved å benytte seg av såkalt dekonstruksjon eller dekomposisjon oppløses den arkitektoniske helheten i mindre bestanddeler som settes sammen i nye og uvante sammenhenger med logiske brudd mellom bestanddelene. Dekonstruktivismen er hovedsakelig en teoretisk posisjon, preget av en analytisk spørrende holdning til arkitekturens muligheter, men den er også blitt virkeliggjort gjennom arbeidet til en gruppe betydelige arkitekter. Spesielt må nevnes Peter Eisenmans boliger og Villetteparken i Paris, tegnet av Bernard Tschumi.

dekonstruktivisk arkitektur

Post-postmodernisme og regionalisme

Det kanskje viktigste resultatet av postmodernismen var bruddet med modernismens tese om nødvendigheten av en objektiv internasjonal arkitektur. På tvers av de ulike retningene innenfor postmodernismen så man en felles tendens til å ville legge vekt på den sammenhengen en bygning opptrer i og til å ta det foreliggende eksisterende bygningsmiljøet som utgangspunkt for den arkitektoniske utformingen. Ved å knytte tolkningen av det allerede foreliggende til særegne lokale karakteristika, oppstår det man forstår som regionalisme.

Arkitekters interesse for stedet gikk fra 1990-årene parallelt med en allmenn interesse og bekymring for de visuelle omgivelsene, der omgivelsene ikke bare omfatter det vi tradisjonelt forbinder med arkitektur, men alle de menneskeskapte elementene og gjenstander som omgir oss.