Paal Brekke: . "Og hekken vokste.... ".

Paal Brekke: . "Og hekken vokste.... ".

Gyldendal Lanterne, 1973. Første gang utgitt 1953.

Pocket.

*** Fra Wikipedia

Paal Emanuel Brekke (født 17. september 1923 på Røros, død 2. desember 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter. Han er far til forfatteren Toril Brekke.

I 1940 flyktet Paal Brekke som 17-åring til Sverige, der han snart ble kjent med moderne svensk og finlandssvensk lyrikk, og selv begynte å skrive. Han debuterte i 1942 med diktsamlingen Av din jord er vi til. I Sverige ga han også ut romanen På flukt, som skildrer et mislykket forsøk på å ta seg over til England.

Han kom tilbake til Norge i 1945, og kom samme år med samlingen Jeg gikk så lange veier. Han gjorde seg snart bemerket som litteraturskribent og kritiker med en særlig god orientering i moderne europeisk lyrikk. Han var den som med størst sakkunnskap etterlyste en fornyelse i norsk lyrikk. Han bidro også til å utbre nordmenns kjennskap til utenlandsk litteratur ved å omdikte modernister som T.S.Eliot og amerikansk, japansk og indisk lyrikk.

Midt i 1950-årene markerte Brekke seg sterkt i debatten om lyrikkens formspråk, og var André Bjerkes og Arnulf Øverlands hovedmotstander i tungetaledebatten.

I 1960 foretok Paal Brekke en reise til India, og møtet med den tredje verdens fattigdom bevisstgjorde ham om at det fantes en annen hovedkonflikt i verden enn den øst-vest-konflikten som dominerte norsk offentlighet den mellom rike og fattige land. Reisen resulterte i reportasjeboka En munnfull av Ganges i 1962. Også her er Paal Brekke tidlig ute; boka kan ses som en forløper for de mange dokumentariske romanene som skulle komme i 1970-årene.

Selv om Brekke åpenbart var en viktig farsfigur for den nye generasjonen av modernistiske lyrikere som sprang fram på 1960- og 70-årene, ble han også utsatt for sterk kritikk for sin symbolistiske jeg-lyrikk av den samme generasjonen forfattere. I en lang periode mellom 1980 og 1992 var det taust fra Paal Brekke, før han på slutten av sitt liv kom med de to samlingene Men barnet i meg spør og Ostinato den siste posthumt i 1994.

Det er særlig fra samlingen Skyggefektning fra 1949 at Paal Brekke står fram som en moden lyriker. Her møter vi et lyrisk jeg som tenderer mot å gå i oppløsning, og som vandrer som en søvngjenger gjennom tilværelsen som et sett av skiftende og ustabile roller. Den splintrede virkelighetsoppfatningen formidles gjennom et tilsvarende fragmentert språk, ofte uten normal syntaks og med brokker fra høyst ulike stilnivåer innmontert. Et viktig undertema til identitetsproblemet er krig og vold: Den mann som drepte tirsdag / var han en morder mandag? heter det i diktet Der alle stier taper seg.

I det kjente diktet Som i en kinosal fra 1965 framstilles den moderne tilstanden som et absurd besøk i en kinosal der jeg-et ikke er i stand til å orientere seg og skape mening:

Kjører de den forlengs eller baklengs

Hysj. Og kontrolløren og det hele om

igjen, opp trappene

ut igjen, men alltid bare inn igjen

Fra og med samlingen Roerne fra Itaka kan vi merke en kritisk holdning til velferdssamfunnets statusjag og forbrukermentalitet. Tittelen spiller på Homers Odysseen, og vår tids roere holder stø kurs mot høyere gasje / og kjøleskap, fjernsyn og hus med garasje . men det er ikke roerne som fører årene, men årene som ror med oss . I det hele tatt er Brekkes diktning full av allusjoner til verk fra verdenslitteraturen, ofte montert inn i tekstene på nye og overraskende måter.

Det skjeve smil i rosa er den mest politiske av Brekkes diktsamlinger, og holdningen til tendenser i samtiden er uforsonlig og sterkt sarkastisk. Den samfunnskritiske dreiningen kan forstås i lys av møtet med verdens fattigdom og undertrykkelse under oppholdet i India. I samlingen Aftenen er stille hentes motivene fra et aldershjem. I sine siste diktsamlinger er han mer forsonlig, og det kommer innslag av stille naturlyrikk.

Også i romanene er Brekke nyskapende; de har brutt kronologi og innslag av bevissthetsstrøm. Aldrende Orfeus er blitt lest som en nøkkelroman om Arnulf Øverland, men trolig tar den for seg en videre krets av tidligere kulturradikalere fra 30-tallsgenerasjonen.

** Diktsamlinger

Av din jord er vi til, 1942

Fri är du född, 1943

Jeg gikk så lange veier, 1945

Skyggefektning, 1949

Løft min krone, vind fra intet, 1957

Roerne fra Itaka, 1960

Det skjeve smil i rosa, 1965

Granatmannen kommer, 1968

Aftenen er stille, 1972

Syng, ugle, 1978

Flimmer. Og strek, 1980

Men barnet i meg spør, 1992

Skogsfuglen1993

Ostinato, 1994

Bestemor, 1994

** Romaner

På flukt, 1946

Aldrende Orfeus, 1951

Og hekken vokste kjempehøy, 1953

** Journalistikk og reportasje

En munnfull av Ganges, 1962

Til sin tid, 1970

Farvel ets rester, 1981

Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle, 1982

** Gjendiktninger

T.S.Eliot: Det golde landet og andre dikt, 1949

Amerikansk lyrikk, 1957

Moderne japansk lyrikk, 1965

Indisk lyrikk, 1979

*** Fra min private samling. Overlevering kan avtales på Nøtterøy eller i Oslo sentrum (jeg er der av og til). Ved postforsendelse betaler kjøper porto.