Bibel (ny og forseglet)

En ny og forseglet utgave av Bibelen. 2011 oversettelsen (regner jeg med).

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner

-----------------------------------------------

Bibelen er navnet på den samlingen av tekster som oppfattes som hellige i kristendommen. Navnet Bibel kan også brukes om Tanakh, jødedommens eldste hellige tekster.

Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen. Disse tekstene handler først og fremst om historien til israelsfolket (senere kalt jødene), men det starter med fortellinger om verdens skapelse og tidlige historie. Tekstene er for det meste skrevet på hebraisk og ble til mellom cirka 950 og 150 f.Kr.

Det nye testamentet er regnet som hellig skrift bare i kristendommen. Det inneholder historien om Jesus og de første kristne. Disse tekstene ble skrevet på gresk og ble til mellom cirka år 50 og begynnelsen av 100-tallet e.Kr.

Uttrykkene Det gamle testamentet og Det nye testamentet stammer fra den latinske bibeloversettelsen Vulgata, der det greske ordet for «testament» eller «pakt» (diatheke) er gjengitt med testamentum. Det viser da til tekstene som handler om «den gamle pakt» primært forstått som Moseloven, og tekstene om «den nye pakt» forstått som det Jesus sa og gjorde.

Samlingen av de tekstene som regnes som hellige, kalles kanon, det vil si tekster som blir betraktet som norm eller rettesnor for lære og liv. Innenfor kristendommen er omfanget av kanon noe varierende fordi det har vært uenighet om hvilke tekster som skal regnes med til Det gamle testamentet. I katolske og ortodokse bibler er det derfor noen flere tekster enn i de protestantiske biblene; disse tekstene blir i protestantisk tradisjon omtalt som de gammeltestamentlige apokryfene.

Til tross for at Bibelen i moderne tid fremstår som én fysisk bok, er den i virkeligheten en samling av svært forskjellige tekster i mange ulike sjangere. Den inneholder blant annet historiefortellinger, lovtekster, profetier, salmer, ordspråk og brev.

Vi har ikke originalmanuskriptene til noen av de bibelske tekstene, men en rekke avskrifter. Opprinnelig ble de skrevet i bokruller, etter hvert også i kodekser, som ligner moderne bøker. Med kodeksene ble det mulig å samle flere bibelske tekster og på den måten fikk vi de eldste utgavene av Bibelen. Først med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet fikk man muligheten til å spre utgaver av de hebraiske og greske tekstene som ligger til grunn for oversettelser av Bibelen.

Bibelen ble raskt oversatt til nye språk, blant annet til latin som var bibelspråket i Europa gjennom hele middelalderen. På reformasjonstiden på 1500-tallet begynte man for alvor å oversette Bibelen til folks dagligspråk, og det har fortsatt fram til vår egen tid. Den kristne bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok og har hatt enorm innflytelse, særlig i den vestlige kulturen.

Avstanden mellom tiden der tekstene fikk skriftlig form og de eldste bevarte manuskriptene er relativt kort når det gjelder Det nye testamentet. Tekstene ble tidlig kopiert i et stort omfang og det er bevart et stort antall manuskripter, det vil si håndskrevne tekster på papyrus eller pergament, som inneholder deler av eller hele Det nye testamente på gresk. Det finnes i alt nesten 6000 slike greske manuskripter, men de fleste inneholder bare større eller mindre fragmenter av tekstene. Ingen annen antikk tekst er imidlertid dokumentert med så mange og gamle manuskripter. I dag kjenner man for eksempel til 35 papyrusfragmenter som er skrevet allerede på 100- og 200-tallet e.Kr. Det antatt eldste bevarte fragmentet kalles Rylands Papyrus 52 og inneholder noen små bruddstykker av Johannesevangeliet, kapittel 18. Det dateres til omkring 125 e.Kr., bare noen få tiår etter at evangeliet ble skrevet.

Langt viktigere er Papyri 45, 46 og 47 (P. Chester Beatty I-III). Papyrus 46 (datert til omkring år 200) inneholder mesteparten av en kodeks som trolig har omfattet alle Paulusbrevene. De bevarte sidene inneholder store deler av Romerbrevet, praktisk talt hele teksten til 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Hebreerbrevet, pluss deler av 1. Tessalonikerbrev. Papyrus 45 (datert til 200-tallet) inneholder betydelig deler av de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger, mens Papyrus 47 (også datert til 200-tallet) omfatter flere kapitler fra Johannes' åpenbaring.

I norsk sammenheng er det verd å nevne Papyrus 62 som befinner seg i Universitetsbiblioteket i Oslo. Det består av syv små fragmenter fra 300-tallet og inneholder tekst fra Matteusevangeliet, kapittel 11,25–30.

Hele Bibelen på gresk

Svært viktig for overleveringen av de greske bibeltekstene er de store kodeksene som inneholder (eller har inneholdt) alle Bibelens bøker. I en del tilfeller er deler av tekstene blitt ødelagt på grunn av dårlige oppbevaringsforhold gjennom århundrer, men de er uansett viktige vitnesbyrd om at man allerede på 300-tallet hadde komplette bibler på gresk. De viktigste kodeksene, der tekstene ofte var skrevet i jevne kolonner med prydelige store bokstaver (majuskler) på pergament, er:

Codex Sinaiticus (cirka 350)

Codex Vaticanus (cirka 350)

Codex Alexandrinus (fra første halvdel av 400-tallet)

Codex Ephraemi Rescriptus (cirka 450)

Disse har hatt stor betydning for å kunne finne fram til den eldste versjonen av Det nye testamentets greske tekst (og den greske oversettelsen av Det gamle testamentet).

I moderne tid er det laget vitenskapelige, såkalte kritiske utgaver av Bibelens tekster, basert på et grundig arbeid med alle tilgjengelige manuskripter. Dette arbeidet har blant annet resultert i at enkelte avsnitt i Bibelen på en eller annen måte er markert som «sekundære» i moderne oversettelser, det vil si at verset eller avsnittet mangler i de eldste og beste manuskriptene (se for eksempel Markusevangeliet, kapittel 16, vers 9–20 i Bibelselskapets oversettelse fra 2011). Det finnes en god del variasjoner mellom manuskriptene, men ofte dreier det seg bare om detaljer og få har vesentlige teologiske implikasjoner. Et typisk eksempel er Matteusevangeliet, kapittel 27, vers 9, hvor det står: «Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Etter dette følger et bibelsitat, men det er fra profeten Sakarja, ikke Jeremia. Flere manuskripter dropper derfor navnet Jeremia eller erstatter det med Sakarja. Etter all sannsynlighet er Jeremia det opprinnelige, og skyldes en menneskelig glipp. Endringene i noen manuskripter er gjort for å korrigere denne glippen.

I de eldste greske manuskriptene til Bibelen er teksten skrevet som en sammenhengende tekst, uten skilletegn og uten mellomrom mellom bokstavene. Det var heller ingen inndeling i kapitler og vers og ingen form for overskrifter. I noen av de store kodeksene ble det laget «overskrifter» plassert i margen for å gi leseren hjelp til å finne fram i tekstene. En inndeling av de ulike skriftene i kapitler ble først gjort i den latinske Bibelen, Vulgata, på begynnelsen av 1200-tallet. En videre inndeling av kapitlene i vers skjedde første gang i en utgave av Det greske nye testamente, utgitt av Robert Estienne (Stephanus) i 1551. I moderne bibelutgaver er det ofte satt inn overskrifter over kapitler eller deler av kapitler, men ingen av disse er en del av den opprinnelige teksten.

Det nye testamentet er en samling av 27 tekster fra tidlig kristendom som omhandler Jesus og hans disipler, pluss tekster skrevet av noen av hans tidlige etterfølgere.

Det nye testamentet utgjør den andre og spesifikt kristne delen av den kristne bibelen. Den første delen kalles «Det gamle testamentet», der ordet «testament», som kommer av latin, betyr pakt. Brukt om den kristne skriftsamlingen antyder betegnelsen «Det nye testamentet» at disse skriftene representerer den nye pakten som profeten Jeremia hadde talt om (Jeremia, kapittel 31,31–34), mens jødenes hellige skrifter representerer «den gamle pakt» (i særlig grad knyttet til Moseloven). Det nye testamentet er da å forstå som en betegnelse på de tekstene som handler om den nye pakten, det vil si den pakten som Jesus var opphav til (se Lukasevangeliet, kapittel 22,20).

Det nye testamentet består av fire typer tekster: evangelier, en historiebok, flere brev og en apokalypse. Evangelium betyr godt budskap og ble først brukt om budskapet om Jesus; senere ble ordet brukt om de bøkene som fortalte om Jesus, hans forkynnelse og gjerning og om hans død og oppstandelse.

Evangeliene

Det nye testamentet inneholder fire evangelier, Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet. Evangeliene utgjør kjernen i Det nye testamentet og ble plassert fremst da skriftene ble samlet i én kodeks. De er alle anonyme, det vil si at det ikke er angitt noen forfatter i selve teksten. Når de ble del av en skriftsamling, fikk de overskriftene «etter Matteus», «etter Markus», «etter Lukas», og «etter Johannes». Disse overskriftene reflekterer den tidlige kirkes oppfatning av hvem som var forfatterne. Det er ingen entydige holdepunkter for dateringen av evangeliene, men før midten av det andre århundre var alle de fire evangeliene i omløp og vel kjent. De fleste forskerne daterer evangeliene til tidsrommet mellom år 60 og 100 e.Kr., eventuelt et tiår senere.

I det andre, tredje og fjerde århundre ble det skrevet en del andre tekster som ble kalt evangelier og tillagt personer kjent fra Det nye testamentet. Ingen av disse tekstene regnes som autentiske og har aldri vært en del av Det nye testamentet. De omtales av og til noe misvisende som nytestamentlige apokryfer. Riktigere er det å tale om tidligkristne apokryfer.

Apostlenes gjerninger

Etter evangeliene følger Apostlenes gjerninger som er en fremstilling av historien om de første kristne og den første misjonsvirksomheten, særlig knyttet til Paulus. Boken har samme forfatter som Lukasevangeliet og fremstår som en fortsettelse av evangeliet. De er trolig skrevet av en som tilhørte kretsen rundt Paulus.

Paulusbrevene

Deretter følger 13 brev der Paulus er angitt som forfatter. De er i hovedsak skrevet til menigheter i byer som Paulus besøkte på sine misjonsreiser. I tillegg kommer fire brev skrevet til enkeltpersoner, to til Timoteus, ett til Titus og ett til Filemon.

Paulusbrevene er den viktigste kilden til de tidligste kristnes tro og teologi. De fleste av dem er skrevet i tiden mellom år 50 og tidlig på 60-tallet, altså før evangeliene. Mens evangeliene forteller mye om Jesu liv og gjerning, er Paulus primært opptatt av betydningen av Jesu død og oppstandelse; i tillegg skriver han utførlig om rett livsførsel. Til tross for at de 13 brevene angir Paulus som forfatter, har flere moderne bibelforskere satt spørsmålstegn ved forfatterskapet til noen av brevene, særlig de to brevene til Timoteus og brevet til Titus, men også Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev. Forfatterspørsmålet er stadig diskutert innenfor forskningen og langt fra alle forskere er like kritiske; særlig gjelder det de to sistnevnte brevene (Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev). De forskerne som betviler at Paulus er forfatter, regner ofte med at brevene er skrevet av noen av Paulus’ elever, personer som videreførte arven fra apostelen.

Blant Paulusbrevene regnes Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev og Galaterbrevet som «hovedbrevene» og som de viktigste kildene til Paulus’ teologi. Særlig Romerbrevet har senere spilt en avgjørende rolle i utformingen av kristen teologi. Det er verd å merke seg at Paulusbrevene i de eldste håndskriftene bare har adressatenes navn i overskriftene, for eksempel «Til romerne» (ikke «Paulus’ brev til romerne» slik det står i norske bibler). Det vitner om at de tidlig var samlet i en kodeks under en felles overskrift («Paulus» eller «Paulusbrevene»).

Les mer om Paulus' brev

De katolske brevene

I tillegg til Paulusbrevene inneholder Det nye testamente også åtte andre brev, gjerne omtalt som «de katolske brev» fordi de ikke har en spesifikk adressat, men har en mer allmenn adresse. Grunnbetydningen av «katolsk» er allmenn. Det første av de katolske brevene, Hebreerbrevet, har heller ingen angitt forfatter. I oldtiden var det mange som mente at dette var skrevet av Paulus, men det synspunktet er helt forlatt innenfor bibelforskningen. De øvrige brevene angir to av Jesu brødre, Jakob og Judas, som forfattere; to angir forfatteren som apostelen Peter (Første og Andre Petersbrev). Tre brev omtales som Johannesbrevene; det første har ingen forfatterangivelse, men viser en del likheter med Johannesevangeliet og har i den oldkirkelige tradisjonen blitt knyttet til apostelen Johannes. Større usikkerhet var knyttet til det såkalte Andre og Tredje Johannesbrev, som angir «den eldste» som forfatter, men noen håndskrifter navngir Johannes i overskriften.

Johannes' åpenbaring

Det nye testamentets siste bok er Johannes’ åpenbaring. Der er forfatteren navngitt i selve teksten, men det ble tidlig en diskusjon om hvem denne Johannes var. Den vanligste oppfatningen har vært at det var apostelen Johannes, mens andre har påpekt de tydelige forskjellene i språk og stil mellom Johannesevangeliet og Åpenbaringen – og derfor ment at sistnevnte bok må ha vært forfattet av en annen Johannes enn apostelen. Det greske ordet for «åpenbaring» er apokalypsis, på norsk «apokalypse». Dette er en betegnelse som brukes på en rekke jødiske og tidligkristne skrifter der forfatteren får åpenbart ukjent informasjon om den himmelske verden og om fremtiden.

I moderne oversettelser følger Det nye testamentets skrifter ordningen som teologen Erasmus av Rotterdam (1466–1536) brukte i sin utgave av den greske teksten fra 1516 (se nedenfor). I mange greske manuskripter var Apostlenes gjerninger plassert etter Hebreerbrevet (som ble regnet som et brev av Paulus) og foran de katolske brevene. Erasmus plasserte skriftet rett etter evangeliene fordi det hadde samme forfatter som Lukasevangeliet. Han mente at de to burde stå så nær hverandre som mulig, men ville samtidig ikke bryte den etablerte rekkefølgen på de fire evangeliene.