Kerstin Ekmann: Hekseringene / Springkilden / Englehuset - Bokklubben 1986

Innbundet 846 sider sender gjerne -

uten omslag

Heksering-trilogien er bygd på Kerstin Ekmans egen oppvekst i Katrineholm. Her kan man blant annet kjenne igjen "Englehuset", farmorens hus der forfatteren selv bodde i deler av oppveksten. Da trilogien kom ut på 1970-tallet, var det ikke bare positive reaksjoner å spore i det lille lokalsamfunnet Katrineholm, men i dag skal visst innbyggerne være stolte av at stasjonsbyen er blitt foreviget mellom bokpermene. Og det har de all grunn til. For det er ingen som skriver så levende og frodig, og med så stor kjærlighet, om menneskers levekår som Kerstin Ekman.

"Den ekle og gjerrige soldatkjerringa"

Det hele begynner en solfylt septemberettermiddag på begynnelsen av 1870-tallet da Sara Sabina Lans, soldatkjerringa, begir seg til Isakssons landhandel og gjestgiveri for å selge karve. Bak henne går sønnen Frans, og helt bakerst kommer datteren Edla sprettende fra stein til stein. Vel fremme ved land - handelen skiftes synsvinkelen til to bønder og en bondesønn. Bondesønnen utbryterer hånlig at "der kommer den ekle og gjerrige soldatkjerringa, fy faen. Han ville spytte, men stod for langt borte fra bakken og torde ikke. Han stod skrevende, men usikker i dette følget og lekte med pisken".

Allerede etter de første to sidene slår altså Kerstin Ekman an tonen, den allvitende, hudløse tonen som uunngåelig glir innunder huden på leseren. Personene skildres med både varme og råskap, og det er ikke annet å gjøre enn å begi seg inn i Ekmans karnevalske og burleske verden.

Det er en frodig og levende bok dette, rik på personer,

hendelser og munterhet. Og ikke minst helt jordnære scener som

får en skjønnhet over seg fordi de viser den sterke solidariteten

mellom de fattige kvinnene når det virkelig røyner på.

Tove Nilsen, Dagbladet

Moroa, skammen og nøden

Det er i hovedsak kvinnene Ekman ønsker å skildre. I første bind symboliserer "hekseringene", som kan skimtes der inne i skogen, kvinners liv. Det er ringer som geita har dannet ved å løpe i ring med rambukken i hælene. Det er et både heslig og vakkert bilde på kvinners lodd opp gjennom historien.

Sara Sabinas datter Edlas lodd er å dø i barsel, mens hun føder et barn hun ikke vet hvem som er faren til. Datteren Tora vokser opp hos mormoren Sara og hennes uregjerlige soldatmann. Han faller forresten ikke til ro før han mister begge beina den dagen han blir overkjørt av toget. Tora gifter seg imidlertid skamløst over sin stand med den magesårsyke F. A. Otter.

Det er først og fremst de tre kvinneskjebnene Sara Sabina, Edla og Tora vi får høre historien til, med sine tidlige fødsler og strabasiøse liv. Et sted i første bind står det at kvinnene arver "moroa, skammen og nøden" fra hverandre, og at: "Moroa skjuler skammen, skammen skjuler nøden og nøden, han skjuler ingenting. Han sier det som det er."

Bakteppet er like mangfoldig og fargerikt som kvinnene. Og like under all nøden og fattigdommen og skammen og alt det mørke og skitne, ligger moroa, humoren, sarkasmen og livsgleden.

Hver minste lille avkrok

Det er et mylder av historier som fortelles i Hekseringtrilogien, ikke "bare" de tre kvinnehistoriene. Det ville vært uetterrettelig av meg å gjenfortelle dem her. Dere får lese selv! Det er et polyfonisk verk, der mange stemmer og farger og sjatteringer får komme til uttrykk og flettes i hverandre. Persongalleriet er broket og mangfoldig. Det føles som om vi blir kjent med hver eneste sjel og hver minste lille avkrok i den lille stasjonsbyen over et tidsrom på nærmere hundre år.

Jeg har lenge vært en ivrig talsperson for Kerstin Ekmans bøker, og har prøvd å videreformidle hennes fabelaktige frodige litterære univers for potensielle lesere flere ganger. Jeg hadde ikke lest Hekseringtrilogien før. Og den skuffet ikke, for å si det mildt. Kerstin Ekman er like befriende rå og varm i sine skildringer av menneskers kår som hun har vært i de andre bøkene jeg har lest av henne. Jeg vet ikke hvor hun tar det fra, fandenivolskheten, frodigheten og alle de fabelaktige miljø- og personskildringene. Kanskje det er fortellegleden som driver henne? Uansett er det bare å gi seg ende over.