Moses og Israelittene - Fortalt for barn - Imm. Flood 1924

Cappelens Kristiania 1924. Med billeder. 104 sider. Innbundet. Navn. Permene spriker litt

Moses er en bibelsk person, profet og religiøs leder, en av de mest sentrale skikkelsene i både jødedommen, kristendommen og islam. Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh er Moses den som førte israelittene ut av Egypt (Eksodus) og mottok tavlene med De ti bud og de mange andre lovene som skulle gjelde i det nye israelittiske samfunnet. I jødisk tradisjon regnes han som det eneste mennesket som har hatt et direkte møte med Gud (5. Mosebok, 34,10). Ifølge Mosebøkene selv, og den senere religiøse tradisjonen, er Moses også den som skrev Mosebøkene.

Fortellingene om Moses, hans bakgrunn og handlinger, finnes i 2. til 5. Mosebok. Fortellingen begynner med å berette om hans nesten mirakuløse overlevelse. Farao hadde erklært at alle isralittiske guttebarn skulle drepes, men Moses ble reddet og oppdratt av faraos datter. Ifølge bibelteksten (2. Mosebok 2,10) gav hun ham navnet Moses (hebraisk Moshe), fordi hun hadde «dratt ham opp av vannet».

1. Mosebok slutter med å fortelle om hvordan israelittene kom til å bo i Egypt. 2. Mosebok begynner med å fortelle at israelittene etter hvert er blitt et stort folk i Egypt, men er gjort til slaver. Israelittenes gud ønsker derfor å befri dem og la dem vende tilbake til det landet han hadde lovet til deres forfedre Abraham, Isak og Jakob.

Israelitt, opprinnelig en betegnelse på alle etterkommere av patriarken Jakob. I første Mosebok fortelles det at Jakob fikk navnet Israel, som betyr «han som kjemper med gud», etter en kamp med en engel (32, 27-28). Betegnelsen israelitt har senere fått flere ulike betydninger.

I tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh brukes israelitter som nasjonal betegnelse på folket som under ledelse av Moses flykter fra Egypt (eksodus) og som etter førti år i ørkenen vandrer inn i landet Kanaan under Josva. I noen sammenhenger brukes også betegnelsen hebreere.

Etter kong Salomos død, da det israelittiske kongeriket ble delt i to, ble betegnelsen brukt om innbyggerne av Nordriket Israel, som også kalles Samaria eller Efraim. Da Nordriket gikk under i 722 fvt., og store deler av befolkningen ble fordrevet, ble det innbyggerne i Judariket som preget historien fremover. Judeer (jøde) ble derfor en vanlig betegnelse på alle jøder.

religion kristendom gamle testamentet jøder jødedom egypt Israel bibel bibelen