"Den første store lekeboken" & "Den andre store lekeboken"

Bøkene "Den første store lekeboken" & "Den andre store lekeboken" av Ib Permin. Utgitt i hhv. 1970 (97 sider) og 1971 (128 sider). Oversatt av Åse Enerstvedt. Illustrert av Vinni Okolow Moa.

Selges samlet for 90,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------

Lek er fysisk eller psykisk aktivitet som ikke synes å ha noe (eksplisitt) mål utover seg selv. Lek forekommer hos dyr og mennesker og i alle aldere. Hos barn er lek en fremtredende aktivitet. Lek er en viktig del av barns sosialisering og kultur, og finnes i ulike former og i ulikt omfang i alle samfunn.

De fleste lekene er tradisjon, det vil si former som har levd i flere «generasjoner» barn. Lekene finnes også i varianter, det vil si at en lek ikke har en og samme form i alle barnegrupper. Mange lek-former er blitt spredt over et stort geografisk område, men det er umulig å påvise når eller hvordan det har skjedd, hvor de forskjellige lekene kommer fra eller hvor gamle de er.

Barn over store deler av verden godtar de samme formene for lek. Mange lek-former har på kort tid blitt spredt så å si over hele verden, for eksempel hoppe strikk og hoppe tau.

Lek på de ulike alderstrinn

Til å begynne med leker barnet alene; på et litt senere alderstrinn kan det leke ved siden av andre barn, men fremdeles opptatt av sin egen lek i så kalt parallell-lek; etter hvert utvikler det seg til samlek mellom 2, 3 og flere barn, og fra 5–7-årsalderen foregår lek ofte i store grupper. Ofte inngår det da i leken bestemte regler som alle retter seg etter. De forskjellige former for lek hos barn kan vi ordne i tre hovedgrupper:

1) Funksjonslek, hvor det viktigste er at muskler og sanser er i funksjon; barnet hopper, løper, ser på ting som rører seg, hører på lyder, tar i ting, bærer på ting og så videre, dominerer i 1–2-årsalderen.

2) Fiksjonslek (eller illusjonslek), hvor barnet lever seg inn i en rolle eller later som om andre ting og vesener er noe annet enn de egentlig er (leke far, mor og barn, leke butikk, leke tog og så videre). Her spiller fantasien en stor rolle. Fiksjonslek er svært vanlig i 3–5-årsalderen.

3) Konstruksjonslek, hvor forskjellige slags materialer brukes for å oppnå bestemte formål (bygge med klosser, grave i sand, klippe og klistre, modellere, tegne, skrive, snekre, sy og så videre). Denne formen for lek blir mer og mer dominerende i 4–6-årsalderen.

Det har vært fremsatt forskjellige teorier for å forklare lek hos barn.

Rekreasjonsteorien hevder at lek har den funksjon å gi hvile fra det målrettede, viljebestemte arbeid; ved at individet følger sine frie innfall og sin fantasi, hviler de sjelelige energier som ellers er i bruk.

Kraftoverskuddsteorien hevder at lekens oppgave er å gi utløp for krefter som ikke blir brukt, den er altså en slags sikkerhetsventil for affektlivet.

Innøvelsesteorien hevder at lek er et forarbeid for og en foreløpig innøvelse av alvorlige virksomheter. Lek er altså en av hovedveiene til bearbeidelse av erfaringer.

Psykoanalytisk teori antar at lek uttrykker barnets behov, vanskeligheter og konflikter.

Ved siden av at barns spontane aktivitet uttrykker seg gjennom lek, har denne også til alle tider vært brukt i pedagogikken til innlæring av kunnskap, utvikling av arbeidsevne og oppøving i sosial disiplin. Lek er også blitt et viktig ledd til undersøkelse og behandling av barn med atferdsvanskeligheter og nervøse trekk.

Barns lek er et viktig forskningsområde også for etnologer og folklorister.

- - - - - -

Leketøy er gjenstander som brukes til å leke eller spille med. Dukker og baller regnes som de eldste og vanligste leketøyene i verden. Tre og leire har vært viktige råmateriale for leketøy, og er det fortsatt. Men forskjellige gjenstander i naturen som steiner, skjell, pinner, sand, korn og lignende kan også brukes som leketøy. Leketøy kan være alt fra de enkleste ting som barnefantasien gir liv til, til komplekse mekaniske leker fra 1880-tallet og dagens dataspill.

I dag dominerer de masseproduserte lekene i den vestlige verden, med et økende omfang av avanserte mekaniske og elektroniske leker. Japan var i en periode det viktigste produsentlandet, men senere har lavkostlandene i Sørøst-Asia og etter hvert Kina tatt ledelsen i internasjonal leketøysproduksjon, selv om enkelte europeiske og amerikanske produkter som Lego og Barbie har beholdt viktige posisjoner.

Over hele verden brukes leker til sosialisering av barn. Mange spill og fysiske aktiviteter som bruker leker, kan utvikle viktige ferdigheter som barna tar med seg inn i det voksne livet. Noen leker er laget for å lære barnet voksen oppførsel, for eksempel leker formet som husholdningsgjenstander. Leker har betydning for utviklingen av ulike psykologiske og sosiale egenskaper, som oppdagelsestrang, kreativitet, aktivisering, læring av kjønnsroller og annen rolleatferd, maktutøvelse – eller selve evnen til avansert læring og til kommunikasjon mellom mennesker. Leker er også klart assosiert med gledesutfoldelse og fornøyelse, selv om dette ikke alltid kan realiseres.

Leketøy knyttes først og fremst til barns lek, men også voksne bruker og har glede av leker. Hva som regnes som lek, hvilke gjenstander som lekes med, og hvem som bruker leketøy har variert gjennom historien, og varierer mellom kulturer.

Leketøy har en lang historie, og mange av dagens leketøy har aner i fortiden. Vi kjenner til leketøy fra oldtidens Egypt. Det er funnet dukker som skriver seg fra år 2000–3000 fvt., dessuten baller, spill og mekaniske leker. I et babylonsk funn forekommer deler av en alabastdukke med bevegelige armer. I aztekiske pyramider i Teotihuacán er det også funnet dukker. I noen tilfeller kan det være vanskelig å vite om en gjenstand er et leketøy eller noe annet, for eksempel en religiøs gjenstand.

Noen fagfolk hevder at hellige dukker er forløperen til leketøy. I antikkens Hellas og Roma innviet unge jenter sine dukker til Diana eller Venus når de ble voksne. I Japan har mange typer leketøy utviklet seg fra magiske og religiøse gjenstander. En lekedue er ikke bare vakker og et symbol for fred. Opprinnelig var dette en form for amulett som skulle beskytte barnet mot å kveles av maten, direkte inspirert av duens forsiktige mating av fugleungene. Med duen viser foreldrene sin kjærlighet til barnet, samtidig som de håper på renhet i hjertet, representert ved at det holdes duer både i buddhist- og shintotempler.

Overalt i verden finnes det lokale tradisjoner i utviklingen og fremstillingen av leketøy. I det tradisjonelle samfunnet på Grønland ble noen leker brukt av både voksne og barn. Disse var knyttet til utvikling av ferdigheter i lek som pågikk livet gjennom, slik som hyssingfigurer og gripespill: en snor bundet til en pinne, i den andre enden for eksempel et revekranium eller kraveben fra sel med flere hull – den hullete gjenstanden kastes utover, og man skal så forsøke å få pinnen inn i et av hullene før snoren blir stram.

På slutten av 1400-tallet så man begynnelsen på det som etter hvert ble industriell fremstilling av leker. I Nürnberg ble det tidlig laget både dukker og tinnsoldater, og Tyskland ble etter hvert et internasjonalt senter for leketøysproduksjon. Senere kom også Paris inn med motepreget dukkeproduksjon. På slutten av 1800-tallet var sortimentet sterkt utvidet og rettet mot borgerskapets barn.

Leketøy er i dag en storindustri med stadig større og mer dominerende aktører i markedet. I Norge omsetter leketøysbransjen ifølge anslag fra bransjen selv for rundt 2,8–3 milliarder i året (2019).

Norge importerer mye leketøy fra Kina og de store produsentlandene i Sørøst-Asia, men vi har fremdeles også en betydelig import fra Vest-Europa og til dels USA. Med internasjonaliseringen av leketøysmarkedet kan forekomsten av typisk lokale leker avta; mange typer skandinaviske treleker har for eksempel blitt relativt sett dyrere å produsere enn masseproduserte varer. Storprodusentenes makt til å skape trender og drive påvirkning bidrar også til å presse gamle leker til side.

Leketøy som kategoriseres som STEM-leker har blitt populære. STEM står for Science, Technology, Engineering, Mathematics. Dette er produkter som er lærerike samtidig som de har lekeverdi, og som kan være barns inngangsport til realfagene. En variant av dette som inkluderer kunst kalles STEAM (A står for Art i tillegg til de foregående).

Leketøysindustrien har tette bånd til underholdningsindustrien. Tv- og filmindustrien har knyttet formelle og strategiske allianser med de store leketøysprodusentene, og det produseres serier av produkter knyttet til filmer og serier som Power Rangers, Toy Story, Star Wars, Batman, og Harry Potter. Store fornøyelsesparker som Disneyland og Legoland er også blitt sentrale i markedsføring av leketøy og underholdning.

Norsk leketøysindustri er liten, og de fleste norske produsentene har drevet med småskalaproduksjon.

Tradisjonelt ble leker laget på gårder til eget bruk eller solgt på markeder. Det foregikk håndverksproduksjon av dukker i Norge, dog i liten skala. Det antas at billedskjæreren Jørgen Garnaas (1723–1798) lagde dukker rundt 1760–1770-årene, men disse var ment som kunstgjenstander, ikke leketøy. I 1820–1830-årene averterte Margrethe Pihl i Bergen for utstillinger med dukker. Hun var enke og hennes fire barn hjalp til med produksjonen.

Den største norske produsenten på 1800-tallet var Oslo Botsfengsel, som fra 1859 kom i gang med en etter hvert betydelig produksjon. Fra slutten av 1800-tallet solgte Den Norske Husflidsforening malte treleker. Enkelte ble tegnet av billedkunstneren og illustratøren Theodor Kittelsen.

Utover 1800-tallet var det en voksende interesse for den nasjonale kulturen og norske nasjonaldrakter. Fra midten av 1800-tallet og utover ble det laget dukker med drakter fra ulike fylker. Ofte ble hoder, hender og bein i porselen, importert fra Tyskland og Frankrike. Kroppen ble laget lokalt og fylt med tagl, spon og høy. Søstrene Vedeler i Bergen jobbet i denne tradisjonen, og utførte blant annet tablåer etter Adolph Tidemands malerier. På verdensutstillingen i London i 1862 deltok de med Brudeferd i Hardanger.

Den industrialiserte produksjonen av dukker startet for alvor etter andre verdenskrig. Strenge importrestriksjoner førte til en oppblomstring av norske leketøysprodusenter. Den Norske Dukkefabrikk ble etablert i 1948 av Ingeborg Drangsholt (1909–2009). De tidligste dukkene ble laget etter engelske støpeformer. Da bedriften var på høyden arbeidet 85 personer for Den Norske Dukkefabrikk, 35 på fabrikken og 50 hjemmearbeidende.

Forleggeren Åsmund S. Lærdal (1914–1981) i Stavanger etablerte leketøysproduksjon, og var i 1946 blitt landets største leketøysprodusent. Anne-dukken i vinylplast var i 1950-årene en kjempesuksess. I tillegg til dukker laget firmaet også blant annet bøker og leker i plast. Deres biler i vinylplast, kalt Tomte, var veldig populære. Bilene ble lansert i 1959 og var i produksjon helt til 1978. Tomte-bilene ble eksportert til en rekke land og ble laget i over 100 millioner eksemplarer.

I 1946 etablerte Reidar Werner Bakke firmaet Bakke finmekaniske verksted, som i hovedsak lagde leketog og lekebiler i lakkert blikk og stål. Kvaliteten var god sammenlignet med mange andre produsenter. Populære var også lekene fra firmaet Tekno, som laget leker av metallskinner som kunne settes sammen av skruer og muttere. Inspirasjonen til lekene hentet Tekno fra engelske Meccano. Møbelprodusenten HÅG hadde også i 1940–1950-årene en liten produksjon av leker i støpt og malt aluminium.

Som resultat av økte lønninger og billige importvarer fra Øst-Europa og Asia var de fleste norske leketøysprodusenter nødt å stenge virksomhetene i 1970-årene.

Norske myndigheter har siden midten av 1980-årene arbeidet med leker og sikkerhet. Gjennom en tilpasning til EØS-avtalen fikk man i 1996 iverksatt en forskrift med hjemmel i produktkontrolloven. Hensikten er å forebygge at bruk av leketøy skal medføre helsefare for brukeren eller andre. Det er produsenter, importører og andre som omsetter leketøy som skal sørge for at bestemmelsene overholdes.