Folkemedisin. Veien til bedre helse gjennom sundt kosthold.

Boken "Folkemedisin. Veien til bedre helse gjennom sundt kosthold." av D. C. Jarvis. Utgitt i 1970. Oversatt av Johanne Bertelsen. 176 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------

Folkemedisin er en fellesbetegnelse for sykdomsteorier og terapier som hviler på et folkelig, ikke-vitenskapelig grunnlag. I alle førindustrielle samfunn og kulturer har folkemedisinen vært den dominerende form for medisin. Den kan ikke uten videre sammenlignes med generell naturmedisin, da ikke bare de legende urtene, men også troen på overnaturlige makter som sykdomsårsak, har en fast forankret basis i folkemedisinen.

Historikk

Den europeiske (og norske) folkemedisinen har tatt opp viktige elementer fra antikk medisin. I det hele tatt er mye av folkemedisinens teori basert på foreldede «skolemedisinske» prinsipper. Forestillingen om kroppens fire kardinalvæsker: blod, slim, gul og svart galle (se humoralpatologi) og deres innbyrdes likevekt, har stått sentralt. Derfor har man forsøkt å påvirke denne likevekten ved kopping, årelating og bruk av igler.

Da planter var en av de meget få former for legemiddel man kjente i eldre tid, har kunnskapene om dem vært av den største betydning. Middelalderske elementer i troen på plantenes egenskaper, avhengig av månefasene og tidspunktet de ble plukket på, har vært holdt i hevd helt inn i vårt eget århundre. Likeså at plantenes form og farge gav menneskene informasjon om hva de var best egnet til som legemiddel (se signaturlære). Det er mulig at disse trekkene kom enda tydeligere frem etter 1500-tallet, med utbredelse av trykte bøker og med renessansens beundring for antikkens ideer.

Det er 1800-tallets folkemedisin vi her i landet har best kjennskap til, overlevert dels i muntlig form, dels som såkalte «svartebøker», som var reseptsamlinger av forskjellig slag, og hvor det magiske stod sentralt. Troen på at overnaturlige makter var årsaken til all sykdom har holdt seg levende til vår egen tid, også forestillingen om at når bare årsaken ble klarlagt, det vil si dersom man greide å avsløre hvem eller hva som hadde forårsaket sykdommen, så ville de underjordiske miste sin makt og sykdommen gå over av seg selv. Men også lesing av magiske formularer var viktig (signing og maning). Dessuten kunne sykdom kastes bort eller overføres til andre, for eksempel dyr eller trær. Det viktigste hjelpemiddelet var likevel urtene, som ble tørket, blandet i salver eller tilsatt i brennevin og drukket. Mange planter har den dag i dag navn som klart viser at de har vært brukt i folkemedisinsk øyemed.

Like siden Norge fikk de første universitetsutdannede legene på 1600-tallet, har disse, på tross av sin egen utilstrekkelighet, stått steilt mot alle «kloke» menn og kvinner som drev med folkemedisinsk terapi. De ble betraktet som reelle konkurrenter. Den første kvakksalverloven kom i 1794, og den er senere blitt fornyet en rekke ganger. Vi regner at grener av tradisjonell folkemedisin var levende i de fleste deler av landet helt frem til 1950-årene. Nyere paramedisinske disipliner har i vår tid tatt opp mye av folkemedisinens prinsipper og behandlingsformer.

Folkemedisin siden 1950-årene

Siden 1950-årene er folkemedisin, særlig i utviklingsland, blitt viet stor oppmerksomhet både av Verdens Helseorganisasjon og i sosialantropologisk forskning. Dette henger sammen med en økende anerkjennelse av folkemedisinen, og med den fortsatte mangel på moderne helsepersonell og utstyr. I denne situasjonen prøver man i flere land å ta folkemedisin i bruk i håp om å dra nytte av tradisjonell erfaring i bruken av legende urter og i terapiformer som utøverne (medisinmennene) benytter. Målet er å styre denne virksomheten og tilføre den bedre hygiene og nye behandlingsformer og medikamenter.

I sosialantropologisk forskning

I sosialantropologisk forskning undersøkes det generelle helsestellet i ikke-industrielle samfunn, og variasjonen i oppfatninger av begrepene helse, sykdom, sunnhet og helbredelse i ulike kulturer. Videre studeres helbredende og sykdomsforebyggende tiltak, og ikke minst de former for omsorg som gis de syke i nærmiljøet og av helbrederne. Sosialantropologiske studier har også hatt stor betydning for psykiatrien, gjennom påvisningen av at skillet mellom det normale og det abnorme varierer i ulike kulturer, og at utbredelsen av sinnslidelser synes betinget av sosiale og kulturelle forhold.