Doktor på Værøy og Røst

Boken "Doktor på Værøy og Røst" av Per Fugelli. Flekker foran på omslaget. Utgitt i 1978. 123 sider.

Selges for 90,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------

Røst er en øykommune som ligger i Nordland fylke, lengst vest i Lofoten. Røst er fylkets minste kommune i utstrekning og den tredje minste i folketall (etter Træna og Vevelstad).

Kommunen består av mange øyer. Administrasjonssenteret ligger på den største av øyene, Røstlandet.

Røst er et øyrike med mer enn 300 øyer, holmer og skjær. Røstlandet er størst (3,6 kvadratkilometer), men øya er lav, med høyeste punkt kun 11 meter over havet. Også de mindre øyene omkring er flate, mens flere av øyene i sørvest har bratte fjell og svært begrenset strandflate. Det høyeste punktet i kommunen er Storfjellet (259 meter over havet), som ligger på øya med samme navn. Det finnes ingen skog i kommunen, men mange av øyene er gresskledte.

Som følge av sin beliggenhet ytterst i havgapet, med lite trafikkstøy og annen påvirkning, har millioner av sjøfugl slått seg ned her. Røst er kjent for sine fuglefjell (Vedøy, Storfjellet og Nykan, som består av Ellefsnyken, Trenyken og Hernyken). Her hekker mest lundefugl, men også krykkje, alke, lomvi og skarv, samt sjeldenheter som havsvale og stormsvale. Sjøfuglbestanden varierer en del, og dette er hovedsakelig som følge av variasjoner i tilgangen på sildeyngel i havet. På Hernyken er det en forskningsstasjon som forsker på sjøfugl.

På slutten av 1930-tallet ble det satt ut ulike arter med pingviner på Røst. Disse var hentet fra Antarktis, og man skulle teste om de kunne etablere seg i nordnorsk klima. I 1936 ble det satt ut kongepingvin, og to år senere ble det forsøkt med gullpingvin og kappingvin. Enkelte av de utsatte fuglene overlevde noen år, men man fikk ikke etablert en stamme.

Berggrunnen består i hele kommunen av bergarter fra prekambrium. Det er granitt og granodioritt på det aller meste av Røstlandet og på småøyene i nordøst, og glimmerskifer og glimmergneis på Langneset/Klubben lengst nordvest på Røstlandet, samt på øyene i sør og vest.

Røst har flere vernede områder. Røstøyan landskapsvernområde med dyrelivsfredning er det største vernede området, og det omfatter øyområdet sørvest i kommunen. Totalt består det av 69,9 kvadratkilometer, hvorav 2,9 kvadratkilometer er på land. I dette inngår Nykan naturreservat.

Ellers finnes et gruntvannsområde nordvest på Røstlandet, som har en betydelig vadefuglbestand. Dette området er fredet som Røstlandet naturreservat. Her er det innenfor kysten et landskap med strandeng og myr- og sjøområder, og med lynghei lenger inne. Naturreservatet grenser i øst inn mot flyplassen på øya.

Beliggenheten langt ute i havet gjør Røst til en værhard kommune, med mye vind og nedbør, og med kjølig sommer, mens Golfstrømmen sørger for mild vinter.

Høyeste temperatur målt ved Røst lufthavn de siste 60 årene stammer fra 2018, da det ble målt 23,1 grader Celsius. Den laveste målte temperaturen er −12,4 °C, som ble målt i 1966. Middeltemperaturen på Røst gjennom året ligger på i overkant av 6 °C for tiårsperioden 2011–2021.

Skomvær fyr helt i sørvest av kommunen har en normaltemperatur i januar på 1,1 °C.

Gjennomsnittlig årsnedbør på Røst de siste 100 årene (1921–2021) ligger på 713 millimeter.

Bosetningen i Røst kommune finner en på øst- og sørsiden av Røstlandet, samt på enkelte småøyer i sørvest. Disse øyene er forbundet med Røstlandet via moloer og broer. Rundt 80 prosent bor på Røstlandet og 20 prosent på de mindre øyene.

Det er ett tettsted i kommunen (ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon): Røstlandet med 331 innbyggere (2023). 72 prosent av innbyggerne i kommunen bor her. Tettstedet er 0,6 km².

Folketallet i Røst kommune holdt seg relativt stabilt eller økte noe fra kommunen ble opprettet i 1928 med 722 innbyggere, og frem til begynnelsen av 1980-tallet. Enkeltåret med høyest folketall er 1967, da kommunen hadde 856 innbyggere, som var 19 prosent flere enn i 1928. Deretter gikk folketallet i Røst etter en kort relativt stabil periode inn i en langvarig tilbakegang. I 2021 hadde kommunen 475 innbyggere, som er 45 prosent lavere enn i 1967.

I tiårsperioden 2011–2021 gikk folketallet i Røst ned med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig. Til sammenligning var det en vekst på 0,4 prosent årlig for Lofotkommunene samlet og 0,2 prosent for hele Nordland fylke.

I alt 21 prosent av arbeidsplassene i kommunen var 2021 i primærnæringene, ytterligere 25 prosent i industri, i dominerende grad i næringsmiddelindustri (fiskeforedling).

Næringsvirksomheten på Røst har tradisjonelt vært bygget opp omkring fiske, og spesielt lofotfisket, som foregår i perioden januar–april. Ellers om året drives hovedsakelig hjemmefiske etter ulike fiskeslag. Fiskeflåten på Røst er en del av en typisk kystfiskekultur med sjarker og skøyter. Nesten alt som fanges leveres til fisketilvirkerne på øya, og fiskemottakene her får også store fangster fra båter fra andre distrikter, båter som under lofotfisket i stor grad holder til på Røst.

Det meste av lofotskreien benyttes til produksjon av tørrfisk som eksporteres, hovedsakelig til Italia. I 2018 tok båtene hjemmehørende på Røst fangster til en førstehåndsverdi på 58,1 millioner kroner, mens det ble ilandført fangster på Røst til en verdi av 231,3 millioner kroner. I begge tilfeller er det hovedsakelig torsk og lignende fiskeslag.

I de senere tiårene har det vært et økende innslag av service- og reiselivsbedrifter på Røst. Jordbruk har mindre betydning i kommunen, men drives i en viss utstrekning i kombinasjon med fiske og har hovedvekt på sauehold. På Røst kan sauene gå ute året rundt.

Kraftforsyningen dekkes ved sjøkabel fra Å på Moskenesøya via Værøy.

Av de bosatte yrkestakerne på Røst har 13 prosent arbeid utenfor kommunen, hvorav de fleste i Bodø, og resterende i de øvrige kommunene i Lofoten, Ofoten og Vesterålen (2021).

Turisttrafikken har økende betydning i kommunen. Kommunen har en rekke serverings- og overnattingssteder, og blant annet merkes innslaget av rorbuutleie godt. Turismen avspeiles i en vesentlig andel av kommunens arbeidsplasser i næringen varehandel/overnattings- og serveringsvirksomhet (2021), som totalt utgjør rundt 24 prosent av kommunens arbeidstakere.

På øya er det mulig å få en omvisning og innføring i «øyas gull» – tørrfisken. I tillegg arrangeres det Lundefestival, og øya har også oppført opera, til minne om den italienske handelsmannen og adelsmannen Pietro Querini, som i 1432 drev i land på Røst med sitt fartøy.

Øya har et rikt friluftsliv, og det er derfor naturbasert turisme som også dominerer i kommunen, med blant annet en mengde turstier og aktiviteter som havfisketurer.

Kommunikasjonene med bilferje og fly til og fra Røst kommune er hovedsakelig knyttet mot Bodø, samt til en viss grad via Værøy og Moskenes. Det er daglig flyforbindelse med Bodø og Leknes. Det er også daglige ferjeanløp fra/til fastlandet (Bodø) og nabokommunene i Lofoten, Værøy og Moskenes. Ferjekaia ligger helt sør på Røstlandet og er knyttet til fylkesvei 7582. Ferjeturen til Bodø tar rundt fire timer.

Kronologi - Røst

1432

Pietro Querini forliser, og driver i land på Røst

1899

Røst kirke innvies

1928

Røst kommune etableres etter utskilling fra Værøy

1936

Det settes ut kongepingviner på Røst, som et forskningsprosjekt

1986

Røst lufthavn åpnes for trafikk

1986

Kommunevåpenet godkjennes og tas i bruk

2008

Querinihallen åpnes

2018

Litteraturparken Pietro Querini åpnes

Røst ble opprettet som egen kommune i 1928 da den ble skilt ut fra Værøy. Etter dette har kommunegrensene vært uendret.

På Røst finnes flere boplasser fra yngre steinalder. Iøynefallende er gårdshaugene som reiser seg over det flate landskapet som kunstige bakker. Her finnes gravhauger datert tilbake til rundt år 850.

På Storfjellet finnes tuftene av en høvdingegård fra vikingtid eller middelalder. På Sandøya står en bauta til minne om den italienske adelsmannen Pietro Querini, som etter et forlis drev i land her i 1432, og som skrev en historisk beretning om stedet og menneskene.

I 2012 ble det på Røst urframført en opera som hedret Querini, og det avholdes årlige Querinidager, første helga i august.

Ved midtsommers arrangeres også Lundefestivalen, for å ære lundefuglen som har betydd så mye for kommunen. I 2008 åpnet Querinihallen, som er Røst sin kulturstorstue, og Lundefestivalen har blitt holdt her årlig siden åpningen. Festivalen består av konserter med lokale og nasjonale artister.

På Vedøya står en marmorskulptur av den italienske billedkunstneren Luciano Fabro.

Røst kirke ble bygget i 1899/1900 og innviet 26. september 1900. Den har et alterskap fra senmiddelalderen. Kirken er en langkirke bygget i tømmer, og den har sitteplass til 278 personer. Det har stått flere tidligere kirker på samme sted.

På Røstlandet står også restene etter øyas eldste kirkested fra cirka 1400, samt ruiner av en steinkirke som ble bygget i 1836.

Røst hører til Nordland politidistrikt, Salten og Lofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Lofotrådet sammen med Flakstad, Moskenes, Vestvågøy, Værøy og Vågan.

Røst kommune tilsvarer soknet Røst i Bodø domprosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Røst til Vesteraalens og Lofotens fogderi i Nordlands amt.

Kommunevåpenet, som ble godkjent i 1986, har tre oppvoksende svarte skarver mot en sølv bakgrunn. Kommunevåpenet illustrerer det gamle sagnet om skarvene på Utrøst.

Navnet kommer trolig av norrønt rǫst, ‘malstrøm’.

- - - - - -

Værøy er en kommune i Nordland fylke. Kommunen er av de ytterste i Lofoten, der bare Røst ligger enda lenger ut. Kommunen består av Værøy (15,7 kvadratkilometer), den ubebodde øya Mosken (1,5 kvadratkilometer) i nord og 107 andre mindre, ubebodde øyer, holmer og skjær.

Værøy har en særpreget natur med gode fiskemuligheter og flere fuglefjell. Mest kjent er Måstadfjellet i sør, med blant annet mye lundefugl.

Mellom Mosken og Moskenesøya går den kjente tidevannsstrømmen Moskenesstraumen, som flere ganger er beskrevet i litteraturen.

Berggrunnen er i hele kommunen av prekambrisk alder (grunnfjell). Det er glimmerskifer og glimmergneis på sørvestre del av Værøy og på Mosken, og ulike gneisbergarter på nordøstre del av Værøy.

Mosken er nærmest en klippeøy, og også Værøy er berglendt med bratte fjellskråninger. Høyeste punkt på øya er Nordlandsnupen, med sine 449 meter over havet. Denne ligger nordøst på Værøy. Bare stedvis øst og nord på Værøy og i og omkring kommunesenteret Sørland er det utviklet en strandflate av betydning. Også de mindre, ubebodde øyene hører til strandflaten.

Måstadfjellet inngår i Måstadfjellet landskapsvernområde på Måstadhalvøya, med dyrelivsfredning for lundefugl. Området omfatter hele den sørvestre delen av Værøy med unntak av bebyggelsen langs stranda i Måstadvika i øst.

I tillegg har Værøy to mindre naturreservater, Skitenskarvholman nordvest for øya Mosken, og Hundholman øst for Værøy, som begge er hekke- og oppvekstområder for sjøfugl.

Værøy ligger ytterst i Lofoten og har kystklima, der det tradisjonelt kan oppleves raske værskifter. Dette betyr også en relativt stabil temperatur gjennom året, med mild vinter og kjølig sommer.

Høyeste målte temperatur i perioden 2009–2021 ble målt i 2014. Da viste termometeret ved Værøy heliport 22,5 °C. I samme periode hadde 2010 den lavest målte temperaturen i kommunen, med –9,5 °C. Gjennomsnittlig temperatur gjennom året ligger rundt 6,5 °C.

Værøy er fylkets fjerde minste kommune etter folketall og den tredje minste etter areal. Det aller meste av bosetningen i kommunen finner en på strandflaten nordøst og sørøst på Værøy, særlig i og omkring administrasjonssenteret Sørland med fiskeværet Røssnesvågen lengst sørøst ved Sørlandsvågen.

Det er ett tettsted i kommunen (ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon): Sørland med 599 innbyggere (2023). 88 prosent av innbyggerne i kommunen bor her. Tettstedet er 1,1 km².

Værøy hadde en relativt stabil befolkning fra slutten av andre verdenskrig og frem til midten av 1970-tallet. Deretter gikk folketall stort sett ned til rundt 2005, og siden har det vært relativt stabilt. Kommunens folketall lå etter dette 36 prosent lavere i 2020 enn i 1946. I tiårsperioden 2010–2020 gikk folketallet i Værøy tilbake med gjennomsnittlig 0,4 prosent årlig, mot en vekst på 0,4 prosent årlig i de seks lofotkommunene samlet og 0,2 prosent i Nordland fylke som helhet.

Værøy er en utpreget fiskerikommune der en vesentlig del av næringslivet og bosetningen er basert på fiske eller industri rettet mot fisket, særlig fisketilvirkning. I alt er 16,3 prosent av arbeidsplassene i kommunen i primærnæringene, i helt dominerende grad i fiske, og 29,3 prosent i industri, 30,1 prosent inkluderer bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning (tall fra 2020). Industrien domineres helt av næringsmiddelindustrien, i all hovedsak fisketilvirkning. Den øvrige industrien i kommunen er verkstedindustri.

Fiskeflåten består av enkelte store og en rekke mellomstore og mindre fartøyer som hovedsakelig driver fiske etter torsk i nære farvann. Fisket drives året rundt, men lofotfisket om vinteren er viktigst for flåten hjemmehørende på øya. En stor del av fangsten går til salting og henging.

I 2020 ble det ilandført totalt 71 762 tonn fisk i Værøy kommune til en samlet verdi av 547,9 millioner kroner. Av kommunene i Nordland gjør dette Værøy til den største på ilandføringsverdi, tett fulgt av vesterålskommunene Øksnes og Sortland. Av den ilandførte fisken i kommunen merkes et meget betydelig innslag av pelagisk fangst, det vil si sild, lodde, makrell og lignende.

Det finnes rundt ti fiskebruk på Værøy, de fleste konvensjonelle, men også filetfabrikker, fryserier med mer. Her er det også slipp og mekanisk verksted.

Jordbruket er ubetydelig og begrenser seg i det alt vesentlige til noe sauehold. Værøy har en økende turisttrafikk med flere serverings- og overnattingsmuligheter.

Kraftbehovet dekkes av Lofotkraft AS, med sjøkabel fra Moskenesøya.

På grunn av sin isolerte beliggenhet har Værøy lite utpendling. Av de bosatte yrkestakerne har således 94,6 prosent arbeid i egen kommune. Av de yrkesaktive i kommunen er det rundt ti prosent som pendler ut til jobb i annen kommune, hovedsakelig til Bodø.

Det er hovedsakelig friluftsliv og naturbasert reiseliv som trekker turister til Værøy. Fottur til Håen eller Nordlandsnupen er populære aktiviteter. Stranda Puinn Sand er et populært turmål. Også havfisketurer er en vanlig turistaktivitet, på grunn av stedets beliggenhet ytterst i Lofoten.

Kommunikasjonsmessig er Værøy knyttet til Bodø. Det er daglig forbindelse med bilferje mellom Bodø og Værøy, og noe sjeldnere også til Moskenes og Røst.

I 1993 åpnet Værøy helikopterhavn for rutetrafikk. Det er Norges eneste passasjerrute med helikopter, og det går daglige flygninger til Bodø. Lufthavnen ligger på Tabbisodden i utkanten av kommunesenteret, lengst sørøst på Værøy. Helt nord på øya lå også en tidligere flyplass, men denne var kun i drift en kort periode (1986–1990).

Værøy hører til Nordland politidistrikt, Salten og Lofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Lofotrådet sammen med Flakstad, Moskenes, Røst, Vestvågøy og Vågan.

Værøy kommune tilsvarer soknet Værøy i Bodø domprosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Værøy til Vesteraalens og Lofotens fogderi i Nordlands amt.

Kronologi - Værøy

1799

Værøy gamle kirke (Nord-Værøy kirke) flyttes fra Kabelvåg til Værøy

1838

Værøy kommune etableres

1928

Røst skilles ut fra Værøy, og blir egen kommune

1939

Værøy nye kirke innvies

1988

Værøy kommunes kommunevåpen godkjennes og tas i bruk

1986

Værøy lufthavn åpnes (i drift 1986 - 1990)

1990

Flyulykke på Værøy, som førte til at lufthavnen ble stengt

1993

Værøy helikopterhavn (heliport) åpnes

1994

Det oppdages 3 500 år gamle hulemalerier på Værøy

Kommunen ble opprettet i 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Den omfattet da også Røst, som i 1928 ble utskilt som egen kommune. Etter utskillingen hadde Værøy rundt 940 innbyggere. Siden har kommunens grenser vært uendret.

I en dyp hule ved stranda Puinn Sand er det gjort funn av hulemalerier, trolig 3500 år gamle. På Nordland lengst nord på Værøy er det funnet flere gravhauger og hustufter fra steinalderen.

På Værøy finnes det ennå en liten bestand av den sjeldne lundehunden, som har sin opprinnelse på øya.

Værøy kommune er vennskapskommune med Venezia i Italia.

I nord står også Værøy gamle kirke (Nord-Værøy kirke), som er en rødmalt langkirke i tre, opprinnelig bygget i Kabelvåg i 1714 og flyttet derfra til Værøy i 1799. Denne har en del eldre utstyr og er ombygd og restaurert i nyere tid. I nærheten står Værøy prestegård. Kirken har sitteplass til 200 personer.

Den nye Værøy kirke i kommunesenteret Sørland er en murkirke med langplan fra 1939. Kirken ble restaurert i 1984. Kirken har kapasitet til 313 personer.

Kommunevåpenet (godkjent i 1988) har en sølv lundefugl mot en blå bakgrunn. Fuglen er vanlig i øykommunen.

Navnet. Første ledd av norrønt veðr, ‘vær’, som kan sikte til at det er værhardt her.