Epistler og moralske tanker

Boken "Epistler og moralske tanker" av Aksel Sandemose. I utvalg ved Trygve Hagen. Utgitt i 1973. 187 sider. Vedlagt et avisutklipp fra 1973 om boken.

Selges for 125,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------------

Aksel Sandemose var født og døde i Danmark, men han var bosatt i Norge fra 30-årsalderen og ble norsk forfatter. Særlig er Janteloven fra romanen En flyktning krysser sitt spor (1933) blitt allment kjent. Forfatterskapet er blant de viktigste i norsk 1900-tallslitteratur.

Faren var en dansk smed som i årene omkring den første verdenskrig svingte seg opp til å bli fabrikant. Moren, som opprinnelig var fra Sandermosen i Maridalen i Aker, var kommet til Jylland som stuepike. Sandemose vokste opp i dette arbeiderhjemmet som nest yngst av ni barn. Han var begavet, og hadde en tid planer om å bli lærer eller prest, men fullførte ingen utdannelse utover folkeskolen og et halvårig kurs på Staby vinterlærerskole 1915–16.

Sandemose giftet seg 1921 med Dagmar Ditlevsen fra Nykøbing Mors og fikk tre barn, tvillingdøtre og en sønn, med henne. Familien flyttet til Oslo i mai 1930, og Sandemose ble boende her inntil han 1941 måtte flykte til Sverige. 1944 skilte han seg fra Dagmar, og samme år giftet han seg med den norske bibliotekaren Eva Borgen. Etter krigen slo ekteparet seg ned på småbruket Kjørkelvik i Søndeled ved Risør med sine tvillingsønner. Etter å ha vært enkemann et par år giftet Sandemose seg igjen med den danske skuespilleren Hanne Holbek 1962, og paret flyttet til Oslo, hvor de ble boende inntil Sandemose døde.

I årene 1923–28, før han flyttet til Norge, hadde Sandemose utgitt i alt seks novellesamlinger og romaner på dansk. Særlig sjøromanen Klabavtermanden (1927) hadde vakt interesse også i Norge og skaffet ham kontakter i norske litterære miljøer. I Oslo kom han straks inn i kretsen omkring Mot Dag, men ble aldri selv medlem. Blant hans venner og rådgivere i disse første årene var Helge Krog, Johan Vogt og Sigurd Hoel; særlig den siste kom til å bety mye som samtalepartner og kritisk-konstruktiv førsteleser. Hoel og hans daværende kone Nic. Hoel (senere Waal) ble dessuten veivisere til psykoanalysen, noe som kom til å få stor betydning for forfatterskapet.

I Norge gjorde Sandemose seg straks bemerket som en begavet forfatter og en stridslysten kverulant og polemiker, fyllefant og slagsbror. I tiåret frem til krigsutbruddet i april 1940 utgav han gjennombruddsromanen En flyktning krysser sitt spor (1933), som ble utgitt på det nystartede Tiden norsk forlag, og sjøromanen Vi pynter oss med horn samt flere mindre betydelige bøker (reiseskildringer, noveller, romaner). Han skrev også en rekke artikler i radikale Oslo-aviser.

I Sverige-tiden utgav Sandemose et av sine vesentligste arbeider, romanen Det gångna är en dröm, som kom ut på norsk 1946. Av hans øvrige verker bør fremheves lesersuksessen Varulven og den vakre memoar- og minneboken Murene rundt Jeriko (1960). De siste årene av sitt liv var Sandemose mye syk, men utgav likevel flere bøker, blant annet Felicias bryllup, en fortsettelse av Varulven. Det siste arbeidet han gjorde ferdig, var novellesamlingen Dans, dans, Roselill –, som kom ut posthumt 1965. Han utgav også to tidsskrifter, Fesjå (1934–36) og Årstidene (1951–55), der han selv skrev alt. I etterkrigsårene var han en periode litteraturanmelder i Friheten og dessuten fast knyttet til arbeiderbevegelsens ukeblad Aktuell, hvor han skrev såkalte «Epistler» og «Moralske tanker».

Sandemose lot en av sine skikkelser, forfatteren Gunder Gundersen, uttale at mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om, fordi vi ikke tenker på annet. Både Det svundne er en drøm og Sandemoses øvrige romaner handler mye om nettopp dette. Noen av bøkene kan leses som psykologiske thrillere. Det gjelder både Det svundne er en drøm, Alice Atkinson og hennes elskere og Varulven. I En flyktning krysser sitt spor er det imidlertid ikke morderen det jaktes på, men motivene for drapet: Det er morderen selv, Espen Arnakke, som forsøker å forstå hvorfor han drepte John Wakefield. Poenget for Sandemose er ikke å konstruere underholdende kriminalgåter av typen «who dun’it», men å studere morderens psykologi. Og her blir psykoanalysen et viktig redskap. Han interesserte seg særlig for Sigmund Freuds drømmeteorier og for hans syn på betydningen av barnets psykoseksuelle utvikling (blant annet ødipus-komplekset) for den voksnes kjærlighetsrelasjoner, men også for Alfred Adlers teorier om mindreverdskomplekset og kampen for jevnbyrd. Dessuten har Wilhelm Reichs seksualpolitiske teorier satt visse spor etter seg i forfatterskapet, særlig i Vi pynter oss med horn og Varulven.

Det er altså primært en psykologisk tematikk Sandemose tar opp, men med en politisk baktanke. Han spør Sigurd Hoel i et brev 1931 om det ikke er «alfa og omega å vite hvem slaven er» hvis man vil hjelpe de undertrykte? Og han fortsetter i samme brev: «[...] jeg vet at det er med Sexus og ikke med Marx, at proletaren fører sin krig». Psykoanalysen ble et uvurderlig verktøy for å forstå de irrasjonelle kreftene i mennesket. Riktignok gjelder ikke dette hele forfatterskapet. De tidlige danske romanene skildrer primitive «villmenn» i sine drifters vold, uten tvil eller motforestillinger og med en tro på egne krefter som gjør at de oppnår de mål de setter seg. De er en slags vitalistiske «lykkemenn», for å låne et begrep fra den norrøne sagaen; den mest typiske av dem er nybyggeren Ross Dane i Canada-romanen av samme navn fra 1928. Men i disse tidlige bøkene handler det ofte også om sterkt ambivalente brødre- eller kameratforhold, hvor to menn stjeler hverandres væremåte og i blant også den andres identitet, og hvor homoerotiske komponenter og uerkjente ødipale konflikter ligger og ulmer.

Gjennom denne tematikken foregriper de danske bøkene på sett og vis de norske romanene fra 1930-årene og utover. Men her skiftes lykkemannen ut med nidingen, en tvilerskikkelse med et spaltet sinn og en følelse av usikkerhet omkring sin egen identitet. «Men ingen vet lenger hvem han er ... jeg er én, jeg er to, jeg er tre. Lykkemann og niding er vokst sammen i hjertet mitt,» heter det i den norske Klabautermannen fra 1932. Han – for det er alltid en mann – er med andre ord et moderne menneske. I Sandemoses siste romaner, og særlig i mange av epistlene fra Kjørkelvik i Årstidene og Aktuell og i erindringsboken Murene rundt Jeriko, tar «Sandemose-mannen» likevel mer og mer karakter av en reflektert vismann som har funnet en slags ro i et godt ekteskap, i selskap med naturen og med dyr og barn. Han har til og med kommet til forsoning med det Jante han flyktet fra som ung mann, og som gjorde ham til morder.

Sandemoses kanskje mest berømte formulering er de ti budene i Janteloven, en slags negativ og pervertert versjon av Moseloven, først formulert i En flyktning krysser sitt spor. I all sin kjedsommelige monotoni er de et effektivt redskap til kontroll, åndelig terror og ikke minst til selvundertrykkelse. Janteloven er en universell psyko-sosiologisk lov som dømmer menneskene til ensomhet: «Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.»

Sandemose var en meget belest forfatter, og mange av de dikterne han satte høyest, var modernister eller tidligmodernister: Baudelaire, Obstfelder, I. P. Jacobsen, Garborg, Hamsun. Han var også lommekjent i Bibelen og i de islandske ættesagaene. Men han fant sin egen stil. Han hevdet at han ikke skrev romaner; han ville ikke følge sjangerforskrifter som han oppfattet som en tvangstrøye. Mange har karakterisert ham som en modernistisk forfatter på grunn av den fragmenterte, digresjonsfylte, assosiative stilen som kjennetegner de beste romanene hans. Dette var nok en av grunnene til at en roman som En flyktning krysser sitt spor ikke ble noen umiddelbar lesersuksess, til tross for den store anerkjennelsen fra kritikerhold. Formen føltes flimrende og fremmed.

Det er et særtrekk at det også inngår mange drømmer og syner i Sandemoses bøker, liksom han ofte benytter seg av brevformen. Det svundne er en drøm er formet som et langt brev til en nyfødt sønn, som først skal få lese brevet etter at faren er død; derved kan han føle seg friere i et skrift som etter hvert fremstår som en selvanklage og et oppgjør med et forspilt liv. «Jeg vet hvem en Hitler er,» sier brevskriveren John Torson et sted.

For Sandemose var det viktig å kunne henvende seg direkte til en leser, som han ofte sa. Enmannstidsskriftene Fesjå og Årstidene lå tett på personlige brev, liksom epistlene i Aktuell. Men når han skriver, uansett hva det er, henvender han seg i tankene til en han har kjent, død eller levende, eller kanskje helst død, sier han i Murene rundt Jeriko. Han har behov for å føle at han når frem til noen med det han skriver.

En forfatter kan muligens aldri være sikker på at han gjør det. Men Sandemoses Jantelov er blitt allemannseie, selv om den ofte blir forenklet og banalisert til å bety misunnelse. Han bidrog utvilsomt til en større åpenhet omkring seksuelle spørsmål og til større innsikt i de irrasjonelle drivkreftene i oss. Og ikke minst førte hans formelle eksperimenter til en mindre rigorøs oppfatning av hva en roman er og kan være.

Essay og artikler

Aksel Sandemose var også en flittig essayist og artikkelskribent. I en årrekke hadde han en fast spalte i ukebladet Aktuell, og i to omganger utgav han et enmannstidsskrift: Fesjå 1–4 (1934–1936) og Årstidene (1951–1955). Den personlige epistelsamlingen Rejsen til Kjørkelvik utkom på dansk forlag i 1954.