Dømt til ild og bål. Trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark.

Boken "Dømt til ild og bål. Trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark." av Liv Helene Willumsen. Utgitt i 2013. 477 sider. NB: Tidligere biblioteksbok.

Selges for 55,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

"Liv Helene Willumsen er professor i historie ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Hun har doktorgrad i historie fra Universitetet i Edinburgh, og har spesialisert seg på trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Willumsen har publisert en rekke artikler og bøker om temaet, og hun har også skrevet utstillingstekstene til Steilneset Minnested i Vardø, minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark.

Forfatteren sier sjøl at ”De fleste ofrene for trolldomsprosessene var vanlige mennesker som bodde på landet. De gikk en dyster skjebne i møte fordi rettsmyndighetene trodde at de hadde inngått en pakt med djevelen og var med i en hemmelig hær av djevelens allierte på jorden. De ble anklaget i kriminalsaker for en forbrytelse de umulig kunne ha begått.”

Boka gjør leserne kjent med ikke bare norske trolldomsprosesser, men altså også skotske: Det er interessevekkende at Willumsen har sammenlignet prosessene i Finnmark med prosessene i Skottland, på Orknøyene og Shetland. Dette har ikke vært gjort før.

”Sammenligningen har vist at anklagede trollfolk i Skottland og i Finnmark har mange likhetstrekk. Likevel har de sin kulturelle ulikhet intakt”, skriver forskeren og forfatteren i boka, og avslutter slik: ”Målet vil stadig være en bedre forståelse av denne mørke pletten i vår relativt nære historie.” Hun legger vekt på at folketro ikke var hovedgrunnen til at prosessene oppsto, men at årsakene ligger i et sett av faktorer som inkluderer blant annet rollen til staten, rettsvesenet og kirka i datidas samfunn, i tillegg andre trekk ved tida og folkegruppene.

Dømt til ild og bål er designet av Blæst design, ved den anerkjente bokdesigneren Aud Gloppen. Det er et faglig sett kompakt verk, men boka inneholder mange svært flotte illustrasjoner og verket fikk sølvpris for årets vakreste bokdesign i konkurransen ”årets vakreste bøker” som arrangeres av grafiker-organisasjonen Grafill."

https://hildekat.blog/2014/10/29/praktverk-om-en-mork-plett-i-var-relativt-naere-historie/#more-2207

- - - - - - - - -

Trolldomsprosessene i Norge var rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom i Norge. I løpet av perioden 1560–1700 finnes det kildebelegg for at om lag 770 mennesker ble formelt anklaget for en eller annen type trolldom ved norske rettsinstanser. Sett i forhold til et folketall i 1665 på rundt 440 000, hadde Norge relativt mange trolldomsprosesser i europeisk sammenheng.

Blant de som fikk sine saker pådømt er det registrert 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff.

I Vest-Finnmark var det flere menn enn kvinner blant de dømte, noe som har sammenheng med det sterke samiske innslaget i befolkningen. I hele Nord-Norge utgjorde samene om lag en femtedel av prosessomfanget.

I tidlig nytid utgjorde Danmark, Island og Norge ulike deler av den dansk-dominerte konglomeratstaten. Under forfølgelsen av mennesker anklaget for magisk virksomhet i hele Skandinavia på 1500- og 1600-tallet, ble forbrytelsen de angivelig skulle ha begått beskrevet som trolldom.

Den korrekte rettshistoriske betegnelsen på forbryteren var henholdsvis trollkvinne og trollmann – i flertall omtalt som trollfolk. Den moderne paraplybetegnelsen heks ble først introdusert i Danmark-Norge og Island mot slutten av 1600-tallet, og er ikke anvendt i lovgivning mot trolldomsvirksomhet.

I eldre lovtekster fra de nordiske landene beskrives troll som et vesen man ikke skal ha kontakt med. De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet inneholder et klart forbud mot å søke kunnskap hos troll. I Norges og Islands første landslov fra henholdsvis 1274–1276 (Magnus Lagabøtes landslov) og 1281 var det å ta kontakt med troll et meget alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff.

I lovformuleringen var det forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll.» Det vises til denne lovbestemmelsen i norske saker fra 1600-tallet som har med trolldomskriminalitet å gjøre.

Den amerikanske psykoanalytikeren Stephen A. Mitchell (1946–2000) er den eneste som systematisk har forsket på trolldom og trolldomsprosesser i Norge og Norden under før-reformatorisk tid. Ett av hans funn tyder på at trolldomsforfølgelser forut for heksebrenningens tidsalder forekom unntaksvis i hele Norden. Straffeutmålingen var relativt mild, og kvinner fikk gjennomgående mildere straff enn menn.

Begrepet trolldom utviklet seg som et resultat av en historisk transformasjonsprosess der troll gikk fra å være avdøde slektninger til å bli demoner. Fra om lag 1500-tallet beskrives forbrytelsen trolldom som en kontakt mellom mennesker og demoner – mellom trollfolk og troll. Denne gradvise historiske endringen betydde en demonisering av begrepet «troll». Troll betegnet ikke lenger en forbindelse til de avdøde, men til Satan og hans demoner.

En sak fra 1324–1325 mot Ragnhild med tilnavnet Tregagås er kjent fra det eneste norske kildeskriftet i senmiddelalderen som omhandler magi og djevlepakt. Med råd fra kanniker, prelater og munker i Bergen dømte biskopen Ragnhild til faste på vann og brød et par ganger i uken og visse andre dager i løpet av året. Dessuten fikk hun pålegg om å dra på syv års pilegrimsferd til hellige steder utenfor Norge.

250 år senere tok hekseforfølgelsen til for alvor i Norge, og da med en annen intensitet og brutalitet enn dommen fra 1325 ga uttrykk for. På 1500-tallet var magi og trolldom blitt et verdslig rettsanliggende. I Norge var det verdslig rett som dømte under den perioden vi vanligvis forbinder med hekseforfølgelse, og de fleste norske trollfolk er dømt etter gjeldende dansk-norsk trolldomslovgivning på 1600-tallet.

De mistenkte ble stilt overfor ordinære rettsinstanser. Det var ikke egne heksedomstoler eller egne heksekommisjoner i Norge slik tilfellet var under de store prosessbølgene i Sverige og i deler av Tyskland.

Foruten at kirken leverte det teoretiske tankegodset til oppfatningen av trolldomskriminalitet, var lokale prester involvert i utenomrettslig sammenheng som sjelesørgere og budbringere om evig fortapelse dersom den tiltalte ikke tilsto.

De norske trolldomsprosessene hadde sin spede begynnelse rundt 1560, kjernetiden var i perioden 1620–1665, mens hyppigheten av saker gradvis avtok mot slutten av 1600-tallet. Den siste dødsdommen i slike saker i Norge falt i kystbygda Kvæfjord i Troms fylke. Rettspapirene fra 1695 forteller at Johanne Nielsdatter hadde forsvoret Gud, sin hellige dåp og kristendom, og gitt seg hen til djevelen.

Med sine trolldomskunster tilsto Johanne å ha laget uvær slik at fire personer omkom på havet, samt skadet en hel del andre på helbred og lemmer. Domsslutningen fra 14. november 1695 gikk ut på at Johanne skulle kastes levende på ilden og brennes opp.

I Trondheims len kan totalt tre samer dokumenteres å være anklaget for trolldomskriminalitet. Det var Henrik Meråker som ble henrettet for «ondsigelser» ved halshugging i år 1614, dernest Kirsten Iversdatter, og til sist Anne Aslaksdatter, som i 1674 måtte utstå kirkens disiplin og ble forvist etter lagmannens beslutning. Noe usikkerhet knytter seg til rettssaken mot tiggerkvinnen Margreta Mortensdatter «trefot» (hennes avdøde ektemann hadde trefot) i Skogn i 1711–1712. Hun er omtalt som «finn» (same), men sa selv hun var fra Øst-Finland. Hvordan rettssaken mot henne endte er ikke opplyst i kildene.

I de nordligste fylkene kan 37 trolldomsprosesser mot samer dokumenteres, hvorav flest i Finnmark: Finnmark 27 prosesser, Troms 7 og Nordland 3. Tallene må ses opp mot kildesituasjonen. Tingbøkene, som er helt sentrale kilder til trolldomsprosessene, er spesielt godt bevarte for Finnmark. De er motsatt svært mangelfullt bevart for Troms, Nordland og Trondheims len. Dette var også områder bosatt av samer. I Trondheims len er det dessuten svake markører for etnisk tilhørighet i kildene. For eksempel har samer vanlige norske navn. Når det gjelder trolldomsprosesser både mot samer og nordmenn i Troms, Nordland og Trondheims len er det derfor innlysende at man opererer med minimumstall.

I perioden fra 1593 til 1617 hadde Norge blant Europas strengeste lovgivning i heksesaker. Da risikerte også såkalte «signere», eller kloke folk, dødsdom. Selv om flere ble dømt etter disse harde trolldomslovene på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, ble de fleste anklagede i Norge dømt etter den dansk-norske hovedlovgivningen (Christian 4s Norske Lov) mot trolldom fra høsten 1617.

Forordningen ble satt ut i livet av kong Christian IV (1577–1648, dansk-norsk konge fra 1588) og kom som et ledd i den protestantiske statskirkens markering av 100-årsjubileet for Martin Luthers teser mot pavekirken, og for å stramme inn på befolkningens umoral og ukristelighet i fyrsteriket.

I deler av Norge, særlig i Østlandsområdet, og på samme måte som i hele Danmark, var det et tydelig oppsving i trolldomsprosesser i perioden 1619–1625. Forordningen fra 1617 differensierte mellom ulike typer av trolldomskriminalitet. Djevlepakt var verst og skulle straffes med døden. Utøvere av hvit magi, såkalte signere, skulle straffeforfølges med bøter og forvisning. Også de som var trollfolkets kunder, definert som medvitere, ble rammet av loven med mildere straffeforføyninger.

Nærmere en tredjedel av norske trollfolk er dømt etter hovedanklager som gjør at de faller inn under kategorien signere eller medvitere. Knapt 150 av de norske sakene kan rubriseres som diabolismeprosesser, hvorav nesten halvparten er lokalisert til Finnmark lengst nordøst i landet.

Loven mot norske trollfolk ble gjentatt i Christian 5s Norske Lov fra 1687 hvor det uttrykkelig gikk fram at djevlepakt-bekjennelser skulle straffes med ild og bål.

Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687, sjette bok, første kapittel «Om misgjerninger»:

Artikkel 6-1-9: Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastes paa Ilden og opbrændis.

Artikkel 6-1-10: Hva, som bruger nogen galne indbildede Konster med Forsæt at ville forgjøre og skade en anden, have sin Hovedlod forbrut; og er den en Mands Person, da straffis hand med Jern og Arbejd paa Bremmerholm, eller andet saadant Stæd sin Livs Tid; Er det en Quindis Person, straffis iligemaade i Spindehuset.

Artikkel 6-1-11: End bryde de du, eller bortløbe, straffis paa deris Liv, om de kand antreffis

Artikkel 6-1-12: Dersom nogen befindis med Signen, Manen, Maalen, Igienvisning, visse Dagis Udvælgelse, Characterers Misbrug, at omgaais, og i saadanne mistænkte Konster kyndige og forfarne at være, og dem øve og bruge, da skulle de have forbrut deris Boeslod, og rømme kongens Riger og Lande.

Artikkel 6-1-13: De, som ere saadanne Folkis Medvidere, og deris Raad og Konster til sig, eller andre, bruge, eller bruge lade, skulle første Gand staa aabenbare Skrifte, og give til næste Hospital to tusinde Lod Sølv, om de Middel dertil have, eller after deris yderste Formue. Befindis nogen anden Gang i samme Forseelse, da straffis den ligesom de, der saadan Ugudelighed og Daarskab øve.

Etter å ha vært en sovende bestemmelse over lengre tid, ble trolldomslovene i Norge omsider opphevet i 1842. Dermed var trolldom avkriminalisert og oppfattet som en ikke-eksisterende forbrytelse. Tidligere trolldomslovgivning ble avløst av kvakksalverlover.

De norske trolldomsprosessene var ujevnt geografisk fordelt. På samme måte som andre steder i Europa kunne én region oppleve omfattende forfølgelse, mens det nesten ikke forekom i naboregionen. De norske byene er i forhold til Norges befolkningstall overrepresentert i prosessammenheng. Tallene er særlig høye for Stavanger og Bergen.

Norges største by på denne tiden, Bergen, var tidlig ute og er kjent for minst 16 saker allerede før inngangen til 1600-tallet. Bergen-sakene kjennetegnes i tillegg av å inneholde tidlige innslag av lærd heksetro i tilståelsene slik som djevlepakt, heksesabbat og omskaping (Botheim 1999, Stave 2012).

Blant fylkene er det Finnmark som skiller seg ut både når det gjelder omfang og brutalitet. I forhold til det lave folketallet hadde Finnmark ikke bare de verste trolldomsprosessene i Norge, men også noen av de mest intense i hele Europa på 1600-tallet. Med et folketall på 3200 nordmenn og samer på slutten av 1600-tallet mistet over 90 mennesker livet i løpet av en periode på om lag 60 år. Finnmark, Troms og Nordland hadde til sammen over 40 prosent av kjente dødsdommer i de norske sakene. Et særpreg ved sakene fra Finnmark var innslaget av urfolk – samiske trollfolk – blant de forfulgte.

De mest brutale trolldomsprosessene utspilte seg i kystværene langs Varangerfjorden i den østlige delen av Finnmark i perioden 1621–1663. Her fant det sted omfattende kjedeprosesser i 1621, delvis i 1630-årene, i perioden 1652–1656 og i løpet av noen få måneder av vinteren 1662/1663.

Med bare noen få unntak rammet disse prosessene kvinner, inkludert enkelte pikebarn under tolv år. Masseprosessene hadde et klart innslag av diabolisme, tortur, anvendelse av tvilsomme rettsmidler slik som vanntesten og bålhenrettelser. Minst 30 personer, både norske kystkvinner og enkelte samiske menn, gjennomgikk vanntesten. Ingen av disse besto prøven, og alle fikk dødsdom.

Trolldomsforbrytelser var den typen kriminalitet som førte flest mennesker til døden i perioden 1620–1665 i Øst-Finnmark. I Varanger-området utgjorde dødsstraff for andre typer forbrytelser bare en brøkdel sammenlignet med henrettelser for trolldomsvirksomhet. Dette skiller Finnmark fra alle andre områder i Norge. Med det lave befolkningsgrunnlaget kombinert med fiskeværene som utpregede mannssamfunn med kvantitativ overvekt av menn, er det grunnlag for å hevde at alle kvinnene i kystdistriktene i Øst-Finnmark synes å ha vært sårbare og utsatt for heksemistanke i de verste periodene.

Det var store kontraster mellom den østlige og vestlige delen av Finnmark. Forfølgelsen rammet fortrinnsvis samiske menn i Vest-Finnmark, mens det stort sett var norske kystkvinner som ble tatt for å være hekser i Øst-Finnmark.

Omfang av kjente trolldomsprosesser i Nord-Norge 1593–1695*

Kjønn og etnisitet Nordland Troms Vest-Finnmark Øst-Finnmark Totalt

Samiske kvinner 1 (1) 2 (2) 4 (2) 4 (3) 11 (8)

Samiske menn 2 (2) 5 (5) 15 (12) 4 (1) 26 (20)

Norske kvinner 10 (7) 7 (7) 6 (3) 97 (70) 120 (87)

Norske menn 5 (3) 1 (1) 2 (0) 6 (1) 14 (5)

Ukjent 6 (6) - - - 6 (6)

Prosesser totalt 24 (19) 15 (15) 27 (17) 111 (75) 177 (126)

* Tallene i parentes angir antall dødsdommer. Totaltallet på 177 personer inkluderer utelukkende rene trolldomsprosesser, det vil si forhold som rammes av datidens trolldomslovgivning. Legg særlig merke til den store andelen norske kvinner i Øst-Finnmark, mens Vest-Finnmark er en av de få regionene i Europa som har flere menn enn kvinner blant de trolldomsforfulgte.