Dåpsdrakter

Boken "Dåpsdrakter" av Inger Lise Christie. Utgitt i 1990. 85 sider. Heftet.

Selges for 40,- kroner

Porto: 55,- kroner (sendt som brev)

---------------------------------------------------

Dåpsklær er klær som barn bruker når de blir båret til dåp. I nyere tid er det vanlig med lang, hvit dåpskjole til barn av begge kjønn.

I eldre tid med høyere dødelighet blant spedbarn mente kristne det var særlig viktig å døpe barnet så fort som mulig. Dåpen var viktig for å sikre at barnet ved en eventuell død slapp inn i himmelen og unngikk å tilbringe evigheten i skjærsilden. Først når barnet var døpt, ble det betraktet som et fullverdig menneske, og barnet og alle rundt det ble antatt å få en tryggere tilværelse. Gjennom dåpen fikk barnet navn og dermed beskyttelse mot de de underjordiske skapningene som man fryktet kunne få makt over det nyfødte barnet og bytte menneskebarnet med et av sine egne barn. For å beskytte de nyfødte mot haugfolket og dermed unngå såkalte byttinger, ble mange dåpsklær pyntet med korslagte bånd og annen symbolikk som ga beskyttelse.

Før, som nå, ble de små dåpsbarna kledd opp i spesielle klær beregnet til dåpsseremonien. De hvite, lange dåpskjolene vi bruker i dag, har vært i alminnelig bruk siden slutten av 1800-tallet, tidligere var det andre kleskoder som gjaldt. Det har vært brukt tepper, dåpsposer, «dåpsbleie» på brystet, og hodeplagg, og utformingen varierte med tid og sted. Tekstilene i mange av dåpsklærne var gjerne «resirkulerte», det vil si at de var tidligere brukt i stakker og annet som etter en tid var blitt umoderne, slitt eller av andre årsaker ikke ble brukt lenger. Det var også helt vanlig å skjøte stoffene på de mest iøynefallende stedene. Til de store, glade høytidsdagene som dåp og bryllup er rødfargen den fargen som ble oftest brukt.

Dåpsluene hadde ofte et lokalt særpreg. De var som oftest sydd av tre eller fem deler, eller «blad». Man mente at det fra tidlig av var slik at trebladslue var jentelue og at fembladslue var guttelue. Fra midten av 1800-tallet ble trebladslua felles for jente og gutt. Den ble også vanlig som barnelue. Under lua var det en hylk, og blondekanten på denne ble liggende rundt ansiktet.

Det var dyrt å skaffe dåpsklær. Husmenn og andre med dårlig råd kunne låne dåpsutstyr fra de større gårdene, eller prestekona lånte ut utstyr. Dåpsklærne kunne også være en gave fra fadderne. For de voksne var det viktig å ikke pynte seg over sin stand og å ikke gjøre seg bedre enn man var, men dette gjaldt nok ikke like strengt for de små barna, som uansett sosial tilhørighet kunne bli pyntet med glassperler, gull- og sølvkniplinger, silke og fløyel. Det ble sett som lykkebringende for barnet å bære fine klær. Det var likevel mange som måtte holde fattigmannsdåp uten stas av noe slag.

Noen steder i Norge er bruken av de gamle dåpsklærne tatt opp igjen. Hos Nord-Trøndelag Folkedraktsaum lages det kopier av dåpsdrakter fra 1700-tallet. «Kristnateppet» blir i noen tilfeller i Valdres omdefinert fra å ha blitt veggteppe, til nå å bli brukt under dåpsseremonien igjen. Husfliden Hamar designet en egen dåpskolleksjon basert på 1700-tallets estetikk som de mottok designprisen «Merket for god design» for i 2003.